Kokainen i Mali

I november 2009 landet en Boing 727 fra Venezuela i Tarkint nær byen Gao nordøst i Mali. Flyet fraktet mellom fem og ni tonn kokain som aldri ble funnet. Etter lossing og en mislykket letting, ble flyet påtent. Etterforskningen avdekket at en libanesisk familie og en mauritansk forretningsmann som hadde tjent seg rik på angolanske diamanter, var blant bestillerne.

Hvordan klarte et så stort fly med så store mengder kokain å fly ubemerket inn i et område som riktignok er ørken, men verken er ubebodd eller uten offentlige myndigheter? En minister og flere høytstående offiserer i hæren og etterretningstjenestene, alle i kretsen til tidligere president Amadou Toumani «ATT» Touré, skal ha vært involvert, så vel som enkelte politikere nord i landet, ifølge en fransk Sahel-spesialist som ønsker å være anonym.

«Dette er et ømfintlig tema. Det rører maktens sentrum,» sier vår informant. «Etter at ATT ble kastet, mistet narkomistenkte høytstående offiserer i den maliske hæren og etterretningstjenestene all legitimitet. Dette er en av grunnene til at menige og lavere offiserer sluttet seg til statskuppet i mars 2012. De høytstående offiserene hadde en bilpark som de aldri ville hatt råd til uansett hvor mye de underslo av hærens budsjett,» forteller han og fortsetter:

«Denne narkohandelen ga betydelige fordeler, som valgkampbidrag og eiendommer kjøpt for å hvitvaske narkopenger. En rekke kjente politikere inngikk derfor avtaler med smuglerne. Hvis en overivrig soldat stanset en konvoi, fikk han en telefon fra en overordnet med ordre om å la den passere. Det skjedde på grensen til Guinea, da Ousmane Conté, sønnen til Guineas president, ble arrestert for narkosmugling. ATT lukket øynene, han lot situasjonen bli verre. Det maliske regimet var et av de mest korrupte i Vest-Afrika.»

Komparative fortrinn

Sahel-eksperten Simon Julien har gitt en detaljert beskrivelse av konkurransen mellom befolkningsgrupper som hadde tilgang til narkoinntektene og de som ikke hadde det før 2012.^¹ For å kvele tuaregopprørene delte regimet velvillig ut narkopenger til flere grupper som var i opposisjon til tuaregene i Adrar N’Fughas-fjellene. Et dårlig trekk. Innstrømningen av våpen og jihadister fra Libya framskyndet delingen av Mali. Narkopengenes rolle i destabiliseringen av hele denne regionen bør ikke undervurderes.

I Nigerias hovedstad, Lagos, ble det første laboratoriet som ulovlig framstilte amfetamin og metamfetamin revet i juni 2011. I oktober samme år ble 1,5 tonn kokain beslaglagt på en strand på øya Santiago i Kapp Verde. I juni 2010 ble to tonn hvitt pulver oppdaget i et lager for rekefiskere i Gambia. I april 2011 ble 202 kilo heroin konfiskert i Cotonou (Benin), i en konteiner fra Pakistan som skulle til Nigeria. Det mest utbredte og eneste ulovlige rusmiddelet som produseres her, cannabis, dyrkes utelukkende for lokalt konsum. Syntetiske stoffer, kokain og heroin skal til andre markeder i Europa, Japan og Kina.

Siden 2004 har Vest-Afrika vært et viktig sted for smugling, lagring og distribusjon av kokain. Herfra forsyner de 12–25 prosent av det europeiske markedet. I 2009 kom 21 av 129 tonn på det europeiske markedet herfra, ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). Området gir internasjonale narkohandlere en rekke komparative fortrinn: geografisk nærhet mellom produksjons- og destinasjonsland, billig logistikk og arbeidskraft, dårlig kontroll og svakt politi- og rettsvesen, endemisk og billig korrupsjon, og generell straffefrihet.

Halvveis mellom Sør-Amerika og Europa tar dette nye omlastingsområdet imot varer fra de fremste kokainprodusentene i verden – Colombia, Peru og Bolivia. Herfra forsyner de Europa, verdens nest største kokainmarked med en anslått verdi på 33 milliarder dollar i 2012, bare fire milliarder dollar lavere enn markedet i Nord-Amerika. Kokain er blitt det nest mest brukte narkotiske stoffet i Europa etter cannabis, med 4,1 millioner brukere i 2008, litt under en prosent av befolkningen.

En nærmest umulig oppgave

Denne lukrative handelen er en viktig faktor i destabiliseringen av Vest-Afrika, mener flere internasjonale organisasjoner, deriblant ONUDC og FNs internasjonale narkotikakontrollråd (INCB). Den økonomiske krisen, så vel som politikken IMF og Verdensbanken har påtvunget landene, har fjernet den siste legitimiteten til de fleste myndighetene her. Her kunne det meste kjøpes allerede før det første tonnet kokain kom. Men situasjonen har forverret seg ytterligere etter at internasjonale forbrytere som håndterer betydelige summer etablerte seg her.

«Den internasjonale organiserte kriminaliteten tenker kommersielt: De leter etter det som gir mest avkastning og minst risiko. Smuglerne leter etter de beste smuglerrutene, der korrupsjon og deres taktikk (alt fra dødstrusler til drap) sørger for fri ferdsel,» forklarer Pierre Lapaque, ONUDC-direktør for Vest-Afrika. Kokainhandelen er nesten like stor som handelen med olje og våpen, og en av de mest innbringende. I 2012 var inntektene fra rundt tretti tonn kokain 900 millioner euro, hvorav 400 millioner ble hvitvasket og brukt lokalt, ifølge ONUDC i Dakar (Senegal). Til sammenligning var statsbudsjettet til Guinea-Bissau, et viktig transittsted for narkotikaen, på knappe 177 millioner euro i fjor.

Kokain er blant de produktene som gir størst fortjeneste: kjøpt for 2000–3000 euro per kilo i produksjonsområdene, verdt 10 000 i atlanterhavsbyene, 12 000 i Sahels hovedsteder, 18 000–20 000 i de nordafrikanske byene, og til slutt 30 000–45 000 i de europeiske metropolene, ifølge den franske spesialisten sitert ovenfor. Dette er engrosprisene, for et produkt med en renhetsgrad som synker på ferden.

For vestafrikansk politi, tollvesen og dommere er kampen mot denne smuglingen en nærmest umulig oppgave: Gapet er stort mellom deres ressurser og narkonettverkenes. Politiet i Guinea-Bissau har ikke alltid råd til bensin til patruljebilene, noe som kan legge en betydelig demper på engasjementet. De kriminelle organisasjonene benytter seg på sin side av etniske eller kulturelle nettverk, en stor diaspora (for eksempel nigerianere), språkfellesskap og interessefellesskap. Som oftest samles et dusin personer for et par «kupp», før de går hvert til sitt, møtes igjen – eller dreper hverandre.

Narkorutene er like foranderlige og forskjellige som eksportørene, importørene, mellommennene og hjelperne. Alle ruter og alle operasjonsmåter fungerer – de overlappes og kombineres for størst mulig effektivitet og avkastning. Det er en kjede, fra Sør-Amerika til Europa via Afrika, der den samme pakken kokain kan bli fraktet med både fly, bil og båt. Sjøveien er den mest brukte i verden, og en stor del av kokainen fra Latin-Amerika kommer denne veien. «Disse to–tre tiårene har stadig flere fly landet på nedlagte rullebaner i Vest-Afrika, eller foretatt flyslipp i lav høyde. Lastene blir deretter hentet av grupper på bakken. Men smugling til sjøs eller på ’muldyr’ har ikke stoppet. I 2006–2008 var fiskebåter vanligst. Nå er det konteinere,» forteller Lapaque.

Ferden mot Europa

Den korteste veien mellom Sør-Amerika og Afrika følger 10. breddegrad, et «bånd» på havet som flere tusen laste- og fiskebåter, seilbåter og cruiseskip bruker hver dag. Europeiske og amerikanske sikkerhetsstyrker, som har gjort store narkobeslag her, kaller den «Highway 10».

Konteinere som skjuler kokain losses i de internasjonale varehavnene i Lagos eller Lomé (Togo), mens fiskebåter overfører lasten til speedbåter, piroger eller seilbåter som frakter den til isolerte strender eller mangroveskoger på den vestafrikanske atlanterhavskysten. Nigerianske smuglere foretrekker «muldyr», som frakter narkotikaen på kroppen, i kofferter, under klær eller parykker, eller i magen. De reiser vanligvis til de internasjonale flyplassene i området, til Dakar eller Malis hovedstad, Bamako. Fly lander på nedlagte eller midlertidige flystriper – som tilfellet var i Nord-Mali og i Guinea-Bissau – eller på offisielle rullebaner.

Kokainen skifter skjulested og form alt etter transporttype, ren eller utblandet, i såpestykker, drops, pulver, flytende eller lagt i bunnen på bagger, eller injisert i frossenfisk.

I Vest-Afrika blir pulveret lagret og som oftest pakket før det sendes mot de europeiske markedene, vanligvis via ruten gjennom Sahel og Sahara, fra Mali, Niger og Tsjad mot Libya og Egypt. Selv hasjen fra Marokko tar denne tradisjonelle veien. Så mye smugles denne veien at enkelte tubuer – unge leiesoldater fra denne halvnomadiske folkegruppen i det østlige Sahara som har vendt hjem fra Libya med våpen og penger – ikke nøler med å stoppe konvoiene av overutstyrte jeeper som krysser ørkenen. Når plyndringen lykkes, deler de varene og overskuddet de får gjennom deres egne salgskanaler for narkotikaen: «Alle belønnes etter sitt bidrag: en person har rett på sin andel; en mann og et gevær gir to andeler; en bil er verdt ti personer, dermed ti andeler. Et tungt våpen gir også en viss andel,» forteller en anonym nigeriansk politiker.2

Allianser på høyt nivå

Inntoget til grupper som Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika (Mujao), Al-Qaida i islamske Maghreb (AQMI) eller Ansar Dine i Nord-Mali har fått konsekvenser for narkohandelen. AQMI og Mujao3 deltar i narkosmuglingen: De tar avgift fra kokainkonvoiene som krysser områdene de kontrollerer, og beskytter dem mot betaling.4

Mens narkotika bare er en liten inntektskilde for AQMI (de tjener mer på løsepenger for gisler), er det ikke tilfellet for Mujao. Men paradoksalt nok gjør ikke delingen av landet smuglingen enklere. «En svak stat er en fordel for smuglerne, men fullstendig kaos er farlig,» sier vår Sahel-ekspert. «Uten pålitelig støtte fra hæren og politiet, eller fra lokale og nasjonale politikere, er kokainlastene ikke trygge. Selv om de har avtaler med alle jihadistgruppene og MNLA i nord, risikerer de å bli utpresset.» Dette er grunnen til at smuglerne har begynt å etablere seg i nabolandet Niger: «I Arlit og Agadez dannes det nå nettverk. Stadig flere smuglere flytter fra Mali til Niger,» sier den anonyme nigerianske politikeren.

På tross av all uroen er det et land narkosmuglerne ikke flykter fra: Guinea-Bissau. Plassert på 15. plass blant verdens mislykkede stater, like bak Nigeria, i Failed States Index 2012, er landet en av de viktigste knutepunktene for kokain i Vest-Afrika. I 2007 anslo amerikanske Drug Enforcement Administration (DEA) at 800–1000 kilo kokain flys inn i landet hver natt. Flyplasser, havner, og selv øyer har blitt leid ut til smuglerne. Lokalmyndighetene har visst om det, men skyver ansvaret over på hæren.

«Så å si ingen ble rettsforfulgt i sakene med beslag på ett–to kilo kokain i 2006 og 2007. Og i de få tilfellene det skjedde, falt det ingen dom,» forteller en fransk Guinea-spesialist. «I Guinea-Bissau er smuglingen resultat av en avtale mellom hæren og de sivile myndighetene. Militæret sier: ’De sivile med dress og slips i deres store 4x4 i byen spiser opp pengene fra IMF og de internasjonale institusjonene, mens for oss er det narkosmuglingen!» Om pengene hæren får fra narkohandelen gir den en viss autonomi overfor den sivile makten, er narkohandelen bare en blant mange inntektskilder: «Det finnes også kontroll med fiskekonsesjoner, for eksempel, fra store piroger til utenlandske fiskebåter. Et sted mellom utpressing og skattlegging,» mener forskeren.

Etter en roligere periode etter 2008 har europeisk narkopoliti siden begynnelsen av 2012 sett flere tonn kokain strømme inn fra Guinea-Bissau, fortsatt med hjelp fra militæret, deriblant hærens stabssjef Antonio Indjai, og sjefen for luftforsvaret, Ibrahima Papa Camara. Landingsstriper i hjertet av landet, av og til veier, fungerer som rullebaner. «Hæren sørger for logistikken og beskytter flyene: landingsstriper, flybensin, lager. Hæren er som DHL! De deltar verken i organiseringen av smuglingen eller i salget av narkotikaen, de tilbyr bare sine tjenester,» sier vår kilde.

De internasjonale kokainsmuglerne, især søramerikanske, har inngått allianser med sivile og militære ledere i Guinea-Bissau. Den tidligere statsministeren Carlos «Cadago» Gomes Junior, som ble kastet i statskuppet i april 2012, var mistenkt for å dekke over smuglingen og tjene på den. «Mistankene mot Cadago går tilbake til 2008 da en båt forsvant med lasten sin. Han ble anklagd for å stå bak hendelsen. Saken ble henlagt,» forteller Lapaque. Hva med det siste statskuppet? «Alt er ikke knyttet til narko, men det er et element som må tas med i betraktningen. Alt som kan forstyrre businessen fjernes.»

Et opportunistisk argument

I 2011 nøytraliserte Indjai sin rival, kontreadmiral José Americo «Bubo» Na Tchuto som da var sjef for marinen, og fikk dermed kontroll over havnene. Bubo står på USAs svarteliste over personer knyttet til internasjonal narkohandel. Han ble løslatt etter kuppet i 2012, men er tilsynelatende ute av sirkulasjon for tiden. Hærsjefen, en venn av Cadago, sluttet seg tilsynelatende til kuppet i siste sekund, fordi han innså at det er best å være med sine egne i militæret, en gruppe klaner som velger sin egen leder.

Statskuppet i april 2012, som ble hjulpet fram av Cadagos motstandere og gjennomført av hæren, har mange andre årsaker enn kokainhandelen: anklager om valgfusk, historiske spenninger mellom sivile og militære myndigheter, ulike krav om privilegier fra balanta – etnisiteten som er i flertall i hæren – og krav om mer anerkjennelse for Bissau, den autonome hovedstaden. Frykten for Cadagos lovede reform av sikkerhetssektoren veide også tungt. Militæret var imot reformen, fordi den ville tvinge dem til å pensjonere seg eller bli arbeidsledige, med minimal sikkerhet (knøttsmå pensjoner, lite overbevisende tilbud om omskolering). Etter kuppet i april 2012 bremset kokainsmuglingen opp litt, fordi ingen helt visste hvem som styrte – et fenomen man ofte ser etter større politisk uro.

Selv om kokainen unektelig er blitt den nye inntektskilden for enkelte vestafrikanske eliter – på samme måte som cannabis er en alternativ inntektskilde for kontinentets bønder – må dens innvirkning på de nasjonale konfliktene settes i perspektiv. Narkopenger bidrar til konfliktene, men dette er ikke den viktigste drivkraften. Kontrollen over narkohandelen og landområdene den foregår på sto i sentrum for rivaliseringen og oppgjørene mellom Indjai og Bubo i Guinea-Bissau, eller tuaregene og andre folkegrupper i Nord-Mali før 2012. Men for militære eller politiske ledere i Guinea-Bissau, og for islamistene som strømmer til Mali, og for de nye herskerne i Bamako, er narkohandelen bare et middel for politiske mål.

Underslagene på toppen i de vestafrikanske landene begrenser seg dessuten ikke bare til kokainhandelen. Narkotikaen får mye oppmerksomhet på grunn av dens helsemessige og sosiale konsekvenser i Europa. Dermed dekker den over destabiliseringen som den mer sosialt akseptable oljesmuglingen forårsaker øst i Nigeria. Narkotikaen gir også statsapparatene et opportunistisk argument for å slå hardt ned på dealere og narkomane, samtidig som lederne ikke klarer å få til noen form for sosial og økonomisk utvikling.

Oversatt av R.N.

^{^Fotnoter:
1}«Le Sahel comme espace de transit des stupéfiants. Acteurs et conséquences politiques» (Sahel som transittområde for narkotika. Aktører og politiske konsekvenser), Hérodote, nr. 142, Paris, 2011.

2 Intervjuer utført i november og desember 2012.

3 Ansar Dines deltakelse er ikke bevist.

4 Abdelkader Abderrahmane, «The Sahel: A crossroad between criminality and terrorism», Actuelles de l’IFRI [Institut français des relations internationales], Paris, 10. oktober 2012.

(…)