Femten år uten handling

Varsleren Edward Snowden vil gå inn i historien som den som viste verden hvor ustoppelig og omfattende overvåkingen på internett er. Over natta er ord som «metadata» (informasjon om persondata) og overvåkningsprogrammet Prism blitt en del av dagligtalen.
Dette er ikke første gang National Security Agency (NSA) skaper store overskrifter. Allerede for femten år siden ble det mye oppstyr da en rapport fra Europaparlamentet slo fast at «i Europa blir all kommunikasjon med e-post, telefon og faks regelmessig snappet opp av USAs National Security Agency».» En sjokkert offentlighet fikk vite at NSA hadde et globalt overvåkingsprogram kalt Echelon. Og Storbritannia ble anklaget for å ha brukt Government Communications Headquarters (GCHQ) til å spionere på sine europeiske naboer, mens Microsoft ble stilt til veggs for sitt samarbeid med NSA. Saken endte med at Europaparlamentet nedsatte en granskningskommisjon.

Gunstig tidspunkt
Den britiske journalisten Duncan Campbell var den første som skrev om Echelon. I en artikkel i 1988 beskrev han et system som kunne fange opp mer informasjon over hele verden enn noen gang tidligere. Og etterretningstjenestene kunne filtrere ut meldinger med nøkkelord, altså overvåking på industrielt nivå. I boka Secret Power (1996) videreførte jeg Campbells arbeid, men en avisartikkel og en bok utgitt på New Zealand var ikke nok til å vekke særlig oppmerksomhet. Først to år etter at boka ble utgitt, tok et medlem av Europaparlamentet tak i informasjonen og skapte en offentlig debatt om Echelon.
Granskningskommisjon kom i 2001 med noen konkrete forslag til tiltak for å beskytte Europa mot britisk og amerikansk overvåking. EU-landene ble for eksempel oppfordret til «å fremme, utvikle og lage krypteringsteknologi» for landenes innbyggere og institusjoner. Dette var tilsynelatende et historisk øyeblikk, for første gang så vi en antydning til politisk vilje til å sikre personvernet i den globale overvåkingens tidsalder. Men håpet brast på grunn av et fatalt sammentreff: Granskningskommisjonens sluttrapport ble lagt fram i Europaparlamentet 5. september 2001, seks dager senere kom attentatene i New York og Washington.
I de neste årene nådde overvåkingen et helt nytt nivå. Krigen mot terror optimaliserte kontrollsystemene, men gjorde dem også – for en stund – mer akseptable for folk flest. Tolv år etter at tvillingtårnene raste sammen har vi så å si rykket tilbake til start. Dagens politiske klima har flere fellestrekk med det som rådet da debatten om Echelon brøt ut for femten år siden. Snowdens avsløringer har åpenbart spilt en avgjørende rolle, dessuten kommer de på et gunstig tidspunkt.

Demokratisk handling
For det første har nettbrukere lenge murret om overvåking av nettverk, uten at mistankene kunne ikke bekreftes med håndfaste bevis. Siden hele livet til et menneske nå kan lagres elektronisk, er all innsamling av persondata potensielt ødeleggende. Men hvordan reagere på slike virtuelle overgrep når de ikke kan avdekkes?
Den digitale teknologien ga oss internett og sosiale medier, men også verktøy som kan brukes til å overvåke innholdet. Da de første nyhetene om Echelon kom ut, famlet etterretningstjenestenes teknikere fortsatt med å fange opp e-poster. Echelons sensorer var rettet spesifikt mot kommunikasjon via satellitter og mikrobølger, men før Snowdens avsløringer visste verden lite om etterretningstjenestenes mulighet til også å overvåke informasjonsstrømmen på internett.
Echelon, og senere PRISM, var i utgangspunktet rettet mot kommunikasjon over landegrenser. Men allerede den gangen jobbet FBI iherdig for å skaffe seg de tekniske og juridiske verktøyene de trengte for å overvåke innenlands kommunikasjon. Flere land har innført lover som pålegger nettleverandører og teleoperatører å installere «bakdører» i sine systemer og gi etterretningstjenestene fri tilgang. Snowdens avsløringer av hvordan Gmail, Facebook og Microsoft bistår NSA, kaster et nytt lys på denne «lovlige overvåkningen», som lovgiverne så fint kaller den.
Krigen mot terror er den andre avgjørende faktoren. Etterretningstjenestene har spilt på frykt for å øke etterretningsbudsjettene og få en massiv utvidelse av overvåkingskapasiteten.
Den tredje ingrediensen er den viktigste: WikiLeaks. Julian Assanges organisasjon har vist at det å lekke konfidensielle dokumenter på nettet er en effektiv måte å motarbeide maktmisbruk på. WikiLeaks har også vist at avsløring hemmelighetene til stater som ikke respekterer sine innbyggeres rett til personvern, kan åpne et rom for demokratisk handling. USA og andre regjeringer har ikke spart på kruttet for å skremme folk fra å følge varsleren Bradley Mannings eksempel, uten at hans appell er blitt noe mindre av den grunn. Nå kan Snowden godt være i ferd med å endre situasjonen radikalt.