Framtidens Afrika

Langt unna medienes radar er en gruppe unge afrikanske kunstnere i ferd med å skape kulturell revolusjon i Afrika. Disse barnebarna av uavhengigheten, både hvite og svarte, er koblet sammen via noen blogger og en håndfull panafrikanske tidsskrift. Her inntar de et univers som inntil nå har vært reservert Vestens forestillingsverden, nemlig science fiction. På et kontinent hvor framtidstroen er rammet av krise, kommer meningen fra framtiden, sier den senegalesiske filosofen Souleymane Bachir Diagne. Utsagnet gir gjenklang i 3D Fictions «usynlige mennesker», engasjert i «mu-ligheten for en felles fortelling om Dakars utvikling», når de sier: «Framtiden fortellingen vekker til live avføder en ny nåtid, som retter et kritisk blikk på vår samtid.» Inntil slutten av 2000-tallet hadde dystopien – utlegningen av en verden man frykter, et sentralt aspekt i science fiction – ikke noe godt fotfeste på det afrikanske kontinentet: Samtiden var dystopisk nok. Men modernite-ten endrer nå samtiden: I Nord-Mali kunne man nylig møte «svært utholdne og tungt bevæpnede fyrer som tenker slik de gjorde på 600-tallet, men bruker teknologi fra det 21. århundret,» rapporterte den franske dagsavisen Le Monde i januar 2013. Og ved inngangen til et kjøpesenter raser tre unge menn, som ikke har råd til å lade opp mobilen, mot det «digitale slaveriet».

«Hva skjer når ungdommen i den tredje verden får tilgang til teknologi som var nærmest utenkelig for kun få år siden?» spør ghaneseren Jonathan Dotse på bloggen www.afrocyberpunk.com. «Hva vil skje om denne tendensen fortsetter i, la oss si, femti år? Hvem kan svare på disse spørsmålene? Science fiction-forfatterne, selvfølgelig!

En sjelden revolusjon

I det som en dag kan bli sett på som et manifest for denne gryende scenen, Developing Worlds: Beyond the frontiers of science fiction, forteller Dotse hvordan han oppdaget science fiction-universet. «Forestill deg en liten afrikaner som sperrer opp øynene foran en gammel kornete tv-skjerm, et barn som for første gang oppdager bildene og lydene av en vidunderlig fremmed verden langt utenfor bygrensene. Det er et av mine tidligste minner. Jeg vokste opp midt på 90-tallet i en liten rolig boligblokk i Maamobi, en enklave i Nima, en av de berømte slumbyene i Accra. Foruten den statlige tv-kanalen, var det på den tiden bare to kanaler i hele landet, og familien min hadde absolutt ikke råd til å abonnere på satellitt-tv. Men det hendte at alle slags interessante programmer fra hele verden var innom disse offentlige kanalene. Det var her jeg møtte science fiction for første gang, ikke gjennom bøkene til de store forfatterne, men i de destillerte adaptasjonene.»

På midten av 2000-tallet dukket noen ufoer opp på den afrikanske science fiction-himmelen. Kamerunske Jean-Pierre Bekolos Les Saignan-tes (The Bloodettes, 1997) foregår i Yaoundé i år 2025. I boka Aux Etats-Unis d’Afrique (I Afrikas forente stater, 2006) beskriver den fransk-djiboutiske forfatteren Abdourahman A. Waberi en verden snudd på hodet, der Afrika i 2033 har blitt verdens økonomiske og intellektuelle sentrum, mens jordas fordømte hoper seg opp i det fattige Euroamerika. En anledning for forfatteren til å anklage «afrikanerne [som] svært raskt ble selvsikre. De så på seg selv som overlegne vesener på denne jorden, makeløse fordi et grenseløst område atskilte dem fra de andre folkeslagene og rasene. De skapte et hierarki av verdier der de ruvet på toppen. De andre, de innfødte, barbarene, de primitive, hedningene, så å si alltid hvite, var blitt pariakaster.»

I 2009 var det den angolanske forfatteren José Eduardo Agualuza sin tur til å stikke av med framtiden. I Barroco Tropical (Tropisk barokk, 2011) foregår handlingen i 2020. Oljeinntektene har fått speilskyskrapere til å poppe opp i Luanda, Angolas økonomiske hovedstad. Men så «sank oljeprisen (uten sikkerhetsnett smuldret den opp) og sammen med den kollapset også denne nye vidunderlige verden. […] Vannpumpene som fraktet vannet opp i de øverste etasjene har brutt sammen. Generatorene også. Mange av utlendingene har dratt. De fattige har begynte å innta boligblokkene.»

Lenger sør, i Cape Town, publiserte tidsskriftet Chimurenga på samme tid et spesialnummer om science fiction, «Dr Satan’s Echo Chamber», som har blitt et kultobjekt. «Et estetisk terreng er i ferd med å uttegne seg, som en ny generasjon afrikanske kunstnere pløyer opp,» sier Waberi. «Det som er i ferd med å skje er utvilsomt også en sjelden revolusjon i det afrikanske kunstlandskapet.»

En afrikansk Ringenes Herre

Dette gjelder særlig det engelsktalende Afrika, og spesielt Sør-Afrika, et land som er godt nedsunket i anglosaksisk massekultur og har kontinentets største kulturindustri. «I 2009 valgte den sørafrikanske regissøren Neill Blomkamp, den digitale kulturens vidunderbarn og protesjeen til Peter Jackson [Ringenes Herre], å vende tilbake til barndommens dal, nærmere bestemt Chiawelo, et av de fattigste strøkene i Soweto, for å filme sin første spillefilm. Hans mesterlige blanding av krigsreportasje, tv-dokumentar og science fiction i den internasjonale suksessen District 9 innlemmet Sør-Afrika offisielt i science fiction-universet,» sier kuratoren Oulimata Gueye.2

District 9, som har spilt inn over 200 millioner dollar verden over, tok på finurlig vis opp problemene i dagens Sør-Afrika, særlig fremmedfrykten. I filmen blir utenomjordiske flyktninger parkert i reservater og overvåket av et multinasjonalt selskap som forsøker å stjele de tekno-logiske hemmelighetene deres. Senere har den sørafrikanske journalisten og forfatteren Lauren Beukes opplevd en lignende internasjonal suksess med romanen Zoo City, som forteller om eventyrene til den klarsynte privatdetektiven Zinzi September i Jo’burg. Romanen vant den presti-sjetunge Arthur C. Clarke-prisen for beste science fiction-roman i Storbritannia i 2011.

Det er også i Sør-Afrika at e-boken Afro SF dukket opp,3 den første antologien med afrikanske science fiction-noveller. Bak utgivelsen står zimbabweren Ivor Hartmann som bor i Johannesburg. De tjue tekstene bestilt fra nigerianske, ghanesiske og sørafrikanske forfattere forteller om tidsreiser, megapoler overtatt av kriminelle gjenger, statsapparat styrt av dysfunksjonelle roboter. «Science fiction er den eneste litterære sjangeren som lar afrikanske forfattere forestille seg framtiden fra et afrikansk perspektiv,» skriver Hartmann i forordet. «Hvis du ikke kan tilby og videreformidle ditt eget syn på framtiden, vil andre gjøre det, folk som ikke nødvendigvis er drevet av de beste intensjoner. Derfor er science fiction avgjørende for vårt kontinents utvikling og framtid.»

Blant de utvalgte forfatterne finner vi Ndedi Okorafor, amerikaner med nigeriansk bakgrunn. Hans første bok, Who Fears Death,4 er inspirert av skapelsesberetningen og den magiske tenkningen til hans forfedre i ibo-folket. Boka, kalt en afrikansk Ringenes Herre, ble i 2011 tildelt World Fantasy Award og er i ferd med å adapteres til film, i likhet med Zoo City. Okorafors bok vil bli filmatisert av kenyaneren Wanuri Kahiu, regissøren bak kortfilmen «Pumzi», som har fått stor oppmerksomhet på filmfestivaler for sin beskrivelse av et Afrika rammet av global oppvarming.

Afrofuturismens arvtaker

I Zoo City gir Beukes stor plass til den urbane musikken i Johannesburg. Heltinnen blir dessuten hyret av en produsent for å finne en savnet sanger. Den sørafrikanske labelen African Dope har også laget et paranoid og røykfullt lydspor til boka – med hip hop, elektronika, kwatio og dubstep. En ung virkelig musiker blir dessuten nevnt i boka, Nhtato «Spoek Mathambo» Mokgata, utvilsomt en av de mest nyskapende artistene som har dukket opp på kontinentet de siste årene.

«Jeg vet ikke om et reelt afrikansk tankeslektskap er i ferd med å utvikle seg rundt science fiction,» sa Mokgata til meg i 2012. «Det som imid-lertid er sikkert er at William Gibson og Philip K. Dick er mine favorittforfattere.» Etter de to albumene Mshini Wam (2010) og Father Cree-per (2012) har vestlige og afrikanske musikkritikere framhevet Mokgata som en afrikansk arvtaker til afrofuturismen. Sjangeren, som oppsto i utkanten av Great Black Music, blander mytologi og teknologi, tradisjonell og elektronisk musikk. I 1975 presenterte kritikeren Mark Dery begrepet i New York Times, før det dukket opp igjen på midten av 1980-tallet på tekno-scenen i Detroit.

Fra Amerika til Afrika, ringen er sluttet. «Afrofuturismen er en kulturell stamtavle,» sier Mathambo. «Min største innflytelse er jazzpianisten Sun Râ fordi han skapte et helt univers. […] Som afrikanere blir vi ikke, på grunn av utdanningssystemet vårt, fôret med vår historie og kultur. Og folk graver ikke nødvendigvis gjennom denne historien og kulturen. Afrofuturistenes funksjon er å formidle en alternativ historie. Hvis den hvite mann vil si at vi kom ned fra trærne og ut av jungelen og at vi var ingenting før de kom, da skal vi skape vår egen troverdige stolte alternative slektslinje basert på vår historie, men også alt det vi mener passer. Mye av det handler om stolthet og å bygge oss selv opp som et folk.»5

Afrika har ennå ikke fått sin politiske vår, men framtiden er allerede her.

Oversatt av R.N.

Fotnoter:
1 www.dakardeadropfiction.wordpress.com.

2 Oulimata Gueye, «Afrique & science-fiction. Un univers en pleine expansion» (Afrika og science fiction. Et univers i full ekspansjon), 18. septembre 2012, www.gaite-lyrique.net.

3 Se ivorhartmann.blogspot.com eller Facebook-siden «Afro SF».

4 Se bloggen hans nnedi.blogspot.com.

5 «Spoek Mathambo on afro-futurism and finally taking South Africa», 13. mars 2012, www.afripopmag.com. (…)