Jeg vil vite hvor jeg går fra
For å bevare håpet
Paul Eluard, Poésie ininterrompue
Avsløringer forteller oss ofte det vi allerede visste fra før. Har vi nylig fått vite at ledende politikere liker penger og omgås de rike? At de samlet kan oppføre seg som en kaste hevet over loven? At skattepolitikken skjemmer bort de rikeste skattebetalerne? At den frie flyten av kapital lar dem skjule byttet i skatteparadis?
Avsløring av slike overtramp burde gjøre oss svært kritiske til systemet som har gjort dem mulig. Men de siste tiårene har verden endret seg så raskt at våre analytiske evner har blitt frakjørt: Berlinmurens fall, Brics-landenes framvekst (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), ny teknologi, finanskriser, arabiske opprør, europeisk forfall. Ved hver av disse hendelsene har ekspertene avløst hverandre med å erklære at historien er over eller at en ny verdensorden er født.
Bakenfor disse forhastede dødsattestene og uvisse fødslene har det utkrystallisert seg tre store og mer eller mindre generelle tendenser: en voldsom vekst i sosial ulikhet, nedbryting av det politiske demokratiet, og innskrenking av nasjonal suverenitet. Som byller på en stor syk kropp viser hver nye skandale disse tendensenes bestanddeler og hvordan de henger sammen. Det overordnende bakgrunnsteppet ser slik ut: Regjeringene er svært avhengige av beslutningene til en privilegert minoritet (de som investerer, spekulerer, ansetter, sparker, låner), derfor aksepterer de disse oligarkiske avsporinger i de politiske systemene. Hvis de nekter å svikte mandatet folket har gitt dem, sørger det internasjonale presset fra den organiserte pengemakten for at de bryter sammen.
«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Sosiale skiller kan bare være grunnet i allmennytten.» Den første artikkelen i «Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter» fra 1789 har som kjent aldri blitt håndhevet strengt. I uminnelige tider har alt annet enn allmennytten vært årsaken til sosiale skiller: stedet man er så heldig (eller uheldig) å bli født på, foreldrenes situasjon, adgang til utdanning og helsetjenester, osv. Men veksten av disse forskjellene blir tidvis lettet av troen på at sosial mobilitet motvirker de medfødte ulikhetene. Ifølge Alexis de Tocqueville var et slikt håp mer utbredt i USA enn i Europa og gjorde det enklere for amerikanerne å godta at inntektsforskjellene var langt større enn andre steder. En bokholder i Cleveland eller ung kalifornier uten utdannelse kunne begge drømme om at deres talent og pågangsmot ville gjøre dem til den neste John Rockefeller eller Steve Jobs.
Leksjoner i rovliberalisme
«Ulikhet i seg selv har aldri vært et stort problem i USAs politiske kultur, som vektlegger likhet i muligheter snarere enn i resultater,» skriver den fortsatt konservative Francis Fukuyama i Origins of Political Order (2011). «Men systemet er bare legitimt så lenge folk tror at hvis de arbeider hardt og gjør sitt beste så vil de og barna deres ha en reell sjanse til å komme seg fram, og at de rike har lykkes ved å følge spillereglene.» Denne beroligende eller bedøvende sekulære troen fordufter nå verden over. Da François Hollande seks måneder før han ble president, ble spurt om hvordan han ville oppnå sitt løfte om å «få tilbake optimismen», trakk han fram «den franske drømmen»: «Den henger sammen med den republikanske fortellingen om hvordan vi har gått framover på tross av kriger, kriser og splittelser. Inntil de siste årene var vi overbevist om at barna våre ville få et bedre liv enn oss,» sa Hollande og la til: «Den troen har forduftet.»2
Frykten for deklassering tar over for myten om sosial mobilitet. En arbeider har i dag få sjanser til å bli næringslivsleder, journalist, banksjef, universitetsprofessor eller en ledende politiker. Eliteskolene er enda mer lukket i dag enn i 1964, da Pierre Bourdieu kritiserte utdanningssystemet i Les Héritiers («Arvingene»). På de beste universitetene i verden har skolepengene skutt i været.3 En ung kvinne på Manila tok nylig sitt eget liv, fordi hun ikke klarte å betale for universitetsstudiene. For to år siden fortalte en amerikansk student: «Jeg har 75 000 dollar i studiegjeld. Snart vil jeg ikke lenger klare å betale avdragene. Min far, som garanterte for meg, vil bli tvunget til å overta mine lån. Han vil heller ikke klare å betjene gjelden. Jeg har ruinert familien min fordi jeg ville heve meg over min egen klasse.»4 Han ville leve den amerikanske drømmen, from rags to riches. På grunn av ham må familien hans gå motsatt vei.
I et samfunn der «vinneren tar alt» avdekker inntektsulikhetene ofte en samfunnssykdom.5 For tretti år siden var formuen til familien Walton, som eier den gigantiske supermarkedkjeden Walmart, 61 992 ganger større enn den amerikanske medianformuen. Dette var sannsynligvis ikke nok, for i dag er formuen 1 157 827 ganger større. Familien har nå alene større formue enn de fattigste 48,8 millioner amerikanske familiene.6 Silvio Berlusconis hjemland ligger noe etter USA, men i fjor opplyste den italienske sentralbanken at «landets ti største formuer [hadde] like mye penger som de tre millioner fattigste italienerne».7
I dag albuer også Kina, India, Russland og Golfstatene seg fram i milliardærklubben. Vesten har ingenting å lære dem om inntektskonsentrasjon og utbytting av arbeidere, i stedet gir nykommerne gjerne leksjoner i rovliberalisme.8 I 2003 eide de indiske milliardærene 1,8 prosent av landets verdier. Fem år senere eide de 22 prosent.9 Ja, de var blitt flere i mellomtiden, men er det ikke drøyt at 61 personer eier 22 prosent av nasjonalrikdommen i et land med over en milliard innbyggere? Indias rikeste, Mukesh Ambani, tenker kanskje det samme i stua til sitt 27-etasjers hus i Mumbai – en by der over halvparten av innbyggerne bor i rønner.
Konstitusjonell kattevask
Vi har kommet til et punkt der selv Det internasjonale pengefondet (IMF) er bekymret. Etter lenge å ha hevdet at «inntektsspredning» skaper sunn konkurranse, effektivitet og sosial dynamikk, så fondet at 93 prosent av overskuddet fra vekst i USA det første året etter finanskrisen havnet hos den rikeste prosenten av amerikanerne. Selv for IMF var det i drøyeste laget. For hvordan sikre økonomisk utvikling i et land der veksten i stadig større grad tilfaller en liten samfunnsgruppe som ikke lenger kjøper stort fordi de har alt fra før? Denne gruppen hamstrer penger eller spekulerer og fôrer dermed ytterligere en allerede parasittisk finansøkonomi. For to år siden trakk derfor en IMF-rapport våpen. Her innrømmet IMF at å stimulere vekst og redusere ulikhet er «to sider av samme sak».10 Økonomene så dessuten at næringsområder som er avhengige av middelklassens forbruk begynner å gå tom for markeder, i en verden der etterspørselen (når den ikke kveles av kuttpolitikk) retter seg mot luksusvarer og billigprodukter.
Ifølge globaliseringstilhengerne skyldes de økte sosiale ulikhetene framfor alt en rask teknologisk utvikling som rammer de dårligst utdannede, minst mobile, minst fleksible og minst aktive. Løsningen på problemet er allerede funnet, nemlig utdanning (av sinkene). Ukemagasinet for den internasjonale eliten, The Economist, oppsummerte i februar den legitimerende fortellingen der både politikk og korrupsjon glimrer med sitt fravær: «Den øverste ene prosenten har sett inntektene sine skyte i været fordi den globaliserte høyteknologiske økonomien premierer smarte folk. Et aristokrati som gamblet bort pengene på ’piker, vin og sang’ har blitt erstattet av en handelshøyskoleutdannet elite som gifter seg med hverandre og klokelig bruker penger på kinesiskkurs og The Economist-abonnement for barna.»11
Formuene har altså skutt i været på grunn av måteholdet, anstendigheten og klokheten til de oppmerksomme foreldrene som oppdrar avkommet til å lese den (eneste) trykksaken som vil gjøre det smartere. Det er lov å komme med andre hypoteser. For eksempel at kapitalen, som er mindre skattlagt enn arbeid, bruker deler av sine oppsparte midler på å støtte politikk som er gunstig for den: fordelaktig skattlegging, redningspakker til storbankene som har holdt småsparerne som gisler, hele befolkninger presset til å betale kreditorene, offentlig gjeld som er et investeringsobjekt (og pressmiddel) for de rike. De mange medsammensvorne politikerne sørger for at kapital fortsatt skattlegges mildere enn arbeid. I 2009 betalte 6 av de 400 rikeste amerikanerne null skatt, 27 betalte mindre enn 10 prosent, ingen betalte mer enn 35 prosent.
Kort fortalt, bruker de rike formuen til å øke innflytelsen og innflytelsen til å øke formuen. «Over tid klarer elitene å beskytte sine posisjoner ved å spille på det politiske systemet, ved å flytte pengene sine ut av landet for å unngå skatt, og ved å overføre disse fordelene til sine barn gjennom privilegert adgang til eliteinstitusjoner,» skriver Fukuyama.12 Vi spår at et eventuelt botemiddel vil kreve mer enn en konstitusjonell kattevask.
Overser velgernes dom
Mekanismene som skaper ulikhet – en globalisert økonomi der «vinneren tar alt», fagforeninger i en sørgelig forfatning, lav skatt på de største inntektene – er i ferd med å forandre planeten. 63 000 personer (18 000 i Asia, 17 000 i USA og 14 000 i Europa) har en formue på mer enn 100 millioner dollar. Tilsammen eier de 39 900 milliarder dollar.13 Å få de rike til å betale er ikke lenger bare en symbolsak.
Den økonomiske politikken som har gjort et mindretall søkkrike, har nesten aldri brutt med demokratiet og flertallsstyret. I utgangspunktet er det paradoksalt. En av de mest berømte dommerne i amerikansk høyesteretts historie, Louis Brandeis, hevdet at vi må velge: «Vi kan ha demokrati eller vi kan ha rikdom konsentrert på noen få hender, men ikke begge deler». Et virkelig demokrati dreier seg ikke bare om å respektere formene (flerpartivalg, avlukker i valglokalene, valgurner). Det innebærer mer enn resignert deltakelse i ubetydelige valg: styrke, folkeopplysning, politisk kultur, retten til innsyn, til å kaste politikere som svikter sitt mandat. Det er ikke tilfeldig at konservative Samuel Huntington var bekymret i 1975, en periode med politisk glød, kollektiv optimisme, internasjonal solidaritet og sosiale utopier. I en berømt rapport fra Den trilaterale kommisjon mente han at for at «et demokratisk politisk system skal fungere effektivt krever det vanligvis en viss grad av apati og ikke-deltakelse fra visse individer og grupper».14
Mission accomplished. Den trilaterale kommisjon feiret forøvrig førtiårsjubileet sitt nylig med å innlemme tidligere sosialistiske ministre fra Europa (Peter Mandelson, Elisabeth Guigou, David Miliband), i tillegg til kinesere og indere. Den ultrareaksjonære organisasjonen har fått til mye. I 2011 ble to av medlemmene, de tidligere banksjefene Mario Monti og Lucas Papademos, innsatt som statsministre i Italia og Hellas av den ikke-valgte troikaen IMF, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken (ESB). Men det hender at folk uten den nødvendige graden av apati stritter imot. Da Monti prøvde å bli valgt av folket, i stedet for av troikaen, gikk han på et sviende nederlag. Etterpå erklærte den franske filosofen Luc Ferry: «Det gjør meg trist, fordi jeg er demokrat langt inn i sjelen, at folket i krisetider uten unntak velger, om ikke de verste, så i alle fall de som er dyktigst til å skjule sannheten for dem.»15
Det enkleste for å verne seg mot den slags skuffelser er å overse velgernes dom. Dette har blitt en av spesialitetene til EU, som foregir å lære resten av verden om demokrati. Det er ikke tilfeldig. I tretti år har de ultraliberale som leder den ideologiske dansen i USA og Europa vært inspirert av James M. Buchanans public choice-teori. Denne retningen innen statsvitenskap er skeptisk til demokratiet, til «flertallstyranniet», og postulerer at politiske ledere er tilbøyelige til å ofre allmenninteressen – her identisk med næringslivets interesser – for å tilfredsstille sine velgere og bli gjenvalgt. Handlingsrommet til disse uansvarlige politikerne må derfor strengt begrenses. Dette er funksjonen til tvangsmekanismene i EU (uavhengige sentralbanker, maks tre prosent budsjettunderskudd, stabilitetspakten) og de automatiske budsjettkuttene (sequester) i USA.
Midler til å få viljen sin
Hvorfor frykter de liberale fortsatt politikerne, når disse stadig gjennomfører økonomiske og sosiale reformer som samsvarer med kravene fra næringslivet og finansmarkedene? I regjeringene er de øvre samfunnslagene grundig overrepresentert og toppolitikerne vandrer fram og tilbake mellom politikken og næringslivet. Når det sitter 83 milliardærer i parlamentet til et land som Kina, der gjennomsnittlig årsinntekt er på knappe 2500 dollar, er det lett å forstå at rike kinesere ikke mangler gode hjelpere i staten. I det minste på dette punktet har den amerikanske modellen møtt sin overmann, selv om manglende valg gjør at de kinesiske myndighetene ikke deler ut de mest ettertraktede ambassadørstillingene til dem som har gitt mest penger til den seirende presidentens valgkamp, slik de gjør i Washington.
Samrøret og interessekonfliktene mellom politiske ledere og milliardærene skjer nå over landegrensene. Da Nicolas Sarkozy var fransk president, gjorde han Qatar flere tjenester, blant annet et skattefritak for qatarske selskapers kapitalgevinst. Nå skal han drive med finansspekulasjon for emiratet. «At han har vært president, betyr ikke at han må bli munk,» sier hans tidligere innenriksminister, Claude Guéant.16 Fattigdomsløftet er heller ikke særlig påtrengende for de tidligere statslederne Tony Blair, Jean-Luc Dehaene og Giuliano Amato. Briten er rådgiver hos JP Morgan, belgieren hos Dexia, og italieneren hos Deutsche Bank. Kan man forsvare fellesskapet samtidig som man ikke vil skuffe de utenlandske føydalregimene og finansinstitusjonene man regner med kan bli ens framtidige arbeidsgivere? Når dette fenomenet i tur og orden rammer de to dominerende partiene i stadig flere land, blir de for folket det forfatteren Upton Sinclair kalte «de to vingene til den samme rovfuglen».
Organisasjonen Demos har forsøkt å måle virkingene av denne nærheten mellom regjeringsmedlemmer og økonomiske oligarker. For to måneder siden publiserte de en rapport om «hvordan de rike og næringslivet dominerer politikken og bremser den sosiale mobiliteten i USA».17 Svaret er at i økonomisk politikk og sosialpolitikk, og også arbeidsrettslige saker, skiller de rikestes meninger seg tydelig fra flertallet. Men de har midlene til å få viljen sin.
78 prosent av amerikanerne mener at minstelønnen bør indeksreguleres etter levekostnader og holde mottakeren utenfor fattigdom, men bare 40 prosent av de mest velstående skattebetalerne deler denne oppfatningen. De er mindre glad i fagforeninger og lover som styrker disse. Flertallet ønsker derimot at kapital skal skattlegges på samme nivå som inntekt, de mener det er viktigere å redusere arbeidsledigheten (33 prosent) enn å redusere budsjettunderskuddet (15 prosent).
Maktesløst flertall
Hva er resultatet av disse meningsforskjellene? Minstelønnen har sunket 30 prosent i realverdi siden 1968. Ingen lov (stikk i strid med Obamas valgløfte) har mildnet den Via Dolorosa det er å opprette en fagforening i en bedrift. Kapital skattlegges fremdeles bare halvparten så strengt som arbeid (20 prosent mot 39,6 prosent). Og ikke minst rivaliserer Kongressen og Det hvite hus om budsjettkutt, i et land der andelen sysselsatte i befolkningen i yrkesaktiv alder nærmer seg et historisk bunnivå.
Finnes det bedre bevis på at de rike setter et tungt stempel på staten og det politiske systemet? De stemmer oftere, de gir oftere valgkampbidrag, og ikke minst legger de et konstant press på de folkevalgte og styrende.
At ulikhetene øker i stort tempo i USA, skyldes i stor grad den beskjedne kapitalbeskatningen. Det lobbyeres konstant i Kongressen for å senke denne skatten, selv om hele 71 prosent av kapitalinntektene går til de en prosent rikeste amerikanerne.
Avvisningen av en aktiv sysselsettingspolitikk skyldes et tilsvarende klassebasert valg som også henger sammen med et oligarkisk system. I januar 2013 var arbeidsledigheten blant amerikanere med minst tre år høyere utdannelse bare 3,7 prosent. Til gjengjeld var den tolv prosent for folk uten høyere utdanning. Disse menneskenes meninger betyr mindre for politikerne enn Sheldon og Miriam Adelsons. Dette republikanske milliardærparet ga større valgkampbidrag i fjor enn alle innbyggerne i tolv amerikanske delstater. «I de fleste tilfellene ser det ut til at det store flertallets ønsker ikke har noen innvirkning på politikken,» konkluderer rapporten fra Demos.
Lukrativ skattefluktindustri
«Vil dere at jeg skal gå av? Si det i så fall til meg!» Dette skal den kypriotiske presidenten Nicos Anastasiades ha svart IMF-leder Christine Lagarde da hun forlangte at han umiddelbart skulle stenge en av de største bankene på øya, en bank med mange arbeidsplasser og store inntekter.18 Den franske ministeren Benoît Hamon synes også å innse at suvereniteten (eller makten) til hans egen regjering er begrenset. «Under press fra den tyske høyresiden påtvinges vi strenge innsparingstiltak som overalt i Europa fører til økt arbeidsløshet,» uttalte han nylig.19
Når de innfører tiltak som styrker kapitalens og rentenes udemokratiske makt, skylder regjeringene alltid på troikaen, ratingbyråene eller finansmarkedene. Når de seremonielle riksvalgene er over, sender dessuten Brussel, ESB og IMF sitt veikart til de nye lederne for at de straks skal avsverge det ene eller det andre valgløftet. Til og med Wall Street Journal reagerte sist februar: «Franskmennene, spanjolene, irene, nederlenderne, portugiserne, grekerne, slovenerne, slovakene og kypriotene har i ulik grad stemt mot euroblokkens økonomiske modell siden krisen startet for tre år siden. Likevel har den økonomiske politikken endret seg lite etter de mange valgnederlagene. Venstresiden har erstattet høyresiden, høyresiden har kastet venstresiden, sentrum-høyre har til og med knust kommunistene (på Kypros), men den økonomiske politikken er i stor grad den samme: Regjeringene vil fortsette å kutte utgifter og øke skattene. […] Problemet de nyvalgte regjeringene møter, er at de må operere innenfor eurosonens institusjoner. De må følge EU-kommisjonens makroøkonomiske direktiver. […] Alt dette betyr at etter valgets larm og vrede har de nasjonale regjeringene lite handlingsrom for den økonomiske politikken.»20 Hamon sier oppgitt: «Jeg har inntrykk av at høyre- og venstrepolitikk bare doserer forskjellig de samme ingrediensene.»21
En byråkrat i EU-kommisjonen overvar et møte mellom sine kolleger og ledelsen i det franske finansdepartementet: «Det var hallusinerende: De oppførte seg som en skolemester som forklarte den dårlige elev hva han måtte gjøre. Jeg beundret finansråden som klarte å bevare roen.»22 Scenen minner om Etiopia og Indonesia den gang lederne der ble tvunget til å gjennomføre den tukten IMF ville påføre landene. Dette er nå situasjonen i Europa. I januar 2012 beordret EU-kommisjonen den greske regjeringen til å kutte de offentlige utgiftene med nærmere to milliarder euro – i løpet av fem dager, under trusler om bøter.
Ingen sanksjoner truer derimot presidenten i Aserbajdsjan, den tidligere finansministeren i Mongolia, statsministeren i Georgia, kona til den russiske visestatsministeren eller sønnen til den tidligere presidenten i Colombia. Alle disse har plassert deler av formuen sin – tjent på mer eller mindre tvilsomt vis – i skatteparadis. Som De britiske jomfruøyene, der det er registrert 20 ganger flere selskaper enn innbyggere. Eller Cayman Islands, med like mange hedgefond som USA. For ikke å glemme i hjertet av Europa: Sveits, Østerrike og Luxembourg. Disse gjør Europa til en kontrastfull cocktail av brutal kuttpolitikk og lukrativ skattefluktindustri.
Årsaken til den desperate harmen
Ikke alle klager over de porøse grensene. Verdens tiende rikeste, Bernard Arnault, som eier det multinasjonale luksusselskapet LVMH, er glad for at de demokratisk valgte regjeringene mister makt: «Selskapene blir stadig rikere, særlig de internasjonale. Europa har fått muligheten til å få landene til å konkurrere […] Politikernes reelle innflytelse over et lands økonomi blir stadig mer begrenset. Heldigvis.»23
Til gjengjeld øker presset mot statsapparatene, fra kreditorlandene, ESB, IMF, ratingbyråene og finansmarkedene. Jean-Pierre Jouyet, leder for den statlige franske investeringsbanken BPI, innrømmet for to år siden at disse i Italia «la press på demokratiet. Det er den tredje regjeringen som går på deres initiativ på grunn av for stor gjeld. […] Renteøkningen på den italienske gjelden var markedenes stemmeseddel. […] På sikt vil innbyggerne gjøre opprør mot dette faktiske diktaturet.»
Det «faktiske diktaturet» kan stole på at de store mediene lager avledningssaker som forsinker og så avsporer opprøret. De vil personalisere, det vil si avpolitisere, de største skandalene. Å belyse de virkelige drivkreftene, mekanismene som har gitt rikdom og makt til et lite mindretall som kontrollerer både markedene og statsapparatene, krever et kontinuerlig opplysningsarbeid. Et slikt arbeid må minne om at enhver regjering mister sin legitimitet når den tillater store sosiale ulikheter, lar det politiske demokratiet svekkes og aksepterer at den nasjonale suvereniteten settes under formynderskap.
Hver dag er det nye demonstrasjoner – i valgurnene, i gatene, i bedriftene – der folket avviser illegitime regjeringer. Til tross for krisens omfang famler de etter alternativer, halvveis overbevist om at de ikke finnes, eller at prisen er for stor. Dette er årsaken til den desperate harmen. Det haster med å finne utløp for den.
Oversatt av L.H.T.
Serge Halimi vil drøfte politiske strategier for alternative løsninger i en kommende artikkel.
Fotnoter:
1 Francis Fukuyama, The Origins of Political Order, Profile Books, London, 2011.
2 La Vie, Paris, 15. desember 2011
3 Se Christopher Newfield, «Studiegjeld: En tidsinnstilt bombe», Le Monde diplomatique, september 2012.
4 Tim Mak, «Unpaid student loans top $1 trillion», 19. oktober 2011, www.politico.com.
5 Robert Frank og Philip Cook, The Winner-Take-All-Society, Free Press, New York, 1995.
6 «Inequality, exhibit A: Walmart and the wealth of American families», Economic Policy Institute, 17. juli 2012, www.epi.org.
7 Guillaume Delacroix, «L’Italie de Monti, laboratoire des ’mesures Attali’» (Montis Italia, laboratorie for «Attali-tiltakene»), Les Echos, Paris, 6.-7. april 2012.
8 Se «Den hellige alliansen», Le Monde diplomatique, januar 2013.
9 «India’s billionaires’ club», Financial Times, London, 17. november 2012.
10 «Income inequality may take toll on growth», The New York Times, 16. oktober 2012.
11 «Repairing the rungs on the ladder», The Economist, London, 9. februar 2013.
12 Francis Fukuyama, The Origins of Political Order, se over.
13 I 2011 var verdens BNP om lag 70 000 milliarder dollar. Knight Frank og Citi Private Bank, «The Wealth Report 2012», www.thewealthreport.net
14 Samuel Huntington, The Crisis of Democracy, New York University Press, 1975.
15 Luc Ferry, Le Figaro, 7. mars 2013.
16 Anne-Sylvaine Chassany og Camilla Hall, «Nicolas Sarkozy’s road from the Elysée to private equity», Financial Times, London, 28. mars 2013.
17 David Callahan og J. Mijin Cha, «Stacked deck: How the dominance of politics by the affluent & business undermines economic mobility in America», Demos, www.demos.org. Informasjonen som følger er hentet fra denne studien.
18 «Le FMI et Berlin imposent leur loi à Chypre» (IMF og Tyskland påtvinger Kypros sin lov), Le Monde, 26. mars 2013.
19 RMC, 10. april 2013.
20 Matthew Dalton, «Europe’s institutions pose counterweight to voters’ wishes», Wall Street Journal, 28. februar 2013.
21 RTL, 8. april 2013.
22 «A Bruxelles, la grande déprime des eurocrates» (Eurokratenes store depresjon i Brussel), Libération, Paris, 7. februar 2013.
23 Bernard Arnault, La Passion créative. Entretiens avec Yves Messarovitch (Den kreative lidenskapen. Møter med Yves Messarovitch), Plon, Paris, 2000.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
