Sjokkstrategi i Slovenia

Mange tusen slovenere har tatt til gatene i Ljubljana og andre slovenske byer. Aldri før har det vært så store demonstrasjoner i dette landet, kjent for måtehold, sindighet og livskvalitet. Demonstrantene nekter å godta sparepolitikken til den konservative regjeringen, som har sittet med makten siden januar 2012. De fremdeles mektige fagforeningene støttes av mange slovenere som er opprørte over politikernes korrupsjon. I demonstrasjonstogene angriper mange EU, som Slovenia ble medlem av i 2004, mens andre veiver flagget til det tidligere Jugoslavia, som landet løsrev seg fra i 1991.

Er Slovenia i krise? Landet opplever åpenbart en politisk krise: I januar i år mistet Janez Janšas regjering flertallet i parlamentet. Men er den økonomiske krisen like alvorlig som myndighetene påstår?

Psykodrama

I over et år har regjeringen stilt dystre diagnoser for rikets tilstand. Slovenia er visstnok på konkursens rand, med et bankvesen nedtynget av et kolossalt budsjettunderskudd og røde offentlige regnskap. Men ingen økonomiske indikatorer underbygger disse varselropene. «Slovenias statsgjeld er bare 44 prosent av BNP, mot et snitt på 87 prosent i eurolandene,» forteller Dušan Kovac, økonomiprofessor ved Universitetet i Ljubljana. «Arbeidsledigheten er så vidt over åtte prosent av yrkesaktiv befolkning, mens inflasjonen er under tre prosent. Bare underskuddet på statsbudsjettet har skutt i været og er nå på seks prosent av BNP. Jeg vil si at vi ligger godt over snittet i Europa, blant de beste i klassen.»

Kovac mener «krisen blir brukt som påskudd til å angripe vår sosiale modell». «Etter at Slovenia ble med i EU, har vi ofte blitt framstilt som et forbilde på grunn av vår dynamiske økonomi og stabile politiske system.» Den lille republikken klarte å unngå krigene i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning og ble i 2008 det første av de nye medlemslandene til å ha presidentskapet i EU. Innbyggerne er kjent for å være seriøse og livsnytende, og vant til å være i tet. I Jugoslavia var de et forbilde for de andre føderale republikkene, selv om de nok også var misunnelige på Slovenias velstand. Delstaten klarte å tjene på grensene til Østerrike og Italia, prosessindustri og det internasjonale markedet.

Under medlemskapsforhandlingene med EU insisterte slovenerne på en rekke unntak og nektet å åpne for full konkurranse i visse nøkkelsektorer i økonomien. Slovenia er dermed det eneste landet i Sentral- og Øst-Europa som i stor grad har beholdt kontrollen over egen banksektor, dominert av de to gigantene Nova Ljubljanska Banka (NLB) og Nova Kreditna Banka Maribor (NKBM). Slovenernes innbitte forsvar skyldtes mer beleiringsangst enn vilje til å stå imot den nyliberale modellen. «Debattene om utlendingers rett til slovensk jord ble et psykodrama, der enkelte folkevalgte nektet å selge fedrelandets hellige grunn på billigsalg,» forteller journalisten Stefano Lusa, som tilhører landets italienske minoritet. Slovenia har fremdeles store minoriteter i Østerrike og Italia. De to store nabolandene mistenker naboen for å nære gamle drømmer om å samle alle områder med slovensktalende befolkning.2 Forholdet til Kroatia er også anspent, som følge av en tvist om grensene for Slovenias 37 kilometer lange kyst i Piranbukta innerst i Adriaterhavet, inneklemt mellom Kroatias og Italias havområder.3

Slovenske oligarker

«Til tross for press fra EU har vi klart å bevare en stor offentlig sektor,» sier Kovac. Slovenia har fremdeles et av verdens beste helsevesen og all utdanning opp til mastergrad er gratis. Det er denne modellen regjeringen til Janez Janša ville angripe da de gikk inn for kraftige kutt i offentlige budsjetter. Slik fungerer krisen som påskudd for en sjokkterapi som allerede har rammet mange andre land.

Regjeringen frykter åpenbart at bankene vil bli tatt av dragsuget etter at boligboblen sprakk. Bankene lånte villig ut penger under boligboomen på 2000-tallet. Regjeringen har besluttet å bevilge fire milliarder euro for å opprette en bad bank som skal overta de råtne lånene til de største bankene der staten fortsatt er den viktigste eieren. Alt i alt beløper disse lånene seg til 6,5 milliarder euro (18 prosent av BNP). Opposisjonen og fagforeningene har kjempet mot dette prosjektet som de mener er det første steget mot privatisering av banksektoren. Prosjektet ble startet av den liberalistiske finansministeren Janez Šušteršic, som gikk av 23. januar i år.

Janšas skjøre flertall er gått i oppløsning. Foruten statsministerens Slovenias demokratiske parti (SDS), besto koalisjonen av Gregor Virants liberale Borgerlig liste (Državljanska lista) og de ultrakonservative kristne i Nytt Slovenia-Kristent folkeparti (NSi-KLS). Bare noen uker før parlamentsvalget 4. desember 2011 opprettet Ljubljanas borgermester, Zoran Jankovic, partiet Positivt Slovenia. Etter at stemmene var talt opp, var dette nye partiet overraskende blitt landets største parti. Hele den slovenske høyresiden måtte dermed legge kranglingen bak seg og samles om et flertallssamarbeid.

Serbiskfødte Jankovic, som ble slovensk statsborger etter landets selvstendighet, er ingen typisk politiker. Forretningsmannen var lenge sjef for den slovenske (og balkanske) matvaregiganten Mercator. Mange ble forbauset da han i 2006 klarte å bli borgermester i Ljubljana. Flere ganger har han gjort seg bemerket med modige standpunkter, for eksempel for romsamfunnene som lider under en svært åpenlys rasisme i det slovenske samfunnet. Hans forankring på venstresiden er imidlertid uklar. «Dette er en oligark som har gått inn i politikken for å forsvare sine egne interesser,» mener Grega Repovž, sjefredaktør for ukeavisen Mladina.

Visse gode hjelpere fra den slovenske venstresiden skal ha stått bak opprettelsen av Positivt Slovenia, slik som Milan Kucan, tidligere overhode da republikken lå under Jugoslavia og landets første president etter uavhengigheten. Dette påstår i hvert fall Janšas tilhengere. Disse har lenge forsøkt å skape et bilde av seg selv som motparten til et system direkte nedarvet fra Jugoslavia-perioden, som alltid skal ha kontrollert Slovenia. Dette systemet skal visstnok holdes oppe av direktørene til tidligere statlige selskaper som tradisjonelt har vært knyttet til sentrum-venstreregjeringene som har ledet landet fra uavhengigheten i 1991 til 2004. Disse slovenske oligarkene har nytt godt av privatiseringer, som i all hovedsak ikke ble gjennomført før landets integrasjon i det europeiske samarbeidet.

En slovensk Napoleon

Borgerlig listes valgløfte var å bringe moral inn i politikken, derfor trakk de seg fra regjeringen etter at Antikorrupsjonskommisjonen i begynnelsen av januar publiserte en rapport som avdekket at statsministeren, i likhet med Jankovic, i en årrekke hadde unnlatt å levere selvangivelse. Janša skal også ha fått penger under bordet for å ha gått inn for at hæren skulle kjøpe finske stridsvogner.4 Saken har pågått i flere måneder i domstolen i Ljubljana uten at den tiltalte har funnet det for godt å innfinne seg i retten. Etter tre år med graving har journalistene Blaž Zgaga og Zdenko Cepic påvist at Janša, som var forsvarsminister i det uavhengige Slovenias første regjeringer, var innblandet i den internasjonale smuglingen på 90-tallet som lot Kroatia og Bosnia-Hercegovina omgå de internasjonale våpenembargoene. Slovenia har lenge ønsket å gi et bilde av seg selv som et fyrtårn for «godt styresett» med streng moral i det offentlige. Enkelte snakker nå om en «balkanisering» av landet, mens Slovenia i tjue år har gjort alt for ikke å bli assosiert med sine naboland.

Janša kan nå bare søke støtte hos nasjonalistene i Nytt Slovenia, som han har gitt frie tøyler til å omskrive landets historie. Derfor har statsråder deltatt på seremonier til ære for domobranci, militsen som samarbeidet med nazistene under andre verdenskrig. Forrige uavhengighetsfeiring 25. juni endte i kraftig politisk strid. For første gang forbød myndighetene symbolene til partisanene i den andre verdenskrig. Dermed brøt de med den utbredte konsensusen om en kontinuitet mellom Den slovenske antifascistiske komité for nasjonal frigjøring, republikken Slovenia i føderasjonen Jugoslavia og det uavhengige Slovenia fra 1991.

«SDS er ikke et sentrum-høyreparti slik det selv hevder, men et høyreekstremt parti drevet av en radikal antikommunisme og et tradisjonalistisk syn på slovensk identitet,» sier filosofen Darko Štrajn. «Janša har stått fremst på den politiske scenen i et kvart århundre nå. Nasjonalismen hans er ikke ny, han er snarere en slags slovensk Napoleon som nå viser sitt sanne ansikt.» Krisen kan faktisk føre til at man krysser en linje, slik som i nabolandet Ungarn.

Spiller på frykt

Også Janšas første regjering (2004–2008) gikk til angrep på den slovenske modellen, noe som vekket sterke reaksjoner fra fagforeningene. «Denne gangen er Janša fast bestemt på å tvinge gjennom reformene, samtidig som han må stille i retten tiltalt for korrupsjon,» sier Štrajn opprørt. Men folkets opprør mot korrupsjonen som har oppildnet landet siden i høst, et opprør som sammenfaller med fagforeningenes mobilisering, kan sette en stopper for Janšas planer.

Opprøret startet i Maribor, landets nest største by, da borgermesteren Franc Kangler satt opp fotobokser langs veiene samtidig som han privatiserte avdelingen som krever inn fartsbøter. Dette trivielle tiltaket utløste en folkebevegelse som klarte å felle borgermesteren. Innen kort tid spredde protestbevegelsen seg til resten av landet. Selv om statsministeren ikke lenger har flertallet bak seg, nekter han å gå av.5 Han hevder at et nyvalg «vil skade Slovenias omdømme.»

«Slovenerne er vant med å ha det godt. Folk er redde for første gang siden 1945. De tror levekårene vil forverre seg og at barna deres kommer til å få det verre enn dem,» sier journalisten Stefano Lusa. «Janša spiller på denne redselen for å tvinge gjennom sin samfunnsmodell. Hans fremste argument er faren for tap av suverenitet og å bli satt under formynderi, slik som Hellas. Den nye oppvåkningen i samfunnet vitner likevel om at andre utfall fortsatt er mulige.

Oversatt av E.J.L.

Fotnoter:
1 Slovenia opplevde bare en liten krig som varte de ti dagene fra 27. juni til 7. juli 1992, mellom den jugoslaviske hæren og slovenske hjemmevernstyrker.

2 Den slovenske minoriteten i Italia bor for det meste i Friuli og regionen Trieste, i Østerrike hovedsakelig i Kärnten, en bastion for landets nasjonalistiske ytre høyre.

3 I september 2009 ble landene enige om å opprette en meklingskommisjon.

4 Skandalen brøt ut i 2008 etter en reportasje på finsk fjernsyn. Firmaet Patria skal ha betalt 21 millioner euro til slovenske politikere for å sikre seg en leveringskontrakt for panservogner av typen AMV 8x8.

5 Den slovenske grunnloven gir ikke opposisjonen rett til å fremme mistillitserklæring. Med litt taktisk kløkt kan en mindretallsregjering derfor sitte temmelig lenge ved makten.