Baklengs

Siden den moderne tids begynnelse har et spørsmål stadig trengt seg på i Vesten: Er den økonomiske rasjonaliteten kompatibel med det minimum av sosialt samhold et samfunn trenger for å overleve? Dette spørsmålet trenger seg i dag på med ny aktualitet og større intensitet. Kontrasten er slående mellom virkeligheten og den dominerende ideologiens beroligende ord.

I alle Europas kapitalistiske land produserer vi nå tre til fire ganger mer rikdom enn for 35 år siden. Denne produksjonen krever ikke tre-fire ganger flere arbeidstimer, men langt mindre arbeid.

I DDR (Øst-Tyskland) har det årlige arbeidsvolumet sunket med 30 prosent siden 1955. I Frankrike har det sunket med 15 prosent på 30 år, ti prosent de siste seks årene. Konsekvensene av denne produktivitetsøkningen oppsummeres slik av Jacques Delors: I 1946 måtte en 20 år gammel lønnsmottaker forvente å arbeide en tredjedel av sitt våkne liv, mens han i 1975 kunne forvente en fjerdedel, i dag mindre enn en femtedel. Og dette siste tallet inkluderer ikke framtidig produktivitetsøkning og inkluderer bare fulltidsansatte. […]

Disse tallene foretrekker vår sivilisasjon, vår presse, våre politikere ikke å stirre rett på. De nekter å innse at vi ikke lenger lever i et samfunn av produsenter, i en arbeidssivilisasjon. Arbeidet er ikke lenger det sosiale limet, eller sosialiseringens hovedfaktor, eller enkeltindividets hovedbeskjeftigelse, eller kilden til velstand og velvære, eller meningen og midtpunktet for våre liv. Vi er på vei ut av arbeidssivilisasjonen, men vi forlater den baklengs, vi er i ferd med å gå baklengs inn i en sivilisasjon av frigjort tid, ute av stand til å innse det og ville det, ute av stand til å sivilisere den frigjorte tiden som tilfaller oss, og grunne en kultur på den tilgjengelige tiden og en kultur av aktiviteter som kan videreføre og fullbyrde de tekniske og profesjonelle kulturene som i dag dominerer. […]

For nær halvparten av den yrkesaktive befolkningen er arbeidsideologien blitt en dårlig farse. Det er blitt umulig for dem å identifisere seg med arbeidet, for det økonomiske systemet har ikke behov eller ikke regelmessig behov for deres arbeidsevne. Virkeligheten som opphøyelsen av «menneskelige ressurser» tildekker, er at faste fulltidsstillinger året rundt og i hele yrkeslivet, er i ferd med å bli et privilegium for en minoritet. For de andre slutter arbeidet å være et yrke som innlemmer dem i et produksjonsfellesskap og definerer en plass i samfunnet. Det arbeidsgiverne kaller «fleksibilitet» betyr for lønnsarbeiderne prekaritet. […]

Hva skal et samfunn være når fulltidsarbeid for alle borgerne verken er nødvendig eller økonomisk nyttig lenger? Hvilke andre prioriteringer enn økonomiske skal det ha? Hva må det gjøre for at alle skal nyte godt at produktivitetsøkningene, av innsparingen i arbeidstid? Hvordan kan det omfordele best mulig alt det samfunnsmessig nyttige arbeidet slik at alle kan arbeide, men arbeide mindre og bedre, og samtidig få sin andel av den sosialt produserte velstanden?

Arbeide mindre og bedre

Dagens dominerende tendens er å ignorere denne typen spørsmål og heller stille det motsatte spørmålet: Hvordan få økonomien, på tross av produktivitetsøkningene, til å forbruke like mye arbeid som før? Hvordan få nye lønnede aktiviteter til å oppta den tiden som produktivitetsøkningene frigjør for samfunnet? Hvilke nye aktivitetsområder kan markedet utvides til for så langt som mulig erstatte arbeidsplassene som har forsvunnet i industrien og industrialiserte tjenester?

Svaret er velkjent og USA og Japan har vist vei: Det eneste området der det er mulig, i en liberal økonomi, å skape en framtid med et stort antall arbeidsplasser er innenfor persontjenester. Sysselsettingen kan bli ubegrenset hvis man klarer å ta betalt for aktiviteter folk inntil nå har utført selv. Økonomene snakker her om en «ny vekst rikere på arbeidsplasser», en «tertiærisering» av økonomien, at «tjenestesamfunnet» tar over for «industrisamfunnet». […]

Det grunnleggende problemet vi står overfor er hvordan vi kan overskride økonomien og overskride lønnsarbeidet, noe som går ut på det samme. Den økonomiske rasjonaliseringen frigjør tid, og vil fortsette med det, derfor er det ikke lenger mulig å gjøre borgernes inntekter avhengig av mengden arbeid økonomien har behov for. Det er heller ikke lenger mulig å fortsette å holde på lønnsarbeidet som hovedkilden for alles identitet og mening med livet.

Venstresidens oppgave, hvis vi skal ha en venstreside, er å forvandle denne frigjøringen av tid til en ny frihet og nye rettigheter: alles rett til å tjene til livet gjennom arbeid, men ved å arbeide stadig mindre og stadig bedre, samtidig som de får sin fulle andel av verdiene samfunnet produserer. Retten til å arbeide diskontinuerlig, uregelmessig, uten å miste inntekten under disse periodene uten fulltidsarbeid – for slik å åpne nye rom for aktiviteter uten økonomiske hensikter og anerkjenne aktiviteter som ikke har lønn som mål, men en stor verdi og verdighet for både borgerne og samfunnet.