Den gode vilje

Britiske Good Pitch er et forum for å finne finansiering til de aller beste filmprosjektene for «sosial rettferdighet». Målet med forumet er å «bringe sammen NGO-er, stiftelser, filantroper, merkevarer og media om aktuelle sosiale problemer». Siden starten i 2008 har forumet formidlet 232 film-er. 60 millioner kroner har glidd over fra givere til filmprosjektene. På forumet i London 7. juni fikk sju utvalgte filmskapere sju minutter hver til å presentere sine kommende dokumentarfilmer foran et par hundre deltakere fra organisasjoner som Cinema for Peace Foundation, CARE Interna-tional, British Council, Open Society Foundations og Pulitzer Center on Crises Reporting, samt bedrifter som BMW og PUMA.

Det er mye god vilje her. Salen roper og klapper ofte samstemt for Good Pitchs leder, Jess Search, og hennes konferansepanel med filmskapere og organisasjoner. En kvinne lover 10 000 pund over bordet, men hun er den eneste, da konferansen mest dreier seg om å bygge nettverk. Disse uavhengige dokumentarene tar lang tid å finansiere, og minst like viktig som finansiering er det å finne et publikum til dem.

Good Pitch gjennomføres av engasjerte og seriøse folk, til tross for en auksjonsaktig konferanseform. Programmet er tett, mye skal sies, og filmskapernes sju trailere må være inspirerende nok til at filmene får et publikum. Med «auksjonarius» Jess Searchs kjappe tempo, presses kvintessensen av hvert prosjekt ut i salen. Filmtrailere på store lerret. Sceneskifter. Lys og mørke. Pauser der alle stimler opp og ned de brede trappene i Royal Institutions fasjonable bygg i Mayfair og inn i salongene. Håndtrykk, visittkort, wienerbrød, speidende blikk. Høye cocktailbord markert med filmtitler på pappskilt. Hva dreier det seg egentlig om?

Gnister for endring

Denne gang er en norsk film blant de heldige utvalgte. August Baugstø Hanssens Idas Dagbok handler om unge Idas selvskading. Sykdommen DSH (deliberate self-harm) rammer barn og unge, og kategoriseres på linje med spiseforstyrrelser. Norske Indie Film mottok i 2010 en pakke med uredigerte amatørvideoer Ida hadde filmet av seg selv. Disse kombineres med nye opptak, noe som virket lovende visuelt i traileren. Innholdsmessig er den kommende filmen med Idas psykologiske helvete en hyllest til de som ikke gir opp, for med alderen forsvinner sykdommen hos de fleste. Fritt Ords representant Bente Roalsvig sier at de har valgt å støtte prosjektet økonomisk, fordi det ikke finnes noen film-er om sykdommen. Indie Films pågående kampanje for å rette søkelys mot sykdommen inneholder også Idas egen blogg, de lager musikkvideo og Idas søster har skrevet bok.

Kanadiske Elisa Paloschis Driving with Selvi handler om den sørindiske fattigjenta Selvi som ble giftet bort som 14-åring. Vi møter henne først som 18-åring, etter at hun har rømt fra ektemannens seksuelle misbruk. De neste ni årene følger vi hennes drøm om å etablere et eget taxiselskap, hun tar busslappen, stifter ny familie og får barn. Til tross for en verden av fattigdom, undertrykkende kjønnsroller og desperasjon – dette er en fortelling om at et nytt liv er mulig, selv mot alle odds.

I panelet ved siden av Paloschi sitter konferansens hovedinnleder, Zainab Salbi, som opplevde massevoldtekt under krigen i Bosnia. Hun forteller oss hvordan hun i en av konsentrasjonsleirene måtte vaske vekk blodet etter drapet på sin bror og sin far. Hun har skrevet ned sin redselsfulle historie i If You Knew Me, You Would Care, og arbeider nå med dokumentarfilm som medium. Hun påpeker at personer som Selvi virker som agents of change. Kvinner som bryter stillheten rundt tabubelagte emner, gjør andre i samme situasjon sterkere. Filmens «outreach producer», JoAnne Fishbourn fra organisasjonen All Living Things, snakker om «gnisten som kan skape endring», til anerkjennende nikk fra flere organisasjoner som lovet å hjelpe fram historien.

Et mer politisk filmprosjekt er palestinske Amber Fares’ Speed Sisters. Dette er en uvanlig fortelling om palestinske kvinner som kjører bilrally på den okkuperte Vestbredden. Kappløpscenene fra ruinene i herjede Jenin er hjerteskjærende. Filmingen startet samtidig med at Abbas søkte FN-medlemskap for Palestina i 2011, og fortsatte fram til de ble anerkjent som observatørstat i november 2012. BMW kommer med et noe famlende forsøk på å forklare hvordan bilgiganten kan trenge en slik fortelling. En annen organisasjon vil bruke filmen i likestillingskampen, særlig med tanke på de applauderende mennene på sidelinjen som heier fram de kvinnelige sjåførene. «Endelig en positiv upolitisk film, uten lemlestede palestinere,» sier en av de andre rundt bordet.

For kritisk for TV

Filmene her dreier seg likevel stort sett om lemlestelse. Enten selvpåført eller påført av andre. I The Shadow World og Dirty Wars påføres lemlestelsen indirekte, via våpenhandel og dødbringende droner.

The Shadow World er regissert av kunstneren Johan Grimonprez, som tidsskriftet Cinema Scope i fjor kåret til en av vår tids 50 beste filmskapere under 50 år. Grimonprez fikk internasjonal berømmelse for Dial H-I-S-T-O-R-Y (1997), en dokumentar om flykapring på 1960- og 1970-tallet og hvordan disse endret nyhetsreportasjen. I Double Take (2009) tok han opp framveksten av «frykt-som-vare». Utover trailer og presentasjon, gjorde et par samtaler med ham og manusforfatter Andrew Feinstein meg overbevist om at dette blir en av 2014s viktigste filmer. Feinstein har også skrevet boka The Shadow World, Inside the Global Arms Trade, som filmen bygger på. Han måtte selv gi avkall på en politisk karriere i Sør-Afrika etter å ha avslørt Mbeki og andre politikere involvert i en illegal våpenhandel på ti milliarder dollar. Filmen kombinerer Feinsteins gravende journalistikk med Grimonprez' emosjonelle og visuelle fortellerform, i tillegg brukes glimt av humor for å nå et større publikum. Den viser hvordan avreguleringen av finanssektoren og mediene og styrkingen av det militærindustrielle komplekset på 1980-tallet sammen skapte en fryktkultur. Denne fryktkulturen har blitt brukt til å legitimere en stadig voksende våpenhandel – med reelle tragiske økonomiske, politiske og menneskelige kostnader, kan man tilføye.

I London kommenterer Europarådets goodwillambassadør Bianca Jagger filmen sint og engasjert. Panelet er enig i at media må slutte å glorifisere krig, en kritikk det er lite trolig fiksjonsverdenens filmprodusenter tar til seg, det har de ikke råd til.

Richard Rowleys Dirty Wars er nærmest klar for kino. Filmen følger journalisten Jeremy Scahill, mest kjent for bestselgeren BlackWaters,² som korrespondent for det amerikanske ukemagasinet The Nation, der han undersøker USAs hemmelige krigføring fra Afghanistan til Jemen og Somalia. Scahill sporer opp historier lokalt, med vitnesbyrd fra overlevende fra droneangrep og folk som har blitt torturert i hemmelige amerikanske «forhørssentre». Han graver fram såpass mye at han blir innkalt til den amerikanske kongressen for å vitne.

Samtidig viser filmen (dvs traileren på Good Pitch) hvordan Scahill graver seg stadig dypere ned i mørket, fortellerstemmen hans reflekterer ensomt og desillusjonert. Den enslige reporteren fra The Nation – nå med et filmteam bak seg – tar også tak i den «ikke-eksisterende» elitestyrken Joint Special Operations Command (JSOC). Deres liste over personer de skal find, fix, and finish har flere tusen oppføringer, ifølge Scahill. Amerikanske ledere og sikkerhetsorganisasjoner hevder denne skjulte krigføringen utføres for de amerikanske borgeres «sikkerhet», samtidig forteller New York Times at USA har brukt 8000 milliarder dollar siden september 2001 på militærindustrien og sikkerhetstjenestene – det tilsvarer en norsk årslønn for hver eneste amerikanske husstand. De har tydeligvis ikke tatt innover seg at 999 av 1000 amerikanere drepes av amerikanere i hjemlandet med en svært liberal våpenlovgivning.

The Shadow World anklager også direkte en flau Tony Blair for våpenkorrupsjon. På Good Pitch tviler man på om filmen vil få vanlig TV-distribusjon, til det er den for kritisk. Men den britisk uavhengige kinokjeden Picturehouse lover å sette den opp, i likhet med andre aktører fra både Tunisia og Libanon.

En solid porsjon godvilje

Good Pitch fortsetter i Johannesburg neste måned og i Mumbai, New York og Taipei neste år. For tiden pågår 40 film-kampanjer igang-satt gjennom Good Pitch, som skal hjelpe fram slike «gnister for endring». NGO-er bruker filmene i deres egne kampanjer, de vises i konfliktområ-der og i fordomsfulle miljøer, der de gjerne avslører maktmennesker tatt med buksene nede.

Hva driver regissører som Grimonprez, Palochi, Fares og Hanssen? Tror de virkelig at kunnskap er nok for å få publikum til å handle? Helt siden Sokrates’ tid er det lite som taler for det. Det kan heller ikke være pengene som driver regissørene, slike dokumentarer er bare en utgiftspost. Stipendene og støttemidlene er stort sett aldri tilstrekkelig, til tross for konferanser som Good Pitch. Det må dreie seg om en følt nødvendighet av å måtte si sannheten samme hva det koster.

Konklusjonen må også være at regissørene ikke er de viktigste her, ofte er det – som med Feinstein og Scahill – andre som tar støyten eller våger å snakke – som Ida og Selvi. Dessuten krever det å lage film, til forskjell fra bokskriving, et utvidet teamarbeid før filmen kan nå lerretet. Godt filmarbeid krever godt samarbeid, noe som også krever en solid porsjon godvilje.

© norske LMD. truls@lmd.no

Fotnoter:
1 Norske Le Monde diplomatique vil også vise filmen i forbindelse med vårt tiårsjubileum 17. oktober på Kunstnernes Hus i Oslo.

2 Jeremy Scahill, Blackwater: The Rise of the World’s Most Powerful Mercenary Army, Nation Books, New York, 2007.