I hodet på en ung gubbe

Byen er Berlin og mannen er ung. Niko streifer, noe nølende, omkring og opplever. Han tenker, det er i alle fall det han påstår å ha brukt de siste par årene til, når faren hans oppdager at han har sløyfet studiene for lengst. Ung mann som vandrer rundt i verden og reflekterer, det er ikke et helt ukjent konsept i film- og litteraturhistorien. I hvilken grad det fungerer, avhenger av hvorvidt klisjeene, i den grad de forekommer, gis nytt liv eller blir behendig utmanøvrert. Legg til at mange av episodene her er hendelser like løsrevne som en hvilken som helst spasertur gjennom en større by, og det sier seg selv at mye hviler på gjennomføringen.

Tom Schilling kler hovedrollen godt, en litt valpete og vinglete ung mann, tilsynelatende en anelse holdningsløs. I en svakere skuespillers tolkning kunne dette resultert i en heller pregløs figur. Når han i tillegg viser seg å være nær uutholdelig tafatt i enkelte scener, så kunne dette i verste fall blitt krevende å leve seg inn i. Denne figuren er, som nevnt, slett ingen mangelvare i film eller litteratur, likevel kan en vag hovedrolle med diffus moral være et gunstig utgangspunkt, et prinsipp som kanskje illustreres best av det kjente filmskoleeksemplet med montasjen av samme uttrykksløse ansikt i forskjellige sammenhenger (trist, glad): Om det for eksempel var noe leit i bildet før ansiktet, så ble det tillagt et tilsvarende sørgmodig uttrykk av de som så det. De forskjellige følelser som det samme nøytrale fjeset ble tillagt av publikum som reagerte på dets vegne, tilsier at det fremdeles skulle være en del å hente i denne dynamikken.

Er det noen der inne?

I en viss forstand er Niko så konformt unnvikende og vassen at det kan gi en avsmak for ham underveis, skjønt noen vil vel kunne opp-leve dette som alminnelig eller høflig atferd. Uansett, for mitt vedkommende melder det seg et par behov. Det lyder muligens litt reaksjonært, men etter en stund ser jeg etter noe som ligner, om ikke en moralsk oppvåkning, så i det minste et snev av en bevisstgjøring eller erkjennelsesprosess, et eller annet tegn på intelligent liv bak det flakkende blikket. For det er i og for seg lite i denne filmen som utelukker at Niko er fullstendig blank, dum som et brød. En riktig festlig film kunne det blitt, men vi vil jo gjerne tro godt om folk. Hvilket leder til neste ønske: et aldri så lite innblikk i hva han tenker, noe han altså bedyrer at han bruker dagene sine på.

I den grad fortellerstemme er et problem på film, er det som oftest fordi den ikke forstummer en gang i blant. Her er snarere det motsatte et problem. Jeg kan ikke huske noensinne å ha savnet en fortellerstemme i en film, men Oh boy ville saktens kledd en. Eller noe annet, noen flere replikker, kanskje, noe som, for å ta Niko på ordet «tenksom», kunne gi en antydning av det myldrende liv av gode, men kanskje ikke helt forenlige grunner til at han (ikke) agerer som han gjør. Nå får vi for så vidt en indikasjon på det, i samtalen der det framgår at han ikke helt vet hva han vil. Det er slett ikke utenkelig at hans unnfallenhet er utslag av en hypernevrotisk virksomhet der inne. De fleste har vel en eller annen gang opplevd det å bli fullstendig parkert, perpleks av motstridende impulser, og blitt stående og kope, i verste fall i en situasjon som fordrer handlekraft eller en umiddelbar, høvelig respons. Niko er av dem som kanskje har det slik hele tiden, og litt mer av akkurat den historien, det kunne vært noe å følge.

De som klager over at kritikere ikke er særlig konstruktive skulle herved være imøtekommet, men vi ser jo hvordan det går: Det ender med å handle om en annen film enn den foreliggende, noe som også regnes som litt ufint. Så tilbake til Oh boy og dens vesen: Nikos opplevelser i Berlin. En rådende oppfatning av Godards 2 ou 3 choses que je sais d’elle (1967), er at tittelens «henne» er byen Paris i vel så høy grad som hovedkvinnen, i Marina Vladys skikkelse. I tilfellet Oh boy kan det jo ha seg slik at det «indre liv» som savnes i hovedrollens famlende, blanke uttrykk, er gestaltet av byen Berlin, som speiles i det samme. I så fall – med den byen og dens historie -– spaner man automatisk etter filmens mulige respons på de større tema. Helt fritt er det ikke. Niko og vennen besøker en kamerat på settet til en film om andre verdenskrig, og blir fortalt om denne filmens ulykkelige kjærlighetshistorie mellom en nazioffiser («med samvittighet») og en jødisk kvinne. Det er en tragisk historie som gjør inntrykk på dem, og får dem til å undres over hvem som finner opp slike historier. «Jeg får da håpe den er basert på en virkelig hendelse» lyder den unge tyskers hjertesukk. Her er også en annen scene som viser tilbake i tid, men slike fortidsreferanser får gjerne en symboltyngde de knapt kan bære. Skulle vi eksempelvis lese Nikos tafatthet som en slags reminisens av det ukritiske medløperi som gjorde nazi-Tyskland mulig, så ville det bli en temmelig forsert kobling. Et slikt anslag ville dessuten vært noe umusikalsk for Oh boy. Dette er en mer generelt urban, om ikke fullstendig tidløs affære.

Tilfeldige scener

Nei, Oh, boy er nok helst en øyeblikkets, stemningens og de tilfeldige hendelsers film, et slepende ad lib-inntrykk som også besørges av bedagelig sluffejazz på lydsporet og kledelig svart/hvitt-foto. Skeptikerne vil muligens tenke at valget av sort-hvitt vil virke pretensiøst, kanskje etter logikken: filmer flest er da i farger. Til det er det bare å anføre In the Soup-regissøren Alexandre Rockwells begrunnelse for sin preferanse (særdeles fritt etter hukommelsen): anmassende farger herfra og derfra blir for det meste irrelevant visuelt gnål. Om det er uklart hva hele fargespekteret bør brukes til, så kan det simpelthen velges bort. I så henseende kan svart/hvitt like godt sees som genuin beskjedenhet, i alle fall for en såpass slentrende film som dette. Sånn sett har den et ikke altfor fjernt slektskap til en annen svart/hvitt-film fra tiåret før In the Soup (1992): Jim Jarmusch’ debut Stranger Than Paradise (1984), også den en film som synes å bare «formes av hendelsene» som følges.

Oh boy byr på mange kjente, på grensen til klisjé-artede situasjoner: den hypertolkende eller kverulerende psykologen, det gode, gamle snike-seg-ut-etter-en-one-night-stand (ja, hun våkner), for ikke å snakke om «uff, alle disse nymotens kaffevariantene, når man bare vil ha en kopp alminnelig kaffe». Med det sagt virker filmen litt utdatert, men det er litt ufortjent, for når dette er nevnt, gjenstår det bare å konstatere at det er langt fra fantasiløst gjort. Her er flere eiendommelige scener, og noen som virkelig knitrer, som da de etter en teaterforestilling møter regissøren av stykket. De har fått gratisbilletter, de kommer kavende inn etter at forestillingen har begynt, og blir sittende og fnise på feil sted. Regissøren sitter attpå til to rader foran dem.

Den episodiske strukturen kan underveis gi inntrykk av at Oh boy er satt sammen av en samling noveller, på det beste med den samme observasjonsevne som merkes hos gode forfattere. En håndfull mer og mindre inspirerte enkeltscener, sydd sammen uten annen rød tråd enn den unge mannens flytende dagsorden. Er man i det gneldrete hjørnet, er det ikke vanskelig å mistenke akkurat det premisset for å være et påskudd for en tilsvarende sammenføyning av en håndfull improvisasjonsøvelser som en eller annen teatertrupp er riktig fornøyd med:

«Dere gikk på skole sammen og støter tilfeldigvis på hverandre etter mange år. Sett i gang!»

«En gammel mann setter seg ned og skravler. Du sier du vil være i fred, men han fortsetter. Hva skjer?»

De små historier

Den får klage den som vil. For resten av oss sorterer dette under ressurser. Scenene er bra spilt, og det skulle da nesten bare mangle: Berlin er en by som tyter over av skuespillere. Det vil si, for å skrubbe litt, bra spilt – isolert sett. Det er nemlig noe med troverdigheten og motiva-sjonen som skurrer for et par av scenene, selv om det for den enkelte skuespillers del er en velgjort skisse. Et eksempel er den nye naboen som kommer på besøk og uten videre begynner å betro seg til Niko. For nå å «ta det for det det er» – som man alltid får beskjed om å gjøre når man er skeptisk – så spiller han i og for seg bra. Det er allikevel noe med scenen som helhet som skurrer. Man blir sittende og lure på hvordan folk som for eksempel Coen-brødrene ville gjort det. De er jo eksperter på slike bisarre hverdagsligheter, men det er jo rått parti overfor en spillefilmdebutant.

Oh boy forsvarer uansett plassen sin, med sine sympatiske 80 minutter, velskrevne dialoger og alt i alt sunne fascinasjon for «alminnelige merkverdigheter». Ikke minst er den en film som kan tjene som oppmuntring til unge, håpefulle der ute, de med ideer, manus og (et for tiden latterlig billig) utstyr, med vanvittige ambisjoner og ditto prestasjonsangst: Så enkelt som dette kan det faktisk gjøres. For hvilke historier – når man trekker fra tvangskonversering på bussen, pludringen etter at de saftigste tema er utdebattert – er det man finner det bryet verd å fortelle? Jo, nå skal du høre: Noe pussig skjedde på vei til Colosseum. Den slags. Verre er det ikke.