Sivilisasjonen villig, kjødet svakt

Middelaldrende menns besvær med å bli begjært av mindreårige piker har ikke hatt det helt store gjennomslag i mediebildet. Det er derfor med en viss nysgjerrighet man setter seg til for østerrikeren Ulrich Seidls siste delikatesse. Etter fjorårets Paradis: Kjærlighet og Paradis: Tro er vi nå kommet til trilogiens siste: Paradis: Håp. Vi følger Melanie, datter av kvinnen vi fulgte til Kenya i fjor høst i Paradis: Kjærlighet. Hun er på en slags slankeleirskole i landlige omgivelser. Hun blir betatt av huslegen (Joseph Lorenz), en mann rundt de femti. Seidl fornekter seg ikke: overvektige 13-åringer og et par godt voksne herrer som skal ledsage dem under slankekuren, hvorav den ene utvikler en litt for god og litt for intim relasjon med hovedrollen.

Seidls uslokkelige appetitt på betente «marginalia» gjør noe med humøret. En altfor rask kikk på titlene hans vil lede fordomsfulle tanker i retning et ambulerende freakshow: fra dokumentarer som den om «puppemannen» Busenfreund (1997) har han gått til dokumentarpregede fiksjoner som forstadsmiseren Hundedager (2001), den fornedrende kamp for levebrødet i Import/Export (2007), den fornedrende kamp for tilværelsen og kjærligheten i Paradis: Kjærlighet. I hans forrige, Paradis: Tro, sto religiøs selvpisking på programmet — for liksom å besegle et ry som adstadig profanatør. (…)