Flere valg

Valgkampen har båret preg av at Norge er unntaket i Europa. Her er det (foreløpig) ingen tegn til at Norge er det minste berørt av nedgangstidene som herjer på kontinentet. Selv i Tyskland, som ofte blir framhevet som et annet unntak, bærer stadig større lønnspress og sosial dumping bud om en dyster framtid. Utviklingen der er den samme som de fleste andre steder med press på vanlige lønnsmottakere og stigende lederlønninger. Den tyske modellen i ferd med å gå i oppløsning, selv om deres næringslivsledere ikke ser ut til å bekymre seg særlig (se artikkel side 4–5).

I likhet med Tyskland står valget i Norge mellom to mer eller mindre like blokker. Begge vil bevare det meste slik det er i dag, men den ene snakker om «de gode løsningene» og den andre om «nye ideer og bedre løsninger». Høyres «nye løsninger» tildekker dårlig det konservative i at de nye løsningene selvsagt er gamle, og velutprøvd i et Europa som de siste årene har fått dosert stadig flere slike «løsninger» – privatisering av offentlige tjenester, samt kutt i sosial- og kulturbudsjetter. Forslagene er for så vidt milde og presenteres i den gamle devisen om å endre for å bevare – i den grad man tror det er den ærlige intensjonen. Det store spørsmålet er derimot hva som vil skje om krisen når Norge i løpet av de neste fire årene. Vil tegn til økonomiske problemer bli et påskudd for å intensivere disse «nye og bedre løsningene», slik de konservative i Storbritannia har gjort med en kuttpolitikk som selv IMF og Verdensbanken har advart mot? Vil «de nye ideene» da melde Norge på det europeiske kappløpet mot bunnen? (…)