Den dominerende lesningen i hendelsene i Egypt ble nylig utlagt av Francis Fukuyama: Protestbevegelsen som styrtet Mubarak var i all hovedsak den utdannede middelklassens opprør, mens de fattige arbeiderne og bøndene ble redusert til (sympatiserende) observatører. Men da demokratiets porter ble åpnet vant Muslimbrødrene, som har sin forankring i den fattige majoriteten, og dannet en regjering dominert av islamske fundamentalister. Dermed vendte den opprinnelige kjernen av sekulære demonstranter seg, ifølge denne lesningen, mot dem og støttet et militærkupp for å stoppe dem.
Denne forenklende lesningen overser et sentralt trekk ved protestbevegelsen: den eksplosive framveksten av uensartede organisasjoner (studenter, kvinner, arbeidere) og at det egyptiske sivilsamfunnet gjennom disse har begynt å artikulere sine egne interesser utenfor de statlige og religiøse institusjonenes rekkevidde. Dette vide nettverket av nye sosiale former er, i langt større grad enn styrtingen av Mubarak, den arabiske vårens store bragd. Dette er en pågående prosess, uavhengig av store politiske endringer som det nylige militærkuppet. Og den stikker dypere enn motsetningen mellom liberale og religiøse. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
