Foucault, staten og de gode fattige

Den negative skatten den liberalistiske økonomen Milton Friedman foreslo i Capitalism and Freedom faller utvilsomt inn under den siste kategorien: Staten gir en bestemt sum til alle borgerne, men over et visst inntektsnivå – som liberalistene plasserer rundt fattigdomsgrensen – overskrider skattebetalernes skattebeløp utbetalingen fra staten. Denne liberalistiske formen for samfunnslønn, som ble innført i flere amerikanske delstater på 1970-tallet, dukket på samme tid opp i den offentlige debatten i Frankrike via rådgiverne for daværende president Valéry Giscard d’Estaing: Lionel Stoléru og Christian Stoffaës. Sistnevnte skrev også en «Rapport fra studiegruppen for negativ skatt» på bestilling fra regjeringens planleggingskommisjon.

I utforskningen av nyliberalismens ideologiske fundamenter i sin forelesningsrekke ved Collège de France i 1978–1979,² viser filosofen Michel Foucault hvordan negativ skatt harmonerer med en styreform som har forlatt målet om full sysselsetting. Den nyliberale tankegangen, forklarer han, forstår økonomien som et spill der staten fastsetter reglene og sørger for at de håndheves. Med en samfunnslønn blir det «umulig at en av partnerne i det økonomiske spillet taper alt og av den grunn ikke lenger kan fortsette å spille». Med andre ord, ingen kan ikke lenger ikke ha mer å tape. Staten innfører en sikkerhetsklausul for det økonomiske systemet.

To aspekter ved denne innfallsvinkelen fascinerte og – i det minste en av dem – forførte Foucault. Det første er fraværet av moralsk bedømming: Samfunnslønnens universelle tildeling angriper konsekvensene av fattigdom uten å bry seg om årsakene. «Grunnet på nødvendigheten av å hjelpe de som er fattige uten å bry seg om å finne ut hvem som har skylden,» ifølge Stoléru, bryter samfunnslønnen med tradisjonell sosialpolitikk fordi den ikke skiller mellom gode og dårlige fattige. «Når alt kommer til alt bryr vi oss ikke og bør ikke bry oss om hvorfor noen faller under nivået for det sosiale spillet. Om det er narkotika, frivillig arbeidsledighet, vi bryr oss virkelig ikke,» skriver Foucault entusiastisk. Staten nøyer seg, «uten å se lengre, og dermed uten å måtte gjøre alle disse byråkratiske, politimessige og inkvisitoriske granskningene, med å gi en støtte ut fra en ordning som gir insentiv til å komme seg tilbake over til grensenivået. […] Men hvis støttemottakeren ikke har lyst, er det virkelig ikke viktig og han forblir på trygd.» I det minste i teorien.

Den negative skatten bryter også med sosialpolitikken som ble innført i Europa i etterkrigstiden, fordi den går imot enhver «generell omfordeling av inntekter, grovt sagt alt det man kan kalle sosialistisk politikk». Mens sosialdemokratiet ønsker å redusere inntektsgapet, vil nyliberalismen begrense den absolutte fattigdommen, men ignorere ulikheter. En grense deler samfunnet inn i fattige og ikke-fattige. Over, forklarer Foucault, «lar man spillets økonomiske mekanismer utfolde seg, konkurransens mekanismer, bedriftens mekanismer. […] Alle burde være en bedrift for seg selv eller sin familie». Under denne grensen befinner det seg «en type flytende befolkning […] som vil utgjøre, for en økonomi som nettopp har avvist målet om full sysselsetting, en varig reserve av arbeidskraft».

Denne liberalistiske trygdeklassen – «langt mindre byråkratisk, langt mindre disiplinfokusert enn et system sentrert rundt full sysselsetting» – viser janusansiktet til høyresidens eksistenslønn. Den «gir folk mulighet til å arbeide hvis de vil», samtidig «gir man seg muligheten til ikke å la dem arbeide, hvis man ikke har interesse av å få dem til å arbeide.»

Dessverre tynges de liberale ideene alltid ned med tvang når de skal settes ut i livet. I både Tyskland og Frankrike krever staten at de som får sosialhjelp eller annen hjelp til enhver tid viser de gode fattiges gode vilje.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 Milton Friedman, Capitalism and Freedom, University of Chicago Press, 1962.

2 Michel Foucault, Naissance de la biopolitique. Cours au Collège de France 1978–1979, Gallimard/Seuill, Paris, 2004. Finnes i dansk oversettelse: Biopolitikkens fødsel, Forelæsninger på Collège de France 1978-1979, Hans Reitzels Forlag, København, 2009. (…)