De som har kjøpt liberalernes framstilling av liberalismen, vil få seg noen brutale overraskelser i Domenico Losurdos mesterverk, hvor et påfallende paradoks dukker opp.
Å være liberal er å forsvare individets frihet mot politisk absolutisme, planøkonomi og filosofisk intoleranse, ifølge skolens store forfattere Hugo Grotius, John Locke, Adam Smith og Alexis de Tocqueville. Gjennom to århundre, fra 1500- til 1700-tallet, og tre ærerike revolusjoner i Nederland, England og Amerika, fant denne mektige intellektuelle og politiske bevegelsen sin form og formet i sin tur hele vår moderne historie. Samtidig var det nettopp med liberalismen at slaveriet nådde sitt høydepunkt. I Amerika fantes det 330 000 slaver i år 1700, nær tre millioner i 1800 og det dobbelte femti år senere. Nederland avskaffet ikke slaveriet i sine kolonier før i 1863. Midt på 1700-tallet hadde Storbritannia flest slaver, nær 900 000. Og det dreide seg om den verste formen for slaveri, chattel racial slavery, der de fargede slavene ikke var annet enn «løsøre», altså varer. Det er vanskelig å forestille seg en mer radikal negering av individets frihet. Hvor er feilen? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
