Makten og media

Det heter seg at diktere, dramatikere og andre kunstnere i repressive regimer har et slags konkurransefortrinn i det at sensuren eller frykt for represalier påtvinger dem en kreativ boost. Allusjonen, metaforen, symbolet blir mer enn utslag av estetisk overskudd og perfeksjon under slike omstendigheter.

I det perspektivet er det påfallende lite ironi i kampanjene mot Pinochet-regimet som skildres i chilenske Pablo Larrains Stem nei. Vel er det regimet selv som inviterer til folkeavstemning om hvorvidt det skal bli sittende eller ei, men det er etter internasjonalt press. Så selv om valgkampen skal foregå som åpen og redelig tvekamp, det vil si at opposisjonens og makthavernes propaganda konfronteres i nøye tilmålte sendeflater, så har ikke denne pliktskyldige folkeavstemning gjort Chile til et mindre farlig samfunn. Et steg i demokratisk retning, det er så, men regimets menn sørger likevel for at opposisjonen med jevne mellomrom aner skinnet av stålet i silkehansken – sånn i tilfelle de skulle glemme hvilket terrorvelde de lever i, at over fire hundre journalister ble rensket ut av bransjen allerede under kuppet mot Allende i 1973. Fram til 1990 sto regimet for drapet på 23 journalister og fengslingen av 20 andre. (…)