Det ville utvilsomt vært interessant å gjøre om på den sjanglende ferden Europa har gjennomgått, som nå har endt med at alle våre problemer knyttes til konkurransedyktighet og – i forlengelsen – arbeidskostnader. Subprime-krisen er glemt, i likhet med bankenes likviditetskrise, de gigantiske nedskrivningene av verdipapirer, lånetørken, fallende etterspørsel, forvandlingen av privat gjeld til offentlig gjeld, sparepolitikken. Som den tyske regjeringstalsmannen, Ulrich Wilhelm, sa allerede i 2010, «Europa i sin helhet må bli mer konkurransedyktig» for å korrigere handelsubalansene i eurosonen og stabilisere de offentlige finansene.1Financial Times, London, 22. mars 2010.
De europeiske lederne har utvilsomt forstått at de interne skjevhetene i EU ikke lar seg løse med et kappløp mot bunnen mellom de 27 medlemslandene om å bli mest konkurransedyktig – noe som, i beste fall, kan kalles et nullsumspill. Nå foreslår de i stedet at vi skal bli mer konkurransedyktig mot resten av verden. «Europa i sin helhet» skal bruke alle sine krefter på å rette opp handelsbalansen mellom medlemslandene og vinne mot de eksterne handelspartnerne. Vi venter i spenning på at OECD eller Verdens handelsorganisasjon (WTO) gir ordren om å øke konkurransedyktigheten til «verden i sin helhet» for å få en sunn handel med Mars.
I enden av blindveien skulle man tro de europeiske lederne, sjefene i de store økonomiske institusjonene, de seriøse ekspertene og de alvorlige kommentatorene ville forlate besettelsen av arbeidskostnadene for heller å utforske en annen løsning – en enkel idé som litt symmetrisk tenkning kunne gitt dem for lenge siden. Uten å forlate sin mani for kostnader, kunne de ha sett nærmere på, bare for å se, hvordan det står til med kapitalkostnadene. Ikke fordi de her vil finne nye forsterkninger for doktrinen om konkurransedyktighet,2Det finnes likevel en forbindelse, som Fondation Copernic og Attac har vist i rapporten «En finir avec la compétivité» (oktober 2012). Når de franske bedriftene, på grunn av tapt konkuransedyktighet, tvinges til å redusere marginene, men fortsetter å utbetale sjenerøse utbytter til aksjonærene, forstår man at det skjer på bekostning av forskning og utvikling. men fordi når de først har mistet appetitten på løsninger uten problemer, kunne en liten smak, for variasjonens skyld, få dem til å se nærmere på problemer uten løsninger (så langt). Dette er perspektivet i en rapport fra en gruppe økonomer ved Universitetet i Lille, bestilt av fagforbundet CGT og forskningsinstituttet IRES.
I rapporten viser økonomene hvordan økte kapitalkostnader i kjølvannet av finansialiseringen av økonomien i stor grad forklarer de svake prestasjonene til de tidligere utviklede økonomiene de siste tretti årene: stadig saktere akkumulasjonen av kapital, større sosiale ulikheter, eksplosjonsartet vekst i finansinntekter, en vedvarende massiv undersysselsetting. De viser også hvordan ekstrakostnader på kapital har steget brått, med en mindre snill indikator enn den velkjente «vektet gjennomsnittlig kapitalkostnad» (WACC), popularisert av den rådende økonomiske teorien.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
En byrde for næringslivet
For å forstå hva det dreier seg om, må vi skille mellom to begreper om kapitalkostnad: økonomisk kostnad og finansiell kostnad. De økonomiske kostnadene er den nødvendige produksjonsinnsatsen for å produsere verktøy og i et større perspektiv alle produksjonsmidler: maskiner, bygninger, fabrikker, transportmateriell, infrastruktur, patenter, programvare, osv. Disse utgiftene utgjør på sett og vis den «reelle» kapitalkostnaden, det vil si arbeidet som kreves for å lage denne «kapitalen», her forstått i betydningen produksjonskapital. Denne innsatsen er det som vanligvis kalles investeringsutgifter, og i nasjonalregnskapet bruttoinvesteringer i fast realkapital. Disse utgiftene utgjør rundt 20 prosent av vesteuropeiske bedrifters årsproduksjon.
Men kostnadene til produksjon av produksjonskapital er ikke næringslivets eneste byrde. Når de vil kjøpe og ta i bruk disse produksjonsmidlene, må de i tillegg betale personene eller institusjonene som har gitt dem penger (også kalt «kapital», men denne gangen i finansiell betydning) til investeringene. Dermed kommer renter til utlånerne og utbytte til aksjonærene (som belønning for innsprøyting av likvide midler ved emisjoner, eller når de overfører en del av sin «profitt» til bedriftens egenkapital) i tillegg til den «reelle» kapitalkostnaden.
En stor del av denne kapitalkostnaden (renter og utbytte) samsvarer ikke med noen utført økonomisk tjeneste, til verken bedriftene selv eller samfunnet i sin helhet. Vi har dermed å gjøre med en kostnad som er fullstendig uproduktiv, som bare er et resultat av renteutgifter man åpenbart kan kvitte seg med ved å finansiere bedriftene på andre måter – for eksempel et system utelukkende basert på banklån, fakturert til lavest mulig kostnad. Hvor stor er denne kostnaden?
Uten økonomisk begrunnelse
For å finne størrelsen på disse unødvendige renteutgiftene, holder det å trekke den andelen som kan forsvares økonomisk fra finansinntektene. En del av rentene og utbyttene dekker risikoen utlånerne og aksjonærene tar på seg, fordi alle bedrifter kan gå konkurs. En annen del kan også forsvares av administrasjonskostnadene til finanstjenestene som kanaliserer sparepenger til bedriftene.
Trekker vi disse to legitime delene (risiko og administrasjonskostnad) fra de samlede finansinntektene står vi igjen med den ugrunnede renten. Denne kan vi kalle «ekstrakostnad på kapital», fordi det dreier seg om en kostnad aksjonærene i bedriftene aksepterer, men som overbelaster den «reelle» kapitalkostnaden.
Rapport fra Universitetet i Lille viser at denne ekstrakostnaden er betydelig. For franske ikke-finansielle foretak var den i 2011 på 94,7 milliarder euro. Ser vi den i forhold til den «reelle» kapitalkostnaden, det vil si investeringer i produksjonskapital samme år (bruttoinvestering i fast realkapital) som var på 202,3 milliarder euro, får vi en ekstrakostnad på kapital på 50 prosent! Hvis vi ser denne ekstrakostnaden kun i forhold til den delen av investeringen som samsvarer med avskrivninger av anleggsmidler – som i mange økonomers øyne best viser den «reelle» kapitalkostnaden – får vi et enda mer forbløffende forhold: 70 prosent!
Dette betyr at når franske arbeidere klarer å produsere maskiner, fabrikker, bygninger, infrastruktur for 100 euro i året (inkludert profittmargin), koster det i praksis 150–170 euro per år for bedriftene som bruker denne produksjonskapitalen, ene og alene fordi de må betale en rente til pengeutlånerne som mangler økonomisk begrunnelse.
Denne ekstrakostnaden på kapital er verken nødvendig eller uunngåelig. I perioden 1961–1981, forut for den globale finansens big bang, var ekstrakostnaden på kapital i snitt 13,8 prosent. Den var til og med negativ i 1973–1974, på grunn av økt inflasjon.
Den restriktive politikken etter den pengepolitiske revolusjonen på 1970-tallet fikk finansinntektene til å stige og drev realrentene til nye høyder. Da rentenedgangen begynte på 90-tallet, tok utbetaling av utbytte over. Aksjonærene havnet igjen i førersetet med framveksten av institusjonelle investorer (sparefond, pensjonsfond, forsikringsselskaper). De brukte markedsdisiplin, aksjonæraktivisme og ny ledelsesideologi for å sørge for at inntektene ikke havnet i andre hender.
De gode ideers kirkegård
I sum kan man si at den eksplosjonsartede veksten i ekstrakostnad på kapital de siste tretti årene er en direkte konsekvens av økte krav til avkastning, pålagt bedriftene med hjelp fra bedriftsledere, som har fått sine interesser justert til aksjonærenes. Krav om avkastning på rundt 15 prosent i året tilsvarer i praksis en ekstrakostnad på 50–70 prosent for alle investeringsprosjekt.
Konsekvensene av de økte kravene er det lett å forestille seg, men umulig å beregne. For på dette området er det viktigste ikke nødvendigvis det synligste. Disse overføringene av verdier til utlånerne og aksjonærene utgjør utvilsomt en stor gullgruve, som har vokst uavlatelig (fra tre prosent av verdien av den franske produksjonen i 1980 til ni prosent i dag) og som verken havner i lommene på gründersjelene (med mindre de ikke også eier bedriftene sine) eller lønnsmottakerne.
Hvem vet størrelsen på den enorme sløsingen av verdier som aldri har blitt skapt, arbeidsplasser som aldri har blitt skapt, eller kollektive, sosiale og miljømessige prosjekter som aldri har blitt lansert, bare fordi terskelen for å få dem satt ut i live er en årlig avkastning på 15 prosent? Er det sjokkerende at våre økonomier er lite dynamiske når denne byrden for både offentlige og private bedrifter, øker deres reelle kostnader med 50–70 prosent? Bare et esel kan bære en bør på 70 prosent av sin egen vekt.
Problemet er ikke så mye at denne finansielle ekstrakostnaden suger opp midler til nødvendige investeringer. Det er snarere omvendt. Pengene som gis til utlånerne og aksjonærene tilsvarer nøyaktig profitten bedriftene ikke lenger trenger, fordi de på eget initiativ begrenser seg til de få prosjektene som forventes å gi størst avkastning. Det sentrale spørsmålet er: I en verden hvor (kollektive eller individuelle) handlinger bare blir igangsatt hvis de gir en avkastning på 15–30 prosent i året, hvor stor er kirkegården over de mange gode (og dårlige) ideene som aldri har sett dagens lys, fordi de bare ville bringe inn 0–15 prosent?
I en tid da vi må innlede økologisk og sosial omstilling av økonomiene våre, skulle vi tro at et reelt sosialdemokratisk politisk prosjekt i det minste ville ha som mål å frigjøre gründere, lønnsmottakere og alle de som ønsker økonomiske og sosiale framskritt fra eiendomsrettens og rentenes åk; å fjerne grunnrentene snarere enn arbeidsplassene og bedriftene.
En slik ambisjon er selvsagt utenfor rekkevidden til et menneske alene, men det er innenfor en kollektiv rekkevidde. Keynes advarte oss allerede i Allmenn teori: «Dette betyr ikke at det ikke vil koste noe å bruke kapitalmidler, men bare at avkastningen fra dem ikke vil trenge å dekke noe særlig mer enn utmattelsen av dem gjennom depresiering og foreldelse, samt en viss margin for å dekke risiko, kompetanse og dømmekraft.»3John Maynard Keynes, Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger, Vidarforlaget, Oslo, 2011.
Til de som i dette så verdens ende nærme seg, trøstet Keynes: «Selv om et slikt scenario vil være fullt forenlig med en viss grad av individualisme, så ville det føre til rentenistens død og følgelig sette en stopper for den voksende undertrykkende makten kapitalisten har til å utnytte kapitalens knapphetsverdi.»
Oversatt av R.N.
- 1Financial Times, London, 22. mars 2010.
- 2Det finnes likevel en forbindelse, som Fondation Copernic og Attac har vist i rapporten «En finir avec la compétivité» (oktober 2012). Når de franske bedriftene, på grunn av tapt konkuransedyktighet, tvinges til å redusere marginene, men fortsetter å utbetale sjenerøse utbytter til aksjonærene, forstår man at det skjer på bekostning av forskning og utvikling.
- 3John Maynard Keynes, Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger, Vidarforlaget, Oslo, 2011.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
