Roboter spiller ikke Mozart

Innbyggere i industrialiserte land føler seg ofte fanget mellom to motstridende tendenser. På den ene siden øker flommen av individtjenester fra stadig bedre, mer praktiske og billigere apparater. På den andre siden synker tilbudet om kollektive personlige tjenester mens de stadig blir dyrere – tjenester gitt fra menneske til menneske, tjenester som tråkler den sosiale veven. Alt – budsjettforhandlinger, intellektuelle moter, investeringsstrømmer – bidrar tilsynelatende til denne utviklingen. For å forstå den (for å bekjempe den?) må vi se nærmere på et fenomen som har vært synlig i nær femti år, men som våre politiske ledere gjør sitt beste for å overse. Dens navn er kostnadssyken, cost disease.

På midten av 1960-tallet samlet to unge økonomer fra Princeton, William Baumol og William Bowen, inn teaterbilletter på Broadway for å undersøke en fornemmelse de hadde, nemlig at den stadige prisstigningen på teateroppsetningene skyldtes at det kunstneriske arbeidet ikke lar seg komprimere. Det krevde like mye arbeid å framføre Mozarts strykekvartetter i Carnegie Hall i New York på 1960-tallet som ved Josef 2s hoff i Wien i 1785. Med andre ord hadde produktiviteten i kammermusikken stagnert. Samtidig hadde produktiviteten i industrien skutt i været. Konsekvensen var en forutsigbar økning i det kunstneriske arbeidets relative kostnader.

Baumols sykdom forklarer hvorfor reparatører, mekkere og altmuligmenn nærmest har forsvunnet

Et halvt århundre senere ser vi kostnadssyken på en rekke felt, blant annet innen utdanning og helse. «Mengden arbeid som kreves for å produsere disse tjenestene lar seg vanskelig redusere,» forklarer Baumol i en ny bok om fenomenets aktualitet, The Cost Disease. Why Computers Get Cheaper and Health Care doesn’t.¹

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Menneskelig kontakt
Baumol skiller her mellom to felt. På den ene siden har vi en produksjon av varer og tjenester som er enkel å automatisere. Der maskiner erstatter mennesker synker mengden arbeid som kreves for å produsere stadig flere varer og tjenester. Helt siden T-Forden ble introdusert i 1908 har produktiviteten økt på samlebåndene, lønningene til bilarbeiderne har mer eller mindre fulgt produktivitetsveksten, mens utsalgsprisen på bilene har holdt seg stabil. På den andre siden har vi felt, som helse og utdanning, der produksjonen forutsetter en stor andel menneskelig arbeid. Produktiviteten stagnerer, likevel stiger lærernes og sykepleiernes lønninger i likhet med lønningene i bilindustrien. Resultatet er at produksjonskostnadene gradvis stiger.

«Etter flere tiår med stadig voksende kostnadsgap blir ‘persontjenester’ betydelig dyrere enn industrivarer.» I USA økte prisen på sykehustjenester med 300 prosent (ikke inflasjonsjustert) fra 1978 til 2008, det vil si tre ganger mer enn økonomien i sin helhet. I samme periode økte skolepengene i høyere utdanning med 250 prosent (ikke inflasjonsjustert). Lignende prisvekst gjenfinner vi i flesteparten av de industrialiserte landene, og nå også i stadig flere framvoksende land.

Foruten utdanning, kunst og helse rammer kostnadssyken en rekke andre områder: biblioteker, juridiske tjenester, sosialtjenester, post, sikkerhet, renovasjon, restauranter, rettsvesen, skredder, politi, frisører, begravelsesbyråer, og ulike reparasjoner. Fellestrekket er at disse tjenestene er vanskelige å automatisere, fordi de krever menneskelig kontakt over lengre tid og/eller en særlig oppmerksomhet i hvert tilfelle. Baumols sykdom forklarer hvorfor reparatører, mekkere og altmuligmenn nærmest har forsvunnet, fordi kostnadene på arbeidskraft stiger i forhold til prisen på nye varer: Når det koster det samme å kjøpe en ny støvsuger som å reparere den, blir valget lett for forbrukeren

Privat overflod, offentlig nød
Kvaliteten på disse tjenestene avhenger av mengden arbeid som investeres i produksjonen. «Dermed er det vanskelig å redusere tiden det tar å utføre enkelte oppgaver uten samtidig å svekke kvaliteten. Den som forsøker å få kirurger, lærere eller musikere til å jobbe raskere, har store sjanser for å få en feiloperasjon, svake elever eller et rart musikkstykke,» skriver Baumol.

Det er nettopp dette våre politiske ledere nekter å forstå – eller høre. Riktignok har kostnadseksplosjonen for levende kunst fått dem til å subsidiere kulturaktiviteter som under andre omstendigheter ville gått under i den økonomiske darwinismen. Nå dempes denne tilbøyeligheten av at regjeringene legger skylden for kostnadsveksten i persontjenestene på dårlig styring eller utilstrekkelig produktivitet snarere enn deres særegne natur. Når sparing blir et politisk imperativ, rammer stillingskutt, krav til kortere tid for hver bruker og relativ lønnsnedgang, i første rekke skolen, sykehuset og sosialtjenestene. Disse tre er også de fremste ofrene for innstrammingene i Hellas, Spania og Portugal.

Tvangsøkning av produktiviteten i tjenestesektoren der menneskelig arbeid ikke kan reduseres gir dårligere tjenester, og er dessuten langt mindre effektivt for budsjettbalanse enn skatteøkning. Ingen orkesterleder, så langt jeg vet, har noensinne vurdert å droppe en fiolin for å øke produktiviteten til en strykekvartett. Likevel overfører offentlige myndigheter på sitt vis denne geniale ideen til mange andre områder, med et forutsigbart resultat: flere måneder lange køer for ikke-akutt kirurgi i Storbritannia og Canada, færre postruter, nedleggelse av skoleklasser, sammenslåing av fødeavdelinger, og lange køer på sosialkontorene.

«Historiens skremmende moral er at blant de produksjonene som er mest utsatt for kostnadssyken finner vi enkelte av de viktigste tjenestene i siviliserte samfunn,» skriver Baumol. Det dreier seg ofte om offentlige tjenester eller tjenester som er viktige for fellesskapet. Parallelt havner felt med sterkt økende produktivitet hos det private markedet – grådig kapital henter profitt der den kan. Slik får vi denne motsetningsfulle utvikling med «privat overflod, offentlig nød», for å sitere den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith.

Billig regnekraft
Når våre ledere går med på å endre aktiviteter som er uunnværlige for fellesskapet fordi kostnadene øker, foretar de et klassevalg: De fattige er mer avhengige av kollektive tjenester enn de rike og lider dermed mer når disse svekkes. Det er også et antropologisk valg. Automatene brer om seg i takt med budsjettrestriksjonene, som følelsesløse erstatninger for kassabetjeningen på Posten, i bankene, lokaladministrasjonene og kollektivtransporten. Men i denne automatiseringen ender kun de enkleste og mest standardiserte operasjonen – de som har størst sjanse for å lykkes – opp hos robotene. Etter dette begrenser de menneskelige interaksjonene i lukene seg til vanskelige og potensielt konfliktfulle tilfeller. Dette forklarer inntrykket av at menneskelige relasjoner ikke bare blir stadig sjeldnere i tjenestesektoren, men også stadig mer forvridd.

Sammenfallet mellom sterke budsjettbegrensninger og tekniske innovasjoner som kan gi gigantisk høyteknologisk produktivitetsvekst, leder de offentlige myndighetene til et veiskille: Fortsette å pleie Baumols sykdom og svekke ytterligere viktige tjenester, eller slutte å se på kostnadsøkningen som et budsjettproblem for heller å se på den som en rettmessig belønning for en velgjerning.

Alt tyder på at myndighetene velger det første alternativet. Fortsetter markedsøkonomien sin nåværende kurs, vil kostnadene til menneskelige tjenester skyte i været, mens kostnadene for datatjenester vil smuldre opp. Den nødvendige arbeidstiden for å kjøpe en datamaskin som kan behandle en million instrukser i sekundet (MIPS) illustrerer dette godt: «I 1997 kostet en datamaskin med en regnekapasitet på en MIPS rundt 27 minutter arbeid med gjennomsnittslønn. I 1984 kostet den 52 timer, i 1970 var prisen 1,24 arbeidsliv, og i 1944 ville den ha kostet utrolige 733 000 arbeidsliv,» skriver Baumol. Denne billige regnekraften koblet med muligheten til å innhente, lagre og behandle astronomiske datamengder åpner for å automatisere de mest komplekser oppgaver.

Menneskehjernen mister monopol
I fjor annonserte Terry Gou, sjef for det taiwanske Foxconn som lager lesebrett og smarttelefoner for Apple i Kina, at han vil kjøpe en million roboter, «siden mennesker også er dyr, gir det meg hodepine å lede en million dyr».² Slik vil han videreføre, i en høyteknologisk sektor, den industrielle mekaniseringen som ble innledet på 1800-tallet. Etter automatiseringen av arbeidskraft og standardiserte tjenester er turen nå kommet til åndsarbeidet – det vil si digitalisering. Kirurgi utført av elektroniske presisjonsarmer, avisartikler skrevet av dataprogrammer, automatisk retting av eksamener, juridiske strategier basert på dataanalyse av flere hundretusen rettssaker, medisinske diagnoser og behandlinger foreskrevet av en kalkulator knyttet til databaser – alt dette eksisterer allerede den dag i dag. «Farten og omfanget av denne inntrengingen i menneskelige ferdigheter er relativt ny og har store økonomiske implikasjoner,» bemerker Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee i boka Race Against the Machine.³ «Teknologien endrer fordelingen av inntekter til fordel for de høytutdannede framfor de uten utdanning, stjerner framfor hvermannsen, kapital framfor arbeid.»

Den teknologiske utviklingen kan også ramme universitetene, menneskehjernens høyborg, med stadig mer høyere utdanning for de store massene på nett. Et år etter at det amerikanske utdanningsselskapet Coursera startet i april 2012 har det allerede mer enn tre millioner brukere. Undervisningen består av videoer fra forelesninger gitt på samarbeidsuniversiteter og automatisk retting av oppgaver og eksamener. På slutten av kursene kan studentene ta en sertifiseringsprøve (mot betaling) som skal validere kompetanse snarere enn å vise at studentene mestrer kunnskapen de har lært. Grunnleggerne vurderer nå lønnsomheten: Skal de innføre en dyrere «premiumtjeneste» eller selge informasjon om studentene til bedrifter? I tråd med dagens vinneren-tar-alt (en håndfull aktører på fremste plan stikker av med mesteparten av profitten på et område)⁴ erstatter forelesninger gitt av de mest anerkjente professorene fra de mest populære institusjonene konkurransen innenfor fagdisiplinene.

At hjernen mister sitt monopol over et stadig større antall komplekse oppgaver åpner ikke nødvendigvis for en fullstendig automatisering: Mens de vanlige brukerne sliter med maskinene, vil personlige tjenester levert av elskverdige profesjonelle alltid være tilgjengelige for det rikeste klientellet. Og rikingene som har fått personlig oppfølging av gode professorer ved Harvard i fem år, vil applaudere veksten av nettuniversiteter forbeholdsløst.

Forflytting av verdiens tyngdepunkt
«I våre dager synes hver ting å gå svanger med sin motsetning,» sa Karl Marx i en tale i april 1956. «Maskineri, begavet med den vidunderlige makten til å forkorte og gjøre det menneskelige arbeid fruktbart, ser vi frambringe sult og overanstrengelse. […] Alle våre oppfinnelser og framskritt synes å føre til at materielle krefter får et åndelig liv og at menneskelivet reduseres til en materiell kraft.»⁵ Kostnadssyken går også svanger med sin motsetning og kan frambringe sin egen medisin hvis den driver det økonomiske regimet til å overskride betingelsene for sin egen overlevelse. En av Baumols framskrivninger viser hva som står på spill: I 1960 utgjorde helseutgiftene i USA fem prosent av BNP, i 2102 var de på hele 18 prosent. Hvis denne indikatoren fortsetter å vokse i samme hastighet vil helseutgiftene beslaglegge 62 prosent av BNP i 2105. USA er riktignok et ekstremtilfelle, og vi har all grunn til å være skeptiske til slike framskrivninger. Men hvis vi utfyller denne observasjonen med andre aktiviteter som rammes av kostnadssyken, ser vi en tydelig tendens: Når produktivitetsveksten kutter ned mengden arbeid som er nødvendig for å lage industriprodukter, kommer verdien av menneskelig produksjon stadig mer fra arbeidsintensive tjenester, som ofte tilfaller felleskapet eller det offentlige.

Dette er det avgjørende punktet: Forflyttingen av verdiens tyngdepunkt mot kollektive tjenester innevarsler en intensivering av appropriasjonskonfliktene som omgir disse. Utålmodige etter å lede veien mot produktivitet for å senke kostnadene, forener næringsliv og politikere allerede sine krefter. For de sosiale kreftene som ønsker å gjenoppbygge ordentlige fellesskapstjenester og fremme teknologiens frigjørende aspekter, er slagmarken klar.

Oversatt av R.N.

1
William Baumol, The Cost Disease. Why Computers Get Cheaper and Health Care doesn’t, Yale University Press, New Haven, 2012. Hvis ikke annet er oppgitt, er alle sitater hentet herfra.
2
John Markoff, «Skilled work, without the workers», New York Times, 18. august 2012.
3
Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee, Race against the Machine. How the Digital Revolution is Accelerating Innovation, Driving Productivity, and Irreversibly Transforming Employment and the Economy, Digital Frontier Press, Lexington (Massachusetts), 2011.
4
Robert Frank og Philip Cook, The Winner-Take-All Society, Free Press, New York, 1995.
5
Karl Marx, «Tale på jubileet for The People’s Paper», 1856.