Etter at den syriske hæren seiret ved Qusair, spådde en innflytelsesrik saudisk spaltist en dyster framtid for en muslimsk verden som har falt i «persernes» og sjiaenes hender: «Ayatollah Ali Khamenei, Irans øverste leder, vil realisere sin drøm om å holde preken fra prekestolen i Umajjad-moskeen i Damaskus, for å annonsere virkeliggjørelsen av den islamske enheten han lenge har lovet. Så vil han pompøst gå ned fra prekestolen og legge hånden på pannen til en lokal gutt i rullestol for å signalisere at tilgivelse er de sterkes egenskap. Deretter vil han stå ved siden av en gruppe lærde sunnier med hvite turbaner. Han vil ta dem i hånden og heve hendene deres mens kameraene fanger dette historiske øyeblikket.»
På samme tid holdt Hizbollahs generalsekretær, Hassan Nasrallah, en tale i Libanon der han forsvarte beslutningen om å sende soldater til Syria. Han hevdet, i motsetning til Bashar Al-Assad, at «om en stor del av syrerne støtter regimet, er en annen stor del utvilsomt imot det». Men denne interne dimensjonen var sekundær for Nasrallah, for «Libanon, Irak, Jordan og hele regionen er målet for en amerikansk-israelsk-takfiristisk plan» som man må stå imot for enhver pris. Derfor må Hizbollah komme regimet i Damaskus til unnsetning.2 (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
