Mur mot migrantene

Du kjenner dem igjen på sølen på sokkene og buksene. På vinteren er elva Evros farlig, de fleste migrantene velger derfor landveien. Men enkelte, slik som Mustafa, våger seg ut i bølgekaoset. Sittende på perrongen i togstasjonen i Alexandroupoli, på gresk side, skjuler marokkaneren sin venstre arm innenfor skjorta. Han er først unnvikende når jeg spør ham om det, men tegner til slutt et par håndjern på det støvete gulvet, før han mimer sparkene til de tyrkiske soldatene og kryssingen av grenseelva med armen ute av ledd. Den natten kantret to båter med seks migranter i hver. To afghanere og en marokkaner druknet foran øynene på Mustafa. Han kunne heller ikke svømme, men hadde på seg redningsvest og fløt inn til den vestlige elvebredden. Han mistet alt: pledd, klær, bønneteppe og pass.

Evros skiller Hellas fra Tyrkia. Den kommer fra Bulgaria i nord og renner ut i Egeerhavet. Langs hele den 170 kilometer lange grensen står greske og tyrkiske militærposter overfor hverandre. På tyrkisk side reiser røde tyrkiske flagg og vakttårn seg mot himmelen. På gresk side ligger det antipersonellminer ved siden av militærleirene. I 2011 utplasserte EUs grensekontrollbyrå (Frontex) en støtteenhet hos de greske sikkerhetsstyrkene for å skremme migrantene fra å krysse grensen. Frontex-agentene griper hovedsakelig inn i nord, i provinsen Orestiada. Men i Alexandroupoli, renner Evros på tyrkisk side, mens grensen går i 10,3 kilometer gjennom en landbruksslette og en skog, som kan krysses til fots.

PR-prosjekt

På perrongen, noen meter fra Mustafa, har en gruppe bangladeshere slått seg ned. Tre menn som presenterer seg som afghanere, men snakker urdu, kommer for å møte dem. De går med solbriller selv om det er mørkt ute. Trioen tilbyr seg å låne migrantene penger og husly. Ingen svarer dem. Så snart mennene er gått, sier en av bangladesherne lavt: «De er med i mafiaen. Blir du med dem, kidnapper de deg og krever løsepenger fra familien din. Man må være på vakt.» De tre «afghanerne» kommer tilbake hver kveld.

Natten faller. Stasjonen blir mørk. Det begynner å regne. Regnet kommer fra sør og faller diagonalt, drevet av havvinden: De midlertidige leirene blir raskt gjennomvåte. I venterommet på stasjonen sitter andre migranter ved siden av hverandre. Enkelte beskytter hodet sitt under hetter, andre med plastikkposer. En syrer med klare øyne går langs perrongen, stor og skjør. Dette er hans fjerde forsøk på å komme seg inn i Europa.

På en kafé er kortspillet godt i gang. En tv lyser opp rommet. På skjermen er det en fotballkamp. Thanasis ser på mens han drikker Malamatina, en lokal vintype. Men tankene hans er annetsteds. Han begynner raskt å snakke om muren de greske myndighetene bygger på de 10,3 grensekilometerne. I oktober begynte selskapet Dagres arbeidene med en fire meter høy dobbel metallbarriere. Festningsvollen mot migrantene vil koste tre millioner euro. Thanasis tviler på om den vil ha noen effekt: «Muren vil koste oss penger uten å endre noe som helst. Det er et PR-prosjekt. Migrantene vil bare krysse lenger borte.»

Faren til den unge mannen overhører samtalen. Han har det samme skarpe og magre ansiktet som portrettene som dekker veggene på kafeen hans. Han støtter nynazistene i Gyllent daggry: «Migrantene hoper seg opp i Athen, der det er arbeidsledighet. Uten arbeid blir de kriminelle. Gyllent daggry er det eneste partiet som vil sende dem tilbake til opprinnelseslandet deres.»

Litt etter litt tømmes kafeen for kortspillere. Bare Thanasis er igjen. «Som mange grekere er faren min redd. I to år har han gitt penger til en lokal milits som under påskudd av å beskytte befolkningen, banker opp migrantene.»

Perrongen ligger like overfor kafeen. Thanasis sier han aldri har snakket med de som har slått seg ned der. «Vi kan ikke hjelpe dem, for da kommer det bare enda flere. Men hva skal vi gjøre? De kommer hit utslitte, uten å ha spist. De trenger medisiner og mat. Men hvor skal Hellas få penger til å betale for det?»