Den tyske politiske filosofen Carl Schmitt antyder i Begrepet om det politiske at jo mer man fjerner seg fra realpolitikken, jo mer man gir skinn av å være objektiv, dess lenger trenger man inn i løgnen. Grunnen er naturligvis at det verken er noe objektivt eller nøytralt med politisk filosofi, aller minst når den utgir seg for å være det. Det er heller ikke noe nøytralt eller objektivt ved en nasjon og det den oppfatter som særegent ved seg selv. Spesielt ikke i måten man idealiserer det nasjonale på et sted som Veneziabiennalen. Dette var det første jeg tenkte da jeg hørte om den «sentralasiatiske» paviljongen: En pussig idé å lansere i en sammenheng hvor nasjonalitet og indirekte reklamekampanjer for nasjonens fortreffelighet er så definerende, og har vært det i over hundre år. Benedict Anderson uttrykker ideen om nasjonen presist i boka Imagined Communities der han beskriver biennalen som en symbolsk projeksjon, en fetisjering av visse særtrekk som ligger nærmere det hellige enn den sanne hammen en nasjon insisterer på at den ikler seg.
Men altså: en sentralasiatisk – og dermed en transnasjonal – paviljong. En uvant størrelse på et sted hvor mediet er nasjonen og dens forestillingsmessige avleggere. Har den sentralasiatiske paviljongen beveget seg inn i et kosmopolitisk eller postnasjonalt territorium? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
