Elefantene i Laos

Franske serieskapere gjør opprør mot nestoren Joe Saccos framtredende figur i egne reportasjer. I Grand reporters er tegnerne fraværende i rutene, og fortellerståstedet er hos intervjuobjektene. Den imponerende antologien har et bredt globalt tilsnitt, men skildrer også marginaliserte grupper i Europa.

februar 2013

Etternavnet forplikter og som redaktør for reportasjemagasinet XXI sender Patrick de Saint-Exupéry franske tegneserieskapere ut på lange reiser. Han har allsidig bakgrunn som utenriksjournalist, og det globale tilsnittet er både slående og imponerende i boka Grand reporters – 20 histoires vraies (Stjernereportere – 20 sanne historier) med alle magasinets tegneserier siden starten for fem år siden. Og ja: Patrick er i slekt med Antoine de Saint-Exupéry, rett nok et stykke ut i familien, han var bestefarens søskenbarn.

Med den 650 sider tykke boka har tegneseriejournalistikken fått sin første kanon. Blant de 20 seriene er bidrag fra de etablerte seriejournalistene Joe Sacco og Emmanuel Guibert, men også reportasjer fra serieskapere som er kjent for det de har gjort i andre sjangere, samt en del yngre tegnere. Det største scoopet er at Pierre Christin bidrar. Forfatteren av klassikere som Den sorte ordens falangister og Linda og Valentin forteller om astronomiprosjektet ALMA i Chile.

Christin har flere ganger lekt med dokumentariske konvensjoner, og som grunnlegger av journalistskolen i Bordeaux har han på mange måter kommet hjem i denne boka. Størst inntrykk gjør likevel den langt yngre Hippolyte med en reportasje fra turistbyen Sally i Senegal, like kløktig iscenesatt som den er utfordrende polemisk om turismens koloniale vesen.



Konkrete og personlige

Grand reporters er mer enn en håndfull, og du skal ikke holde lenge i boka for å skjønne at den er solid. Det er fin bredde geografisk og tematisk, og mye god, mangfoldig tegnekunst. Mannsdominansen er mindre imponerende. Agnès Montanari er eneste kvinne. Når serien attpåtil handler om kvinners situasjon i Jemen blir bidraget et påtatt alibi. Synd, for serien i seg selv er interessant.

Boka inneholder ingen store avsløringer av den type saker som kan velte bedriftsledere eller statsråder. Det hverdagslige har fått mer plass enn det oppsiktsvekkende. Reportasjene er konkrete og personlige i tilnærmingen, med fokus på en situasjonsbeskrivelse, på menneskers levekår eller en hendelse.

I motsetning til Joe Sacco, som er en sentral figur i sine serier, er de fleste av bokas andre bidragsytere fraværende fra skildringene. Maximilien Le Roy rendyrker sin egen tilbaketrekning i en slik grad at hans to bidrag har form som intervjuobjektenes selvbiografi. En middelaldrende mann forteller om gjenvinningsbedriften sin i den indiske slumbyen Dharavi. Den andre serien gir stemme, kropp og ansikt til en uteligger i Lyon. Fortellergrepet gir nærhet og troverdighet, utfylt av Le Roys skisseaktige og subjektivt fargelagte tegninger.



Tilstedeværelse i situasjonen

Bokas serier fra Cuba, Iran, Marokko og Laos har utpenslede miljøtegninger med en enestående tilstedeværelse. Jacques og Pierre Ferrandez, far og sønn, kryssklipper et drama fra Havanna med nydelige akvareller av byen og landskapet. Renaud De Heyns historie om hasjtransport er også en reise i det nordlige Marokkos natur. Ved å ta vekk ruterammene, lar Olivier Kugler miljøtegningene flyte utover og fylle hele sidene. Når han forteller om lastebilsjåføren fra Teheran og dyrlegene i Laos, bruker han i stedet fargeflater for å atskille motivene og styre blikket vårt. Den nyskapende stilen er både beskrivende og dynamisk, med spennende sidekomposisjoner.

I serien om elefantene i Laos demonstrerer Kugler en annen styrke ved den seriejournalistiske formen: funksjonsbeskrivelser. Med en detaljeringsgrad som ville vært innfløkt i tekst, og lite gjennomførbar i foto, forklarer og viser han medisineringen av en 43 år gammel elefant. Det samme ser vi i den nitide beskrivelsen av Chrons sykdom i serien fra Mont Blanc og vitenskapen rundt astronomiprosjektet i Chile.

Patrick de Saint-Exupéry sender serieskaperne verden rundt, men også innenfor eget kontinent. Seriene fra Europa tar for seg de marginaliserte: den hjemløse i Lyon med innvandrerbakgrunn eller romfolket, men også tradisjonelle levemåter under press fra modernisering og storsamfunn. Jean Harambat gjør en uttrykksfull og romantisk skildring av de fire årstidene ved brorens gårdsbruk i Sør-Frankrike. Jeroen Janssen tar oss med til den pittoreske småbyen Doel, som nekter å la seg utradere av den ekspanderende Antwerpen havn like ved.

Selv til featurereportasjer å være fristiller seriene seg mer fra aktualitet og nyhetsverdi enn gjengs norm i journalistikken. Elefantene i Laos er illustrerende for Grand reporters. Det sentrale er ikke å avsløre eller analysere, men å skape tilstedeværelse i situasjonen – som gjerne er til én og samme tid hverdagslig og eksotisk. Frikoblingen fra aktualitet er et diskutabelt redaksjonelt valg for magasinet XXI, men for boka er det en udiskutabel styrke: Seriene har relevans utover øyeblikkene og står seg som svært solide reportasjer.

© norske LMD


Patrick de Saint-Exupéry: Grand reporters – 20 histoires vraies, Éditions des Arènes, 2012. 656 sider. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal