Drøm og dåd

Politikerne i våre opplyste demokratier snakker sjelden om kunst. I det franske presidentvalget i fjor var ikke ordet ’kunst’ nevnt i François Hollandes 60 løfter i programmet hans. Det eneste stedet det dukket opp var i en «nasjonalplan for kunstutdannelse». Hos motstanderen, Nicolas Sarkozy, figurerte ordet bare et sted. Dette eksempelet er på ingen måte enestående, i elitens vokabular har ’kultur’ erstattet ’kunst’. Kultur er vagere, ingen vet nøyaktig hva det dreier seg om, alt blandes sammen. De ti siste årene har det likevel vært viktig for våre politiske leder å «demokratisere» adgangen til denne berømte kulturen, som antas å styrke de sosiale båndene. For en forbløffende forvandling av kunsten til et middel for integrasjon, for en korrumpering av et tidligere brennhett tema!

I nær to århundrer har to oppfatninger av kunstens rolle stått mot hverandre, når sosiale spørsmål har blitt satt på dagsorden. Er den et supplement for sjelen eller et redskap for å endre menneskers konkrete livssituasjon? Verk for de opplyste eller kunst for folket? Disse sentrale spørsmålene forsvinner ikke med retoriske spissfindigheter, som for eksempel den franske kulturministerens idé om «kulturens plikt» og «alles rett til kulturen». I dag er disse fundamentale spørsmålene igjen i ferd med å komme opp til overflaten. (…)