Sør-Afrikas nye apartheid

Menn i arbeidsklær slapper av på fortauet i sentrum av Cape Town under lunsjpausen. Hvert minutt teller. «Vi er underbetalte,» smiler en murer og avslører en gulltann. Men med en lønn på rundt 8200 kroner i måneden, er det slett ikke synd på ham. I forkant av fotball-VM i 2010 sikret bygningsarbeidernes fagforeninger betydelige lønnsøkninger, fra 13 til 16 prosent, med trusler om ikke å fullføre byggene i tide.

Bygningsarbeiderne er et unntak. Den sosiale spenningen har vært stor siden politiet drepte 34 streikende gruvearbeidere 16. august 2012 i platinagruven Marikana utenfor Johannesburg. En symboltung hendelse for befolkningen: I den demokratiske og flerkulturelle staten African National Congress (ANC) har ledet siden 1994 skjøt politiet på demonstranter som i apartheidtiden. De skjøt på arbeidere som tradisjonelt har stemt på partiet, på den store majoriteten av svarte og fattige. Ifølge offisielle tall fra november er halvparten av husholdningene (62 prosent svarte og 33 prosent coloureds) i dette industrialiserte landet, det eneste vekstmarkedet sør for Sahara, fattige – det vil si 25,5 millioner mennesker.

Begrenset troverdighet

Sjokket etter Marikana minner om det som kom etter massakren i Sharpeville 21. mars 1960. I en township 60 kilometer fra Johannesburg drepte apartheidregimet (1948–1991) 69 svarte demonstranter som protesterte mot passet «ikke-hvite» måtte ha for å komme inn i byen. Da nyheten nådde Cape Town satte befolkningen i den svarte townshipen Langa fyr på offentlige bygninger.

Kjedereaksjonene er de samme i dag. I kjølvannet av Marikana har gruvearbeidere, transportarbeidere og landarbeidere gått til flere ulovlige streiker. Landarbeiderne i Kapp-provinsen krever at lønnen dobles fra dagens minstelønn på 75 rand dagen (56 kroner) til 150 rand. Resultatet er påtente vinmarker, plyndring av butikker og sammenstøt med politiet. Streikende har fått sparken, men ingen forhandlinger er innledet mellom partene. I november ble to landarbeidere drept under en demonstrasjon i landsbyen De Doorns, 180 kilometer fra Cape Town.

Etter seks uker med aksjoner fikk gruvearbeiderne hos Lonmin i Marikana en lønnsøkning på 22 prosent og en bonus på 1400 kroner. Kravet var en tredobling av lønnen, fra 3000 til 9000 kroner. Med støtte fra fagforbundet Cosatu (Congress of South African Trade Unions) fikk arbeiderne på farmene i De Doorns 5. februar en lønnsøkning på 52 prosent, til 105 rand per dag. «Det sprer seg som kreft,» sier Andile Ndamase, tillitsvalgt i en sementfabrikk i Cape Town og desillusjonert ANC-medlem. «Opptøyene begynte lenge før Marikana og har bare blitt verre siden. Vi demonstrerer for en bedre morgendag vi er lei av å vente på.»

Denne sosiale maktkampen er en del av den politiske arven fra apartheid. De svarte fagforeningene i Cosatu ble tillatt i 1985 av et rasistregime som var trengt opp i et hjørne. Mens Nelson Mandela fremdeles satt fengslet og ANC var forbudt, deltok Cosatu i en stor protestbevegelse. Fagforbundets oppfordringer til generalstreik lammet landets økonomi, som fra 1985 ble rammet av internasjonale sanksjoner.

I dag krever de svarte fagforeningene, med over to millioner medlemmer, en reell sosialpolitikk og bedre arbeidsvilkår for alle. Men det underlige er at fagforeningene selv sitter med makten. Sammen med det sørafrikanske kommunistpartiet og ANC dannet de i 1990 en «revolusjonær» trepartiallianse med mål om store samfunnsendringer. Kommunister og fagforeningsfolk utgjør ANCs venstrefløy, som partiet forsøker å dempe med å gi dem viktige stillinger. Kommunistiske ledere har regelmessig hatt ministerposter, mens folk fra Cosatu sitter i ANCs ledelse. Deres fordømmelser av ANCs nyliberale økonomiske politikk har derfor begrenset troverdighet.

Tre opptøyer daglig

På stasjonen i Khayelitsha, den største townshipen i Cape Town, strømmer folk til tidlig om morgenen for å kjøpe togbillett: 8,50 rand (6 kroner) for en enveisbillett til sentrum. Månedskort koster 74 kroner – fem prosent av snittlønnen til en privat sikkerhetsvakt (1500 kroner). På toget forsøker mange å få litt ekstra søvn, mens selgere tilbyr chips, drikke, sokker, øreringer. Ved ankomst går mange opp på busstasjonen på taket av sentralstasjonen, der minibusser og fellesdrosjer transporterer dem til arbeidsplassene i de hvite boligområdene. Disse private drosjene kompenserer for det offentlige transportsystemets mangler. Fra morgen til kveld dekker de transportbehovene til det svarte og billøse Sør-Afrika. En tur koster fem rand.

«Jeg frykter at hjulene er i ferd med å ramle av,» sier den 60-årige passasjeren Sipho Dlamini om landets politiske situasjon. Han beskriver seg selv som en unsung hero fra kampen mot apartheid. Som tidligere medlem av ANCs væpnede gren, brukte han sine beste år på å kjempe for et regimeskifte «i sin levetid». In our lifetime var ledemotivet for sørafrikanerne på 80-tallet, til minne om generasjonene som hadde slåss forgjeves siden ANC ble grunnlagt i 1912. Dlamini er ikke bare skuffet over «de svarte elitenes korrupsjon», men også en permanent opprørstilstand «som er blitt så vanlig at ingen lenger bryr seg om det». Ifølge politiet var det i snitt tre opptøyer hver dag i 2009–2012. En økning på 40 prosent i forhold til 2004–2009, opplyser sosiologen Peter Alexander fra Universitetet i Johannesburg.

Ingen sosial dialog

En soleklar urettferdighet utløste opptøyene i Marikana: lønnsøkning for formennene, men ikke gruvearbeiderne. Et annet motiv var den utstrakte bruken av private vikarbyråer for å leie inn midlertidig arbeidskraft og svekke fagforeningene. Cosatu fordømte denne praksisen, men lukket i virkeligheten øynene. Fordi vennene i ANC – deriblant presidentens egen sønn, Duduzane Zuma, leder for JIC Mining Services – har interesser i driften.

I Marikana ble National Union of Mineworkers (NUM, knyttet til Cosatu og blant landets største med 310 000 medlemmer) for første gang overrumplet av en arbeidskonflikt. En ny uavhengig organisasjon, Association of Mineworkers and Construction Union (ACMU), overtok ledelsen i protestbevegelsen med løfter om en lønnsøkning på 300 prosent. På motsatt side annonserte Anglo American Platinum (Amplats) 15. januar at de vil fjerne 14 000 stillinger, tre prosent av arbeidsstyrken.

Manglende dialog mellom partene i gruveindustrien forverrer situasjonen. Selv etter tragedien i Marikana stiller ledelsen for Lonmin fortsatt ultimatum og truer med oppsigelser for å få arbeiderne tilbake i gruvene. Denne brutaliteten er ikke bare en etterlevning fra apartheidtiden. «Politiseringen av arbeidskonfliktene, som undergraver troverdigheten til ANC og partiets ledere, skremmer de store gruvekonsernene,» sier Thaven Govender, en ung gründer av indisk opphav som importerer og selger gruveutstyr. «I virkeligheten går alle tapende ut av dette, de streikende så vel som fagforeningene og ANC. De store selskapene ansetter gruvearbeidere fordi arbeidskraften er billig i Sør-Afrika. For å unngå flere Marikana, kommer de til å mekanisere og si opp folk.»

Valget mellom ANC og ANC

President Jacob Zuma dro ikke til Marikana før flere dager etter hendelsene. Han møtte ikke arbeiderne, bare ledelsen i Lonmin. Situasjonen ble utnyttet av hans politiske rival, Julius Malema (31), tidligere leder for ANCs ungdomsparti og ekskludert fra ANC i april på grunn av «mangel på disiplin». Malema har gjort seg til talsmann for ANCs skuffede grasrot og støttet de streikende. Han fulgte 270 gruvearbeidere til retten, der de i første omgang selv ble tiltalt for drap med utgangspunkt i en gammel lov fra apartheidtiden (demonstranter kunne tiltales for drap, fordi de hadde provosert sikkerhetsstyrkene). Etter ramaskrik ble tiltalen droppet og det ble nedsatt en granskningskommisjon. Malema benyttet anledningen til nok en gang å kreve nasjonalisering av gruvene, og fordømme samrøret mellom makten, det svarte borgerskapet, fagforeningene og storkapitalen. Mange spør seg hvem som først vil gi etter for presset: ANC eller Cosatu? Men kreftene som er i spill er langt mer komplekse enn et enkelt skille mellom høyre og venstre. Det er nettopp dette som hindrer en splittelse.

Disse spørsmålene interesserer ikke Dumisane Goge (20). Han er en born free, født etter apartheidregimets fall. Denne unge mannen, med barbert skalle, arr i ansiktet og falske diamanter i øret, har ikke tenkt å stemme i valget i 2014. «Vi er bare frie på papiret,» sier han. «Stemmeretten er meningsløs når valget står mellom ANC og ANC.» Da han var 16, satt Dumisane fire måneder i fengsel for å ha ranet en møbelforretning sammen med noen kompiser. Han sverget på at han aldri mer skulle sette sine bein i en celle, begynte på skolen igjen, fullførte videregående og begynte på en markedsføringshøyskole i Cape Town. Studiene betaler han med deltidsjobb på en bensinstasjon. Han forventer ingenting fra de han kaller the fat cats: «Zuma bygger seg et palass til 240 millioner rand (171 millioner kroner) i Nkandla, landsbyen hans i Kwazulu Natal, mens skoleelever ikke engang har skolebøker!»

Det svarte borgerskapet bor langt unna townshipene, og bruker ikke pengene sine der. Dette borgerskapets overflod og sans for luksus ble åpenbart under Thabo Mbeki (1999–2008), som et resultat av veksten på 2000-tallet. Etter at Zuma kom til makten i 2009, har erkebiskop Desmond Tutu og Rådet for Sør-Afrikas kirker uopphørlig fordømt et «moralsk forfall» som er langt alvorligere enn den eventyrlige prisen på solbrillene til de såkalte Gucci revolutionaries.2 «Forbindelser etableres på åpenlyst frynset vis,» sier en anonym forretningsadvokat. «Folk snakker om sex ved middagsbordet, og ikke bare i forbindelse med vår polygame president! Korrupsjonen brer om seg.» Når pressen anklager en tidligere sjef hos De Beers for korrupsjon, svarer han: You get nothing for mahala (ingenting).

Majoritet og opposisjon

I likhet med de fattiges opprør, får heller ikke politiske drap store avisoppslag i Sør-Afrika. I provinsene Kwazulu Natal, Limpopo og Mpumalanga dreper man hverandre for maktposisjoner som gir penger under bordet. Da journalisten Lydia Polgreen i New York Times tok opp fenomenet ble hun æreskjelt av ANC.3

Den økende volden bekymrer landet som fremdeles er et demokratisk forbilde i Afrika. Før partiets siste landsmøte i desember 2012, sloss ANC-medlemmene om hvem som skulle bli partiets kandidat. Stoler fløy veggimellom i Eastern Cape. I Northern og Western Cape sloss de med bare never. En bevæpnet bande stormet inn på ANC-møte i townshipene i East Rand utenfor Johannesburg. Zumas tilhengere truet tilhengerne til de som støttet visepresident Kgalema Motlanthe i kampen om lederplassen i partiet. Medlemstallet i ANC har økt kraftig de siste månedene og ført til krangel om hvorvidt «spøkelsesmedlemmer» hjalp Zuma til å vinne over den populære rivalen.

ANC har fått to tredjedeler av stemmene siden det første demokratiske valget i 1994. Partiet er både majoritet og opposisjon, siden de andre partiene er så små. Det eneste partiet som er i nærheten er Democratic Alliance, ledet av hvite Helen Zille (61) som har vært borgermester i Cape Town og leder for provinsen Western Cape. Zille tiltrekker seg hvite og coloureds, men har problemer med å overbevise de svarte. Med 16,6 prosent av stemmene i 2009 har partiet bare 67 av totalt 400 seter i Parlamentet, mens ANC har 264.

En sann afrikaner

Årene i skjul, med mistenksomhet og infiltrasjonsforsøk fra apartheidpolitiet, har skapt en spesiell politisk kultur i ANC. «Det viktigste foregår i kulissene,» forteller den sørafrikanske statsviteren William Gumede. Partiets ukrenkelige enhet består, selv om gårsdagens fiender, nats fra National Party, er forsvunnet fra det politiske kartet. Det er fremdeles tabu å snakke høyt om interne konflikter. Dette forklarer det spente forholdet mellom regjeringen og pressen.

Venstrefløyens beskyldninger om forræderi, kommer ofte i form av hint. Til gjengjeld er Cosatus generalsekretær, Zwelinzima Vavi, en av de som er mest kritiske til Zuma, særdeles frittalende. På Twitter fordømmer han «korrupsjonen, middelmådigheten, den dårlige politikken». Han bebreider ANC for å være et parti «uten konsekvenser» – ANC, Absolutely No Consequence – uansett om det dreier seg om «vold, skolebøker eller korrupsjon». Slik hinter han til at partiets ledere aldri blir stilt til ansvar. Han har mottatt drapstrusler og mistenkes for å ville lansere et konkurrerende parti.

Maktkampene i ANC er både listige og voldelige. Etter å ha utmanøvrert rivalen Cyril Ramaphosa på 90-tallet, kvittet Mbeki seg med sin egen visepresident, Zuma, som var tiltalt for både voldtekt og korrupsjon. Zuma hadde ingen problem med å framstille disse (godt begrunnede) rettssakene som et nytt komplott fra en statsleder som var velkjent for sine intriger. Slik mobiliserte han stor støtte.

Den britiskutdannede teknokraten Mbeki ble oppfattet som en ukarismatisk fyr, som manglet kontakt med massene og var ute av stand til å ta kritikk. Zuma gikk derimot for å være en ekte zulu – polygam som enkelte landsbyhøvdinger i Kwazulu Natal, men svært få menn i storbyene. Vennene hans presenterte ham som en «sann afrikaner», en «politisk kjempe» uten universitetsutdannelse som har vunnet sine grader i kamp. Seieren hans etterlot et sterkt splittet ANC etter landsmøtet i Polokwane i desember 2007. I oktober 2008 lanserte den lojale Mbeki-tilhengeren Terror Lekota, partiet Congress of the People (Cope). Han ble straks beskyldt for «forræderi» og fikk bare 7,4 prosent av stemmene i valget i 2009.

God eller dårlig trip

«Sør-Afrika har ingen lederkrise,» har Zuma gjentatt etter massakren i Marikana. Den kritiserte presidenten er på defensiven, når han ikke benekter det hele. Han forskanser seg bak kampsanger fra apartheidtiden, «Umshini Wam» (Gi meg min mitraljøse) eller «Somlandela Luthuli» (Vifølger Luthuli) – navnet på den eneste ANC-lederen før ham som har vært zulu. Han forsøker også å forsvare seg med statistikk: antall nye hus bygd, antall hus som har fått innlagt vann og strøm, men aldri antallet nye arbeidsplasser eller unge svarte med universitetsutdanning.

Arbeidsløsheten er offisielt 25,5 prosent, de sosiale forskjellene minker bare svært sakte. De berømte black diamonds – den svarte middelklassen som dukket opp på 2000-tallet og vekket store forhåpninger hos økonomene – er bare zirkoner, falske diamanter, i de mest kritiskes øyne. «ANCs politikk skapte en svart elite på rundt to millioner personer og en middelklasse på seks millioner,» sier den venstreorienterte afrikanderøkonomen Sampie Terreblanche. «Kløften mellom disse åtte millioner rike svarte og de 20–25 millioner fattige har blitt farlig stor».

Tjue år etter apartheidregimets fall tjener de hvite fremdeles mer enn de svarte. Seks ganger mer, ifølge folketellingen i 2011 – 270 000 kroner i året, mot 45 000 kroner. Det finnes ingen landsdekkende minstelønn, men ulike minstenivå i yrker myndighetene mener er mest sårbare, der fagforeningene er minst aktive og lønnstakere prisgitt arbeidsgiverne: hushjelper, landarbeidere, rengjøringspersonell, private sikkerhetsvakter, drosjesjåfører og butikkansatte. Den siste lønnsøkningen for hushjelper kom i desember 2011, da minstelønnen økte til 1200 kroner i måneden for de som arbeider mer enn 27 timer i uka og 860 kroner for de som arbeider mindre.

Sosialhjelpen, begrenset til familier og eldre, er den eneste inntektskilden for 54,7 prosent av de fattige familiene, ifølge offisielle tall fra 27. november. Den samme undersøkelsen viser at én av fire sørafrikanere ikke spiser seg mett. Flere ministre fra ANC er imot Basic Income Grant (Big), en slags minimumsinntekt for arbeidsføre voksne. De ser på en slik minimumsinntekt som en subsidie for «alkoholisme og gambling». Etter ti år med diskusjoner er Big fremdeles på prosjektstadiet.

Imens kan fortvilelsen sees med det blotte øye. I townshipen Khayelitsha drukner man sorgen i gospelmusikken, eller i dagga (cannabis), mandrax og tik (metamfetamin).

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Peter Alexander, «A massive rebellion of the poor», Mail and Guardian, Johannesburg, 13. april 2012.

2 Som den første svarte erkebiskop i Cape Town mottok Tutu Nobels fredspris for innsatsen mot apartheid. I 1996 ble han utnevnt til leder av Sannhets- og forsoningskommisjonen som skulle granske apartheidregimets forbrytelser.

3 «In South Africa, Lethal Battles for Even Smallest of Political Posts», New York Times, 1. desember 2012.

(…)