Tv-coachen rydder opp

De siste ti årene har det dukket opp en rekke kulinariske realityprogrammer som Masterchef og Top Chef. Programmene er alle konkurranser hvor deltakerne ryker ut en etter en, etter malen fra talentkonkurranser som Idol. Vinneren får et springbrett inn i yrkeslivet, i tillegg til en verdifull om enn kortvarig pressedekning. Noen får en stor sum penger for å åpne sin egen restaurant, andre får en stilling i en anerkjent restaurant, på samme måte som vinneren av talentprogrammer får spille inn plate og hjelp til promotering.

I 2004 dukket et annerledes program opp på de britiske tv-skjermene, som snart skulle få internasjonal suksess: Gordon Ramsay rydder opp med stjernekokken Gordon Ramsay. Briten, kjent som eier av flere restauranter med mange Michelin-stjerner og for sine kokebøker og matlagingsvideoer, besøker en restauranteier i nød og coacher ham i en uke for å løse problemene. Etter et par år i Storbritannia dro programmet og Ramsay over Atlanteren for å lage en amerikansk versjon som var på lufta fra 2008 til 2010. En norsk utgave med Eyvind Hellstrøm har eksistert siden 2008.

Reality-tv har en velkjent appetitt på coaching-programmer, som utgjør en slags sjanger i sjangeren. Vanligvis er det snakk om en type hjelp til selvhjelp der folk lærer å slanke seg eller kle seg, oppdra barn, pusset opp i hjemmet eller kjøpe og selge hus. Men Ramsay hjelper verken dyktige amatører (Masterchef) eller unge i begynnelsen av yrkeslivet (Top Chef), men profesjonelle fagarbeidere.

Restauranten er det perfekte stedet for å iscenesette det Everett C. Hughes, med den interaksjonistiske sosiologiens forkjærlighet for teatralske metaforer, kalte the social drama of work. Restauranten er en scene hvor kelnere og gjester framfører et velutviklet manus, mens kameraene trenger seg inn på kjøkkenet og viser publikum hva som skjer bak kulissene.

Gjest-tilskuer-skuespiller

På denne arbeidsplassen utspiller det seg mange dramatiske hendelser, hver arbeidsoppgave er en prøvelse i teknisk ferdighet, hurtighet og effektivitet. De involverte omgås hverandre som familiemedlemmer – tonen er uformell, de skriker og banner. Dette gir coachen anledning til å gi en slags psykoterapi som er like rå som den er rørende. Restaurantbransjen er kort og godt svært egnet for reality-tv: Å spise, lage mat og gå på restaurant er noe så å si alle gjør, samtidig som mange interessante spørsmål tas opp, alt mens smakssansen pirres.

På nettsidene til de amerikanske tv- og filmmanusforfatteres fagforening, Writers Guild of America, forteller noen av organisasjonens medlemmer hvordan man skriver manus for reality-tv, og hvordan medieindustrien utnytter gratis og føyelig arbeidskraft i form av et publikum som gladelig stiller opp frivillig.1 I Gordon Ramsay rydder opp deltar gjestene aktivt som tilskuere og skuespillere i sendingen og deler sine meninger med kameraet. For hvert steg i fortellingen feller de en dom som er like ubestridelig som demokratisk.

Den narrative strukturen er vanligvis at en restauranteier og/eller sjefkokk får etter eget ønske eller etter oppfordring fra andre besøk av mesterkokken. Han tilbringer en uke i restauranten for å hjelpe den med å finne og løse problemene den står overfor og kunne gjenåpne med suksess. Programmet er klippet slik at seerne følger tiden som går, handlingen blir presentert lineært, fra dag til dag, oppgave etter oppgave.

Første scene: Mesterkokkene Ramsay (eller Hellstrøm) ankommer restauranten, prøvesmaker på noen retter og sporer umiddelbart en rekke store problemer (kvaliteten på maten, servicen, innredningen). Andre scene: Det første stormfulle møtet hvor restauranteieren og/eller sjefkokken blir satt på plass av en selvtilfreds mesterkokk. Tredje scene: Mesterkokken overvåker hvordan en rett blir bestilt, tilberedt og servert. Så kommer problemene som perler på en snor: dårlige råvarer og ditto tilberedelse, misfornøyde gjester, kokker og kelnere som ikke henger med i svingene. Fjerde scene: Krisen er et faktum, krangel mellom coachen og den coachede restauranteieren, skrik, hyl og fornærmelser alle veier – noen ganger blir det nesten slåsskamp, andre ganger ender det i tårer.

Så gjentas tredje og fjerde scene ad nauseam til restauranteieren møter veggen og omsider kommer til hektene igjen, eller snarere blir gjenfødt. I den femte scenen igangsettes en rekke gode tiltak: Vi ser for eksempel sjefen opptre med mer autoritet eller med en mer vennskapelig tone overfor personalet, menyen blir forenklet, frysevarer blir kastet og kelnerne smiler bredere til gjestene. Igjen hører vi fra disse gjest-tilskuer-skuespillerne som denne gang bekrefter at tiltakene allerede har ført til forbedringer.

Forløsning fra møkka

I den amerikanske versjonen blir den endelige forvandlingen manifestert i avslutningsscenen: tv-selskapet påkoster en fullstendig renovering av stedet. Renoveringen markerer slutten på kretsløpet og symboliserer deltakernes indre forandring. Det er dessuten en måte å kompensere dem for den karikerte måten de ofte blir framstilt på: I den amerikanske versjonen møter vi late og uansvarlige afroamerikanere, hyklerske asiater, og pretensiøse og feige franskmenn. Men på slutten av hver episode omfavner de alle som en coachen og takker ham dypt og inderlig.

Strukturen i programmet følger altså frelsens dramaturgi. Den voldsomme eksorsismen med happy ending er en klassiker i amerikansk storytelling.2 Indoktrineringsmetoden er både religiøs og militær, målet er at deltakerne blir born again. Denne sjokkterapien bruker voldelige metoder, særlig ydmykelse. Deltakerne blir presset så hardt at de til slutt sprekker, hvorpå de innrømmer sine svakheter og feiltrinn.

Det er en gjennomgående barsk tone i alle versjonene av programmet. For Ramsays del dreier det seg om verbal vold, en evinnelig strøm av «fuck» og «shit», fornærmelser og trusler – for ikke å nevne hans bare overkropp: I den britiske versjonen skifter han foran kamera to ganger i hver episode. For å framskynde forløsningen må de fleste i personalet gjennomgå fysiske prøver, som boksing, rugby eller paintball.

I motsetning til hva man skulle tro, ser man ikke mye til mesterkokkens kulinariske ekspertise. I den engelske og amerikanske versjonen forsvinner dette mer og mer for hver sesong. Arbeidet med å tilberede rettene vises kort og spektakulært som en actionscene med de uunngåelige innslagene av grønnsaker som kuttes i et vanvittig tempo og flammer som slår opp fra grytene. Vi ser lite av drittjobbene – de alminnelige og utakknemlige arbeidsoppgavene som sjefen har delegert mest mulig av til sine underordnede – selv om de har avgjørende betydning for organiseringen av ethvert arbeidsfellesskap.3 Om de likevel dukker opp, fungerer det som en forløsning, som når hele personalet blir satt til å vaske et møkkete kjøkken.

De gangene det er direkte snakk om profesjonell kompetanse, dreier det seg som regel om hygienesvikt: femlitersbøtter med billig majones lagret i romtemperatur, kakerlakker bak kjøleskapet, fordervet mat i kjølerommet, ovner og vifter fulle av fett. Programmet gjør vanlige tv-seere, som ikke har annet enn sin sunne fornuft å stole på, til vitner til et arbeid vi ikke får vite forutsetningene for. Det sier seg selv at ferske råvarer er å foretrekke over frysevarer, men vi får nesten aldri vite noe om kostnader eller forberedelsestid. Om det i det hele blir tatt opp, er det med setninger som denne: «Der ser du! Det er ikke så dyrt eller vanskelig.»

Et gloriøst kall

I de forskjellige episodene ser vi svært forskjellige nivåer av kokkekunst. Restaurantene som får besøk, er alt fra nabolagets pizzasjappe, til anerkjente sushisteder og gourmetrestauranter. Coachens løsning er imidlertid alltid den samme: Alt er et spørsmål om holdning, vilje, engasjement og disiplin, med andre ord en individuell sak.

Slik framtrer restauranteieren som en rollemodell for den moderne arbeider, en som tilfredsstiller ledelsesekspertenes selvmotsigende drømmer, en som både er selvstendig og lagspiller (sjefen som vet å gi ordrer, den ansatte som vet å adlyde), en som hengir seg fullt og helt til arbeidet, tar på seg mye ansvar og holder hodet kaldt i krisesituasjoner. I tillegg må han ikke være fremmed for å jobbe lange skift og akseptere elendig lønn mot løfter om bedre tider. Videre må han selvsagt være i stand til å forhandle fram endringene coachen har påbudt, samtidig som han forblir «tro mot seg selv.» Dette må skje i en salig blanding av tekniske, relasjonelle og «kreative» ferdigheter, på henholdsvis kjøkkenet, i restauranten og på asjettene. Denne iscenesettelsen av det selvstendige talentet får vanlig lønnet arbeid til å virke avleggs, den fremmer iherdig ideen om individet som våger å ta store sjanser, som gjør seg selv til en liten gründer over sin egen tilværelse.

Ser man bort fra de aller første episodene i den britiske versjonen av Gordon Ramsay rydder opp tar programmet aldri opp konkrete spørsmål om penger, verken om størrelsen på lån, utgifter til lønn og matvarer eller priser på menyen. Vi vet ingenting om deltakernes sosiale bakgrunn, skolering eller nettverk. I denne magiske verdenen ville åpent snakk om regnskap eller planlegging brutt ned troen man må dele i det sosiale spillet. Og det ville avslørt hvordan restauranter egentlig drives. Da ville man ikke kunne begrense fortellingen til å dreie seg om kokkeyrkets mer høytsvevende aspekter og den individuelle moralen.4 Alt blir altså redusert til å dreie seg om det psykologiske, om personligheten til den som blir coachet.

Det er med andre ord en magisk utgave av samfunnet vi følger på skjermen. Gordon Ramsay rydder opp forteller en kortfattet historie om arbeidslivet via en rekke prøver som alle er små åpenbaringer: slitet med hver eneste oppgave skal fungere som en evigvarende revurdering av arbeidet samt gi restauranteieren anledning til stadig å bekrefte sitt engasjement, sin integritet og sitt utrettelige ønske om å lykkes. All økonomisk usikkerhet blir til slutt akseptert som et gloriøst kall.

Oversatt av E.J.L.

1J. Ryan Stradal, «Unscripted doesn’t mean unwritten»; Charles B. Slocum, «The Real History of Reality TV»; www.wga.org.

2Se Christian Salmon, Storytelling, La Découverte, Paris, 2007.

3Se Everett C. Hughes, The Sociological Eye, Transaction Books, 1971.

4Se Pierre Bourdieu, «De symbolske goders økonomi», i Symbolsk makt. Artikler i utvalg, Pax, Oslo, 1996.