Mesteren og hans Alma

La oss begynne med en basal sannhet: Kun to regissører i filmhistorien er umiddelbart gjenkjennelige for alle i hele verden. Den ene har arbeiderklassebakgrunn, den andre er fra lavere middelklasse, uansett er begge londonere født med ti års mellomrom, og begge flyttet etter hvert til USA. Det dreier seg naturligvis om Charlie Chaplin og Alfred Hitchcock.¹ Når en film blir kalt «Hitchcock», vil den umiddelbart få publikums oppmerksomhet. Sacha Gervasis kinoaktuelle Hitchcock er intet unntak.

Anthony Hopkins spiller Sir Alfred, mens Helen Mirren har den andre hovedrollen som hans livsledsagerske, Alma Reville. Begge ble født i 1899, henholdsvis 13. og 14. august, og giftet seg i 1926, da «Hitch» var ferdig med sine tysk-ekspresjonistiske læreår. Hjemme i London regisserte han et titall stumfilmer og fortsatte med 14 engelske lydfilmer. Blackmail (1929) danner overgangen, i og med at den først ble tatt opp som stumfilm. Sammen kom Alfred og Alma til å sette sitt preg på engelsk film. Alma var ansvarlig for skript og kontinuitet, og hun bidro avgjørende til montasje og alskens detaljer. Det er for eksempel Alma som oppdager at Marion/Janet Leigh blunker liggende på badegulvet etter dusjmordet.

I 1940 var paret etablert i Hollywood. Når vi møter dem i Gervasis film, er året 1959, begge fyller 60. Den elegante thrilleren North by Northwest (med tittel hentet fra Hamlet)² har en vellykket premiere i Chicago. Mesteren skal i gang med noe nytt. Det skulle bli den senere så beryktede Psycho.

Tittelen på Gervasis film, Hitchcock, kan saktens forlede noen spontankonsumenter til å tro at dette er en fullbiografisk film. Den har mange referanser bakover i tid, særlig til Vertigos manglende publikumssuksess,³ men hele handlingen utspiller seg i 1959–1960. Alfred og Alma har nettopp passert 60, hva nå? Sammen med ekteskapelige konflikter er det adaptasjonen av Robert Blochs roman Psycho, samt innspillingen, som står i sentrum. Det store flertallet av Hitchcocks filmer inneholder mord. Ikke sjelden utøver menn vold mot kvinner. Men ingen av hans tidligere krimfilmer eller thrillere er så ekstreme i form eller innhold som filmen fra 1960. La oss i korte trekk rekapitulere høydepunktene i Hitchcocks lydfilmkarriere før Psycho.

Trad og vidløftig psykoanalyse

På 1930-tallet var det en rekke spionfilmer som befestet regissørens ry. Best av disse var The 39 Steps (1935). Denne forløperen for North by Northwest har et vell av gode ingredienser: vittige Music Hall-scener (eksposisjon og konklusjon) med skummel undertone, spennende togreise, eksotisk kontraspion, vakre Madeleine Carroll, en av hans første kjølige blondiner, som bokstavelig talt blir dratt inn i handlingen (iført håndjern!) av protagonisten Hannay, skotsk høylandsadel med farlige forbindelser, og ikke minst en rekke eksempler på dristig montasje. Den første amerikanske filmen, Rebecca (1940), var utpreget engelsk i stemning. Joan Fontaine fikk sitt gjennombrudd som Rebeccas navnløse etterfølger. Året etter har hun hovedrollen i Suspicion, der storsjarmøren Cary Grant spiller hennes ektemann og stadig gjør hans «Monkey Face» utrygg. Er han skyld i at hun er sengeliggende? Den scenen de fleste husker best, er nok det selvlysende melkeglasset på frokostbrettet.

Grant, som hadde fire hovedroller hos Hitch (det samme som James Stewart), møter vi igjen i den elegante Notorious (1946), som spion i et overvintret nazireir, der Ingrid Bergman utpeker seg som kontaktperson, og uran på vinflasker er det magiske objekt, filmens MacGuffin. Bergmans første Hitchcock-film, Spellbound, kom imidlertid året før. Til tross for humoristiske innslag blir psykoanalysen ofte både trad og vidløftig. Filmen er mer minneverdig for Dalís suverene drømmesekvens enn for Bergmans og Pecks storslalåmtur i studio. Bergmans siste film for Hitchcock var det langtekkelige kostymedramaet Under Capricorn. Så overtok neorealisten Roberto Rossellini, som også fikk hennes kjærlighet.

Det gikk et halvt tiår før Ingrid Bergman ble erstattet av en ny Leading Lady, Grace Kelly, veloppdratt og overklasse, like fullt en stilig personlighet: Først i Dial ’M’ for Murder, historien om en London-ektemann som får en gammel college-kompis til å drepe kona, men forbrytelsen var bare nesten perfekt, «Le Crime était presque parfait», som den franske tittelen lyder. Fascinerende detektivarbeid, ikke minst rundt spørsmålet: Hvordan kom skurkevennen seg i det hele tatt inn i huset? Og hva er implikasjonene? Samme år, 1954, er Kelly grasiøst nærværende i filmen hvor James Stewart leverte sin største prestasjon, Rear Window (eller Vindu mot Bakgården). Jefferies, yrkesfotograf og kikker i rullestol, klarer omsider å overbevise kjæresten om at det utspiller seg noe skummelt i en av leilighetene han kikker på og fotograferer. Hitchcocks første udiskutable mesterverk siden Notorious. Kelly briljerer også i champagne&svindel-dramaet To Catch a Thief, lagt til Côte d’Azur. Fyrst Rainier fanget Grace, Hitchcock prøvde gjentatte ganger å få henne tilbake. At hun overhodet ble vurdert for Marion Crane-rollen i Psycho, slik det framkommer av Gervasis film (hans tredje som regissør) og Stephen Rebellos bok⁴ kan forundre, særlig med tanke på dusjmordscenen, uansett om hun hadde myrdet inntrengeren (med saks) i Dial ’M’. Mer seriøst var forsøket på å få Kelly til å spille hovedrollen i Fuglene, men en folkeavstemning (!) i kasinostaten satte en stopper for alle slike forsøk.

Kontinuerlig formbevisst

Hitchcocks 50-tallsfilmer gir oss fiffige krimgåter, fordobling av blikk (kamera/øye) og falsk mistanke (den realistiske, men bare sånn passe skumle Wrong Man). Et par av filmene preges av spesielle koder: den Quebec-lokaliserte og meget katolske I Confess, der skriftemål og bekjennelse står i sentrum, og Stage Fright med sitt falske flashback. Strangers on a Train har en god dramaturgisk grunnidé, to togpassasjerer bytter mord («criss-cross»), en effektivt fortalt gyser, men som spenningsfilm mangler den en overgripende identifikasjon, i klartekst: en sjarmerende kvinne i fare.⁵

Den metafysiske fordoblingsthrilleren Vertigo ble ingen stor publikumssuksess, men har nå som kjent blitt utropt til verdens beste noensinne av Sight&Sound.⁶ Oppfølgeren, North by Northwest, er et oppfinnsomt forfølgelsesdrama fra New York til Mount Rushmore. Den er minst et kvarter for lang, men har et vell av høydepunkter.

Endelig, Psycho. Filmen som ikke lignet helt på noe Hitchcock tidligere hadde gjort, for den saks skyld ikke på noe annet heller. Mesterens siste film i svart/hvitt er kontinuerlig formbevisst, den hemmelige essensen av film noir. Psycho er en rett linje som blir en brutt linje. Sekretæren Marion Crane faller for fristelsen til å stikke av med 40 000 dollar, en formue i 1960. Kan hennes livslinje fortsette? I heftig regnvær tar Marion inn på Bates Motel, avsidesliggende fordi riksveien er flyttet. Etter kveldsmåltid med den merkelig intense Norman Bates hører Marion krangel i Bates-huset bak hotellet. Krangler Norman med sin invalidiserte mor? Så følger filmhistoriens suverent mest berømte dusjscene. Etter tre kvarter har filmens tilskuere ikke noe utvalgt identifikasjonsobjekt lenger.

Narrativ økonomi

Ved innspillingsstart ser Hitchcocks nærmeste medarbeidere, Alma inkludert, kun en uhyggelig vridd og riktig ekkel mordhistorie i Robert Blochs mørke krimroman, mye eklere enn andre Hitchcock-mord, men Alfred har gjort sitt valg. Nei, han vil ikke filme Casino Royale av denne Ian Fleming, for pyntelig.⁷

Alma er oppgitt og sjalu over ektemannens fascinasjon for unge blondiner. Mer enn én gang ligger denne irritasjonen til grunn for krangling av typen: Hvem har ofret mest? Og Alma vinner. Hun er stadig bekymret for hans evigvarende vektproblemer.⁸ Alma har begynt å tenke mer på sin egen kropp. Hun svømmer som en dronning. Og blir beflørtet av populærforfatteren Whitfield Cook, som tåler store gourmetporsjoner bedre enn Alfred. Når hun vil skjære ned på Alfreds leveranser av franske delikatesser, har det også med økonomien å gjøre: Alfred pantsetter huset for at Psycho skal bli film. Paramount, produksjonsselskapet, er skeptisk og synes å ha alliert seg med den mektige sensurinstansen Hays Office, som primært er ute etter nakenscener, og manus vitner om én scene der nakenhet og vold – penetrasjon av kvinnekroppen med kniv – glir over i hverandre (men Hitch klarer nesten å berolige dem: Montasjen tildekker obskønitetene). Selskapet ser omsider publikumsappellen. Paramount-sjefen Balaban vil ha ytterligere fortgang i en produksjon stipulert til under en måned. Balaban presenterer til og med en stand in-regissør den dagen Hitchcock er indisponert, men Alma, det selvsagte valg som reserve, gir produksjonssjefen en lekse: Hvem tror du at du har å gjøre med? Hitch får sin kontraktfestede final cut.

Det er ikke mange innspillingsscener vi får et glimt av. Først og fremst får vi se Bates-motellet (og hjemmet, med et Edward Hopper-aktig eksteriør), og dusjmordet, der regissøren intervenerer, fordi han synes M/Other-skikkelsen ikke er kontant nok, og får Marion/Janet/Scarlett Johansson til å hyle mer enn troverdig. Det er pussig å se Marion ved rattet i studio, stillestående, før bakprojeksjonene er lagt på. Minneverdige eksteriørscener er naturlig nok ikke tatt med, som politimannen med de svære solbrillene som vekker henne fra en pause på prærien, og den etterfølgende «Bakersfield Car Lot Sequence», der Marion bytter bilen sin hos en skeptisk forhandler, mens den nevnte politimannen bivåner scenen først på andre siden av gaten, før han kjører kloss opp til dem. Dette er pensum i narrativ økonomi og stram spenningsskaping uten store effekter.⁹

Konvensjonell ramme

Gervasis film skal roses for en rekke gode øyeblikk, som Hitchcocks kikkehull mot garderoben til hans en gang så store håp Vera Miles (hun som skulle ha Novaks rolle i Vertigo, men ble gravid like før innspillingen), en ironisk reproduksjon av Normans kikkehull bak et klassisk maleri. En hjemme alene-kveld lytter Alfred til scherzo-satsen fra Eroica. Vi hører aldri Beethoven i Psycho, men ser at det er nettopp Eroica som ligger på platespillerens tallerken i Mrs. Bates’ soverom.

Vi blir også vitne til at hele staben må avlegge taushetsløfte om alt som foregår i filmen. Og tidlig i filmen får vi høre at regissøren bestreber seg for å kjøpe opp alle eksemplarer av Blochs roman, slik at ingen skal kunne vite slutten.

Og gode replikker florerer. Alma sier i et giftig hjørne (i ektesengen som er to senger adskilt av nattbord): Doris Day kunne lage en musikal av den! Og minst én gang får hun antyde at ektemannen ikke riktig vet hvordan menn gjør det med kvinner. Nå sa visst Alfred noen ganger at det ikke var noe videre sexliv med kona. Men de fikk da en datter sammen, Patricia, som spiller Marions kontorkollega Caroline i Psycho.

Også Alfred kunne være giftig, som ifølgende replikk til Hays Offices representant når denne blir fortørnet over at Marion skyller papirbiter ned i motelltoalettet: Vel, vi kunne la franskmennene lage den – og bytte ut toalett med bidet!

Her er det mange gullkorn, og det er ikke lett å finne alvorlige feil, især ikke referensielle sådanne. Framstillingen av konflikter og høydepunkter i dette nøkkelåret 1959–60, fungerer og er troverdige. Den biografiske rammen er konvensjonell, men ikke uten eleganse. Regissøren har tatt seg enkelte friheter, som å plassere Hitchcock-residensen i sentrale Hollywood og ikke Bel Air. Det har nok ikke bare å gjøre med stilvalg, antagelig også tilgjengelighet og tillatelse.

Mer problematisk er de gjentatte, imaginære samtalene med massemorderen Ed Gein. Hitchcock (og Bloch) var fascinert av Geins livshistorie, men det synes feil å gi ham en så viktig plass i en referensiell fiksjon om fiksjonen som dreier seg om Bates Motel.

En humorfilm

I bunn og grunn er jeg skeptisk til biografisk spillefilm. Nå er det slik at det knapt finnes et levende filmopptak av Alma Reville. Men stillbilder er et undervurdert filmvirkemiddel. En biografisk film handler ofte minst like mye om skuespillerne som om personene som framstilles. Og en skikkelse som Alfred Hitchcock får gjerne stor oppmerksomhet for klisjeer som stor mage.

Anthony Hopkins (som ble livredd av filmen som ung kinokontrollør i Manchester) er såpass neddempet i spillestilen at det blir en effektiv kontrast til hans få utbrudd. Helen Mirrens Alma har både et hint av noe rojalt og sjarmerende, langt fra den grå mus Alma hadde rykte for å være. Mirren måtte skape sin egen rolle siden filmklipp manglet. Scarlett Johanssons ertende oppsyn ligger langt fra Janet Leighs kjølige profesjonalitet, men disiplin og aura er tilsvarende sterk. Det er artig å se Danny Huston som Whitfield Cook – en ikke fullt så stor skuespiller som halvsøster Anjelica og far John. Ellers har Psycho-skuespillerne Anthony Perkins (som dessverre falt for ideen om å lage en oppfølger, og en til), Martin Balsam og John Gavin (han som spiller Marions kjæreste Sam og deltar i filmens første scene, det ofte glemte hotelltreffet), fått sine brukbare skuespillere, det samme har viktige hjelpere som Joseph Stefano (manus), Saul Bass (kunstferdige fortekster med mer) og Bernard Herrmann (musikk).

Hitchcock er en ikke veldig utfordrende men stort sett fornøyelig film, ikke lengre enn at man utsetter gjespen. Og hva med Psycho selv? Hitchcocks nifseste film hører definitivt ikke til dem som gir en sterkere tro på menneskelig godhet. Derimot er den et kontinuerlig eksempel på hvordan en psykothriller kan regisseres – og spilles. Og har man sett den flere ganger, vil man nok skjønne hvorfor Hitch kunne kalle Psycho en humorfilm.

© norske LMD

Hitchcock, USA, regi: Sacha Gervasi, 1t 33 min. På kino fra 15. februar.

Fotnoter:
1 Slik begynner engelsk filmkritikks Grand Old Man, Philip French, sin anmeldelse av de nyeste bøkene om Hitchcock i Times Literary Supplement 21. september 2012: «A single creative intelligence».

2 Nærmere bestemt en replikk fra tittelpersonen i andre akt, scene 2: «I am but mad north-north-west. When the wind is southerly, I know a hawk from a handsaw.» Hitchcock ønsket lenge å filmatisere Hamlet. Kanskje like greit at han overlot Hamlet til Olivier, Kosintsev og Branagh.

3 Men Vertigo triumferte som kjent til slutt. Se «Kane detronisert», Le Monde diplomatique, september 2012.

4 Alfred Hitchcock and the making of «Psycho», 1992.

5 Hitchcock lagde også en helt uinteressant film i 1956, den bukoliske, høstlige The Trouble with Harry. Nærmest eneste grunn til å huske den er Shirley Maclaines filmdebut.

6 «Kane detronisert», Le Monde diplomatique, se over.

7 På dette tidspunkt ante selvfølgelig ikke Hitch at han hadde lagt grunnlaget for Bond-serien med North by Northwest.

8 Hitchcock hadde en «cameo appearance» i nesten samtlige filmer siden 1930. Lifeboat (1943) bød på et problem, siden filmen foregikk i en livbåt. Dermed oppfant han slankemiddelet «Reduco», og lagde en avisannonse med «før-» og «etter»-bilder.

9 Begge disse sekvensene er analysert i mitt Psycho-essay «License to kill», Vagant 2 1990, gjenopptrykt i antologien Ekstra Vagant, Aschehoug 1993.

(…)