Skrekkens porter

Første gang jeg så filmtittelen «Stoker», misforsto jeg den straks og regnet med at det var en biografisk film om Dracula-fiksjonens fader, Bram Stoker. Men Stoker er aldeles Bram-fri. Dracula er bare en av mange skrekkhistorier og myter som er en del av denne filmens åndelige eller sjangermessige ballast. Det dreier seg om en litt skjev og skummel familiefilm fra vår tid, en film om en ganske så rik familie. Familiefaren, Richard Stoker er, idet filmen starter, nettopp omkommet i en trafikkulykke, muligens et selvmord ved utforkjøring fra bro. Det er i alle fall et gåtefullt dødsfall.

Vi har å gjøre med en psykologisk thriller med sterk, men enkel symbolsk ladning (våpen, sko, belter, tau, is, stilige kjøkkenredskaper som muligens skal bli misbrukt senere i filmen) og en tidvis tung undertone av sadistisk farget horror. En koreansk skrekkekspert, Chan-wook Park, står for regien, og thriller-brødrene Ridley og Tony Scott har produsert – det var den siste produsentjobben Tony gjorde før han begikk sitt sjokkerende og spektakulære selvmord.

Mye hat og kapasitet for vold

To australske damer i hovedrollene, født 1967 og 1989: Nicole Kidman som Richard Stokers enke Evelyn er lys og fager og kledelig ner-vøs, mens Mia Wasikowska spiller den kontrollert sørgende datteren India, utseendemessig så ulik Kidman som det går an, mor/datter-rollene tatt i betraktning. India er oppdratt til jeger av sin far, og de har jaktet mye sammen. Er det den stadige jaktbaserte nærheten til naturen som gjør at ulike typer insekter tiltrekkes av India Stoker og (riktignok ikke ofte, men påfallende insisterende) kravler og kribler på henne, inn under skjørtene og underskjørtene hennes? Eller kan det bety at hun på sett og vis er død? Eller skal det heller tolkes symbolsk og freudiansk?

Og så er det onkel Charlie, farens lillebror, som kommer fra Europa for å bidra til ro og stabilitet i den sørgende familien. Charlie flørter med både moren og datteren. India har knapt hørt om Charlie før begravelsen, nå skjønner hun at det er han som har gitt henne sko (som regel joggesko eller tennissko) til alle bursdagene. På den 18. bursdagen skal hun få dødsstilige høyhælte sko av sin oppmerksomme onkel. Men over midten av filmen blir vi nødt til å spørre oss om onkel Charlie virkelig har vært kontinuerlig i Europa under Indias oppvekst. India oppdager en samling brev som peker i en annen retning, når hun mister brevene på vei opp Stoker-residensens staselige trapp, som skapt for dramatiske trappescener. Brevenes stempel sår tvil om Charlies europahistorier og reiserute. Men når dette skjer, har både India og tilskuerne allerede lært litt av hvert om den i utgangspunktet sjarmerende onkel Charlie. Vel mye på kort tid, vil jeg påstå. Både Charlie og tilskuerne oppdager også at India har mye hat og kapasitet for vold i seg, spesielt når mobbegjengen på skolen tror de skal få lett match med henne. Men litt av reaksjonen bør nok tilskrives Charlies nærvær, og hennes ønske om å gjøre inntrykk på onkelen.

Wasikowska overbeviser

Det er blitt snakket mye om det billedskjønne ved Stoker, og at regissør Chan-wook Park her overgår sine tidligere koreanskpro-duserte filmer, som den berømte Oldboy fra 2003. Det er minst like naturlig å være positiv til filmens lydspor, inkludert musikken. Jeg skal ikke trekke fram flere enn tre musikkeksempler: Verdis Il Trovatore (Trubaduren), som India og Charlie hører på en bestemt kveld, kan de opplyse til det stadig mer nysgjerrige politiet. Og både mor og datter musiserer på Steinway. De repetitive Stoker-duettene stammer ganske riktig fra Philip Glass.2 Av popsvisker, som stadig flere orientalske regissører er dyktige til å inkludere (som Wong Kar-wai med Nat King Coles spanske repertoar i In the Mood for Love) begrenser jeg meg til å nevne Lee Hazlewood og Nancy Sinatras legendariske «Summer Wine» fra 1967.

Polskaustralske Mia Wasikowska overbeviser såpass her at det er grunn til å imøtese hennes rolleprestasjoner i to filmer som kommer i 2014, Sophie Barthes’ nyinnspilling av Madame Bovary og vår ferske revolusjonskronikør Olivier Assayas som kommer med Nietzsche-filmen Sils Maria.

Onkel Charlies rolleskikkelse, Matthew Goode, gjør igjen en solid prestasjon, og Kidman vet vi hvor vi har. Hennes unike utstråling kan vi til neste år se i Before I Go to Sleep og allerede i år i Grace of Monaco, en rolle hun omtrent er den eneste i hele verden til å kunne inneha.

Estetikkens primat

Er Stoker en imponerende film? En vellykket skrekkfilm? Den har et godt blikk for symboler, metaforer og relasjoner og trekker skumle tråder til ulike sjangerklassikere. Den er ikke redd for å være vakker og skummel i kombinasjon, den vet å utnytte bildets og lydens skjønnhet i etableringen av et stadig mer skremmende univers. Enkelte påfunn, som brevbunken i trappen, er mesterlige, men filmen er ikke flink nok til å ta pauser når det er påkrevet. De gamle mestere har mye å lære bort her. Begynn med Hitchcock. Dét kunne også ha gjort visse sekvenser med en husholderske og en grandtante mer relevante, skjønt jeg tviler. Dette er en film der relevansen lekker og forsvinner, til tross for all teknisk viten.

India Stokers hørselssans er framhevet i filmens første scene. Og hun synes programmert til å være mystisk og hemmelighetsfull. Men hun virker primært fiendtlig og trumpete overfor sin riktignok temmelig egoistiske mor. Vi venter lenge på at konfliktens overflate skal finne en bunn, men vi venter delvis forgjeves. Og mot slutten må man spørre seg: Var det overhodet noen reell mor/datter-konflikt? Eller er det tilskuerne, inkludert undertegnede, som har sluttet å bry seg?

Dette er en film med tiltrekkende bruk av montasje og andre artikulasjoner, visuelle og auditive. Utsøkte, passe oppsiktsvekkende og passe diskrete kostymer. God balanse og/eller kontrast mellom skikkelsene. Veksling mellom klassisk og dristig underbygging av motivene. Oppfinnsomt og rørende valg av musikk. Men selv om regissøren banker på skrekkens porter og påkaller sjangeressensen, mangler den gode narrative ideer som for eksempel gjorde The Others (Alejandro Amenábar, 2002, med Kidman) til en effektiv og høyst overraskende psykothriller. Stoker må ikke nødvendigvis bedømmes som skrekkfilm alene, men i motsatt fall burde den rendyrket noen konkurrerende og utdypende motiver.

Og så var det dette med den manglende nødvendigheten av å gjøre det akkurat slik. Sånn sett er filmen enda mindre overbevisende. Men den velger på sett og vis side mot den absolutte ondskap, slik den er konstruert her. Og den oppfyller estetikkens primat med å gjøre storyens finale ytterst stilig, et øyeblikk blendende vakker. Det er da noe, selv om en eneste gjennomført estetisk idé kunne ha gjort underverker.

© norske LMD

Stoker. 1 t. 39 min. England/USA 2013.

Fotnoter:
1 19. august 2012 hoppet han fra Vincent Thomas-broen i Los Angeles.

2 Glass er kreditert for disse «duettene» i rulletekstene, men det var Chris Mansell som overtok for Glass som filmens hovedkomponist.

(…)