Lærdommen fra Nikosia

Alt endret seg lørdag 16. mars 2013. Så ortodokse institusjoner som Den europeiske sentralbanken (ESB), Det internasjonale pengefondet (IMF), Eurogruppen og Angela Merkels tyske regjering vred de kypriotiske myndighetenes skjelvende arm for å tvinge dem til å gjennomføre et tiltak som hadde blitt fordømt som frihetsberøvende, diktatorisk, tyrannisk og avfødt flere kilometer med indignerte aviskommentarer hvis det var Hugo Chávez som hadde gjort det. Tiltaket var automatisk konfiskering av bankinnskudd. Nivået på konfiskeringen, som opprinnelig ble satt fra 6,75 til 9,90 prosent, var nesten tusen ganger beløpet til Tobin-skatten vi har snakket om i femten år. Det er endelig bevist: I Europa kan man, hvis man vil.

Men man må plukke ut de riktige målene: ikke aksjonærene eller kreditorene, men sparekontoene i de forgjeldede bankene. Det er faktisk mer liberalt å plyndre en kypriotisk pensjonist (under påskudd av at det egentlige målet er en russisk mafioso som har søkt tilflukt i et skatteparadis) enn å få en tysk bank eller en gresk reder til å hoste opp pengene, eller et multinasjonalt selskap som har gjemt bort utbyttene i Irland, Sveits eller Luxemburg.

Merkel, IMF og ESB har hamret uavlatelig inn at imperativet om å gjenvinne «tilliten» til de internasjonale kreditorene forbyr både økning i offentlig forbruk og reforhandling av statsgjeld. Finansmarkedene, advarte de, ville slå ned på ethvert avvik her. Men hvilken «tillit» kan man fortsatt ha til fellesvalutaen og den ukrenkelige innskuddsgarantien når hvilken som helst europeisk bankkunde kan våkne opp en morgen og finne ut at sparepengene har blitt konfiskert i løpet av natta?

Eurogruppens 17 medlemsland våget derfor å gjøre det utenkelige. Ingen borgere i EU kan fra nå av benekte at de er det foretrukne målet for en finanspolitikk fast bestemt på å ribbe dem for resultatet av deres arbeid under påskudd av å få balanse i regnskapene. I Roma, Athen og Nikosia virker det som om de indignerte lokale marionettene nå er gått lei av å utføre ordrene fra Brussel, Frankfurt og Berlin, med fare for deretter å bli avvist av folket. Italienerne, grekerne og kypriotene burde hente noe mer ut av den kypriotiske hendelsen enn retningsløs bitterhet, nemlig den frigjørende bevisstheten om at alt er mulig også for dem. Flauheten til enkelte europeiske ministre etter tvangsforsøket, avslørte kanskje en frykt for at de uforvarende har dementert en tretti år gammel liberal «pedagogikk» der statens maktesløshet er blitt en styringsteori. Dermed har de gitt åpnet for andre tøffe tiltak. Disse kan en dag komme til å skuffe Tyskland, for de kan sikte på rikere mål enn småsparere i Nikosia.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Se «Fate of Island Depositors was Sealed in Germany», Financial Times, London, 18. mars 2013. Ingen av de kypriotiske parlamentsmedlemmene stemte for IMF og Eurogruppens plan.

(…)