Som Heidegger og Hegel har sagt før Wyller, opplever han at tenkningen kommer utenfra. Vi mennesker kan iblant føle at våre tanker er lært, at språk og praksis er utdelt oss underveis, at tenkningen ikke kommer fra oss selv eller er så uavhengig av hvordan vi er sosialisert. Enkelte mennesker er imidlertid mer intelligente og har erfaringer som gjør dem mer utsatte og mottakelige for dype refleksjoner. Wyller er en av dem, han har strukket seg langt, mot selve meningsdannelsen som sådan, langt utover de sedvanlige estetiske og etiske betraktningene – selv om han har skrevet mange slike også. Wyllers livsverk ble til slutt en 20 binds samling, kalt Henologisk skriftserie – enhetslæren eller læren om det ene.
Wyller kalles i nylig utgitte Kierkegaard og Norge «en skarp og særegen formidler» og berømmes for sine forelesninger og skrifter «om Kierkegaard som henologisk tenker» på 1980- og 1990-tallet. Som kristen platoniker tok han som Kierkegaard før ham spesielt tak i Sokrates og Kristus. Han klarte «på sitt vis å samle kulturkritikken, pietismen og humanismen innenfor sin altomsluttende kjærlighetstenkning», som det står i jubileumsboka om Kierkegaards innflytelse i Norge. Likevel sier Wyller til meg at han er relativt uinteressert i mange av de andre Kierkegaard-leserne i denne boka, for eksempel den kulturradikale lesningen til Georg Brandes (1842–1926) og Eivind Tjønneland. De viser til kulturradikaleren ved den kjente striden Kierkegaard førte mot kirken i København. Tjønneland antyder også at hadde Kierkegaard hatt en større forståelse for estetikerens romantiske ironi, hadde han aldri trengt å gå gjennom et religiøst stadium. Når jeg spør ham om Joachim Garff, som skrev den store biografien SAK, der Kierkegaard tolkes rent litterært-estetisk, virker det heller ikke å interesse Wyller. Det blir heller de dypere eksistensielle spørsmålene samtalen beveger seg mot.
Livets mening
I 1958 ga en ung norsk filosof, Gunnar Skirbekk, ut boka Nihilisme?, som Wyller i sin tid anmeldte.2 I boka etterspør Skirbekk meningen med det hele: Hvem er denne Gud som fyller hans hjerte med sitt fravær? Han finner ingen Gud i det hinsidige; Skirbekk forblir i vår dennesidige verden som han opplever som ond. «Overalt dette hole, uverkelige, banale,» skriver Skirbekk. «I meiningsutvekslinga fungerar debattantane som diskusjonsautomatar […] ingen forstyrrande tankar synes komma inn. Ingen sjøltenkte tankar, ingen opplevde kjensler. Men alltid dei same ord … Kjærleik, Gud, Sanning, Angst. Ord voldtatt av så mange perverse individ, at sjølve kvaliteten er sleten bort.» Ifølge Wyller var denne boka et oppgjør med et forfallent norsk åndsliv. Tiden var overmoden for at norske tenkere endelig tok til seg den europeiske eksistensialismen, slik Skirbekk fortvilet spør seg: «Kvifor lever eg? Nettopp eg? Og akkurat her? … Eg må ha svar, må ha beskjed. Eg må ha ei forklaring …»
Wyller selv fant forklaringen på det hele i Platon. Bibelen var ingenting for ham, men senere som 35-åring kom kristendommen – som han gjennom Johannesevangeliet opplevde som en «stormflod» i hans sinn. Til forskjell fra en rekke andre filosofer som henga seg til kritiske negasjoner, ga Wyller seg her med egne ord i kast med det positive. Både med kjærligheten til sin kone, men også kjærligheten til filosofien, bibelen og Jesus. Dette tydeliggjør han i sine to hovedmotto «Jeg elsker, altså er du» og «Jeg elskes, altså er jeg».
Wyller kritiserer flere av sine samtidige filosofer, som han mener ikke har hatt øyne for kjærlighetens positive kraft. Wyller mente eksempelvis at Martin Heidegger var altfor lite opptatt av den Andre. En annen er nylig avdøde Asbjørn Aarnes, som til tross for sin tenkning om den Andre via Levinas, i Wyllers øyne ikke åpnet seg nok for det guddommelige. Aarnes og Wyller redigerte i lengre tid bokserien «Ide og Tanke», men etter flere tiårs vennskap skle de fra hverandre de siste årene før Aarnes’ død. Ifølge Wyller var de mer ulike enn han hadde trodd: Han fulgte ikke sin venns Aarnes’ interesse for det nordiske eller fascinasjonen for Levinas' tenkning om den Andres ansikt. Wyller forteller at han overhodet ikke ser inn i alle ansiktene på bussen, men en sjelden gang kunne han øyne Guds åsyn i et ansikt.
Den annen front
Tilbake i 1956 valgte unge Aarnes og Wyller, sammen med deres eldre professor A. H. Winsnes, å stille seg på aktoratets side i rettssaken mot Agnar Mykle og utgivelsen av Sangen om den røde rubin. Den gang skrev Wyller: «Sett pornografene inn igjen! Sett også deres forleggere og kolportører inn! […] Vi har da vel plass til en to-tre hundrede i våre gode norske fengsler!» Han forteller meg at dette var noe humoristisk skrevet – til tross for at han følte en harme, mente han ikke at de skulle straffes. Den gang var folkemeningen på aktoratets side mot denne nye «løssluppenheten» og de eksplisitte seksuelle detaljskildringene. I ettertid fikk heller de frilynte rett.
De verdikonservative fra det norske filosofimiljøet ble kalt Den annen front, etter A. H. Winsnes' bok fra 1932. De ville bevare humanismen overfor en stadig tiltakende vitenskapeliggjøring av livet. De hadde også ofte debatter med Arne Næss, som representerte en logisk-positivistisk «første front». Wyller sier han ikke føler seg helt hjemme i betegnelsen Den annen front, da han mener han stadig kritiserte tilstivnede oppfatninger. Samtidig er han som Skirbekk bekymret over nihilismen som følger med opplysningstanken, der rasjonalitet og fallende åndelighet kan skape en meningsløshet. Selv om mening florerer overalt, er poenget at de dypere sett vil føles irrelevante.
Men tidene forandrer seg. Den Annen front inkluderte tidligere kulturminister Lars Roar Langslet, som senere beklaget at Mykle havnet i retten. Som Wyller sier, burde det ha holdt med en kulturdebatt om Mykle sto for høyverdig litteratur eller bare skrev rene «reportasjer» om levende modeller.3
Vergeløs følsomhet
På 80-årsdagen sa Wyller i et intervju med Vårt Land at han anså sin gjerning som å være en Gregers Werle fra Ibsens Villanden. Har han fremdeles en slik «ideal fordring», Werles strenge sannhetskrav?
– Ja, det gjelder å søke sannheten. Jeg holder fast på det.
I 1999 skrev Wyller om Werle: «Vi merker fort at han selv verken vet hva sannhet eller hva livet er. Han vet ikke hva sannhet er, fordi han bare kjenner løgnen. Han vet ikke hva livet er, fordi han handler mot det. Han drømmer om et ideal: bli en hund som dukker under vannet for å hente opp i dagen alle sårede villender, men han lykkes dårlig med det.»4
Når jeg siterer dette, utbryter han:
– Det er mange svakheter ved meg som jeg må innrømme, som jeg må se i øynene, Jeg har ikke bare hatt gode sider, i likhet med Gregers Werle.
Wyller beskriver samtidig Werle som et svært mottagelig sinn i menneskenes verden: «Alt i ham er følsomhet, men vergeløs følsomhet.» Men denne følsomheten som verken kunne råde Hjalmar eller trøste Hedvig, «kan bare være ‘rystet’ og ‘ryste’ andre, og, om den lyttes til, drive til desperasjon, for den er selv desperat.» Gregers indre nødvendighet er en følelse som er «uhelbredelig egosentrisk. Gregers er ikke glad i menneskene», men hevner seg snarere over «lidd urett, hevn over det ufruktbare, ødelagte liv.» Som Wyller påpeker kan ikke Werle, i likhet med mange slike «filosofer», virkelig trøste menneskene, fordi han egentlig ikke har kjærligheten i seg. Wyllers innsikt etter et langt liv er at uten kjærligheten «forstår man ikke», og kan heller egentlig ikke handle. Tar sannhetsjaget overhånd får de kritiske negasjonene hele plassen.
For Wyller er Ibsens sannhetssøkende Brand selve tesen og sannhetsopplevende Peer Gynt anti-tesen (til slutt ser han syntesen av disse i Keiser og Galilæer). Ungdommelig idealisering og vågemotet som erfarer det grunnløse, løken uten kjerne. I Norge står han som andre i skyggen av Ibsen, men han håper i det minste at enhetslæren – som jeg i dag ville tolke som en dypere kjærlighetsfølelse – vil kunne følges av noen yngre filosofer. Men selv har han lenge følt seg oversett og ignorert av det «offisielle» filosofimiljøet. Kan hans kristne holdning muligens ha vært et hinder for å bli leste av intellektuelle? Han tror det.
Søren Kierkegaard
Kjærlighetens gjerninger er det filosofiske hovedverket til 200-års-jubilanten Søren Kierkegaard, ifølge Wyller. I sin bokserie har han oversatt dette bindet til norsk med et analytisk etterord.5 Han uttrykker en skuffelse over at verket har fått så lite oppmerksomhet i Norge, ikke minst i jubileumsåret.
Det er heller «tankens Athen» og den sokratiske filosofien som får oppmerksomhet. Heller den kritiske negativitet framfor «troens Jerusalem». Ifølge Wyller ble Kierkegaard selv «nærmest slitt i stykker av å stille seg i veikrysset Athen/Jerusalem.»6 I dag er det heller negativitetens praksis som får utløp i opprøret, etter jakten på det nye, i stadige opphold i det kortvarige.
Med Kierkegaard søker Wyller heller det varige, de lange tankene. Han går utover Sokrates som «stadig forble i det negative»,7 men også Platon som i sin søken etter det positive «bare falt tilbake fra den logiske til den mytiske bevissthet». Wyller følger heller hva Kierkegaard skrev i Filosofiske smuler: «Innenfor rammen av kristendommen som religion åpenbart i Jesu Kristi person … å la sin tankes eros rettes inn mot et høyere, positivt objekt.» For Wyller klarte verken Sokrates eller Platon å nærme seg den Kierkegaardske evigheten da det «klassiske Grekenlands religiøse horisont tillot ingen greker en så høy aspirasjon i tenkningens navn.»
Men er virkelig disse høye aspirasjonene forbeholdt kristendommen? Selv er jeg absolutt ikke kristen, men har i mange år lest Kierkegaard. Kierkegaard kalte rundt halvparten av sine tjue bind for oppbyggelige skrifter: «Kjerlighed er Grunden, Kjerlighed er Bygningen, Kjerlighed opbygger.» Det dreier seg om den enkeltes forhold til medmennesket, til den Andre – kjærlighet er «en Egenskab, ved hvilken eller i hvilken Du er for Andre.» Man må ikke være kristen for å innse dette.
I Kjærlighetens gjerninger dreier det seg om at «på fruktene skal treet kjennes.»8 Ved å diskutere evnen til å vise tillit – i motsetning til mistro, mistillit og mistanke – minner Wyller oss om at selv om den kjærlighetsfylte kan virke godtroende og naiv der han eller hun utsetter seg for å bedras, kan den som er åpen for alt, i virkeligheten aldri bedras.
Som Kierkegaard skrev i boka er det én ting å selv bli bedratt ved å tro godt om et dårlig menneske, men å tro ondt om et godt menneske, er å bedra den Andre. Men den godtroende er mindre usårlig for verdens løgn og bedrag, fordi skitten ikke smitter eller fester seg. Og framfor stadig å la seg bli i fortvilelsens sinnsstemning – som Kierkegaard selv var forankret i – er det kjærlig å håpe alt, å aldri oppgi de medmenneskene man så sårt trenger.
I motsetning boltrer den ukjærlige seg med smålighet, misunnelse og skadefryd – gjerne i den Peer Gyntske nedbrytende trollskap. Uten den «opofrende Hengivelses Gjerning», her av Wyller lest som Solveig, må vi mennesker «vokte oss for å søke vårt eget, for i kjærligheten er der intet skille mellom ‘Mit og Dit’».
Sann kjærlighet er således egentlig et åndsanliggende – først ved å tape seg selv vinner man Gud. Her ville jeg tilføye at «Gud», for mange andre av oss, også kan tolkes som en dypere psykologisk innsikt. Den altomfattende tilværelsen kan oppleves som noe «hinsides», men etter et menneskeliv med lesning og fordypning, med livserfaringer og språklig grubling, et opplevd praksismangfold og nedarvede tankemønstre, så kjennes enheten, eller det hele – ikke nødvendigvis som «Gud».
Det gode
Mange vil i dag oppleve kristen «godhet» som mistenkelig. 88-årige Wyller kan også under vår lengre samtale virke noe barnaktig entusiastisk. Men kanskje har han med Kierkegaard ikke «forstand paa det Onde» eller er ikke øvet i «Bagvaskelsens, Bagtalelsens og Løgnens Digten»? Er det Dostojevskis Idioten som sitter foran meg? Er han blitt mannen som tolker det meste i beste mening, som er «i» verden, men «av» evigheten og derfor tror og håper alt?
I Kierkegaards Kjærlighetens gjerninger griper han fatt i fortvilelsen, «thi Fortvilelsens Kraft, hvor meget den end anprises, er dog Afmagt, dens Høieste er netop dens Undergang. […] Fortvilelsen er Manglen av det Evige.»9 Her kan man tenke at mange har strandet, at de ikke våger «troens sprang». Men som Wyllers mange kollegaer i Norge, også Skirbekk, har man nok tatt sats og hoppet – selv om man ikke nødvendigvis havner helt over på den andre siden.
Skirbekk så alt det onde som pågikk i verden, han avskrev derfor Guds eksistens. Men man kan likevel se hen til hva den Kierkegaardske barmhjertighet og forsonlighet kan gjøre av godt. Inderlighet («barmen») kan kombineres med gode gjerninger. Framfor dagens internasjonale jag etter fiender, og eksempelvis slik de Andre så lett blir «terrorister», har man fremdeles noe å lære fra den gamle Kierkegaardske kjærlighetstanken. Før man ender opp som «stolt, indbilsk, overmodig, selvtilfreds» kunne man lære å gjengjelde ondt med godt. Men for Wyller er hjertets renhet det henologiske grunnsynet, å ville det ene. Som Kierkegaard skriver er dette over lang tid «at holde ud at tænke een Tanke […] med stigende Lidenskab og voxende Ydmykhet».
Det er ikke så vanlig i dag å praktisere et slikt selvfornektende indre og et uegennyttig ytre. De fleste finner nok ikke en forklaring i Kierkegaards Kjærlighetens gjerninger. Men det ligger ikke nødvendigvis noe sentimentalt «blødaktig» (som Wyller sier) i Bergprekenens ord om gjensidighet: «Tilgi, så skal dere tilgis.» Innsikten er først å se bjelken i ens eget øye, framfor å lete etter splinten i de Andres. Å finne feil hos andre, er en lang praksis ikke bare Sokrates drev med. Man kan bare kikke i årets bok Kierkegaard og Norge der Brandes går løs på Ibsens Brand: «Næsten enhver afgjørende Tanke i dette Digt findes udtalt hos Kierkegaard, […] Ibsen aspirerer til den Ære at kaldes Kierkegaards Digter.»10 Beskyldningen om åndstyveri førte til at Ibsen siden lot være å nevne Kierkegaard. Jeg vet ikke om Brandes noen gang leste Kierkegaards utsagn om at den som jakter etter hyklere, er den største hykler.
Den åndelige død
I 2001 skrev han at «Her må vi holde fra hverandre døden som den naturlige død, og ‘den annen’ død, som er fortapelsen eller tilintetgjørelsen […] nemlig den metafysiske, åndelige død.»11 Den åndelige død har motivert langt flere enn Kierkegaard og Wyller til å søke en høyere mening med livet gjennom tenkning. Tror Wyller på noe liv etter døden?
– Det er et liv etterpå, ja, men på hvilken måte har ikke jeg noen mening om. De gode gjerninger vil fortsette å virke, men de dårlige håper man vil glemmes etterhvert. Jeg tror ikke på en videre fysisk eksistens – en oppstandelse for det vanlige menneske. Men at det finnes en sjelskraft som fortjener mitt navn og stempel, det tror jeg på. Om sjelen lever videre i en annen sfære, har jeg ikke gjort meg noen dypere meninger om. Hvordan fremtiden vil arte seg er skjult i Guds hender.
– Du er ikke redd for å dø?
– Nei, ikke det spor. Jeg kan jo ikke vite hva som skjer når det inntreffer, om jeg blir engstelig, men jeg har ingen følelse av at jeg skulle møte en straffende dommer.
© norske LMD. truls@lmd.no
Fotnoter:
1 Se Thor Arvid Dyrerud og Marius Timman Mjaaland, Kierkegaard og Norge, Forlaget Press, 2013.
2 Tidehvervstanker, Henologisk skriftserie, bind 17, Andresen & Butenschøn og Spartacus Forlag. I bokomslaget som Wyller nikker til står det: «Henologi betyr enhetslære og for forfatteren er dette forstått som kjærlighetstenkning om Gud, verden og mennesket med hensyn til det å erkjenne og det å være og virke. Som han selv sier: «Hensikten med skriftserien er å vise at det lar seg gjøre å opprettholde et enhetsperspektiv også i en turbulent og oppsplittet tid som vår, uten at derved tilværelsens åpne mangfold blir innsnevret.»
3 Se artikler og innlegg i Morgenbladet, september 2007.
4 «Et enhetsyn på Ibsen. Fra Brand til Når vi døde vågner», Henologisk skriftserie, 13.
5 Søren Kierkegaard, Kjærlighetens gjerninger, overs. av Wyller, Henologisk skriftserie, 12.
6 «Mellom Dürer og Kierkegaard. Moderne europeisk åndsliv». Henologisk skriftserie, 11.
7 Se over.
8 Alle sitater her er fra Kierkegaards verk.
9 Søren Kierkegaard, Kjerlighedens Gjerninger, Gyldendal, København, 1963.
10 Kierkegaard og Norge, se over.
11 Tidehvervstanker, se over.
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
