På kammerset

Bildet av Philip Seymour Hoffman med fiolinen klemt under bollekinnet gjør meg såre fornøyd før jeg i det hele tatt har sett Yaron Zilbermans A Late Quartet. Og med Christopher Walken på laget, som nestoren i kvartetten som skildres, borger det for temperatur. Legg til den habile Catherine Keener og en mindre kjent, men ikke mindre imponerende Mark Ivanir, så bør det ikke stå på skuespillerinnsatsen. Forventningene strekkes deretter. Med aktører som disse skulle det la seg gjøre å artikulere samvirket mellom kvartettens interne og private konflikter og de utslag dette har på samspillet og konsertene de presenterer for publikum.

Private heftelser blir i høyeste grad offentlig også i Lee Daniels’ The Butler. Apropos stjernelag og skuespillere: Om ikke livet i de indre gemakker til filmens presidenter har appell nok, så skulle vel rollelisten trekke resten av publikum. Mange kjente fjes, deriblant outsidere som Mariah Carey, Lenny Kravitz og Oprah Winfrey, sistnevnte som butlerens kone Gloria. Hovedrolleinnehaver Forest Whitaker er knapt i stand til annet enn godt spill, og ved første syn av butleren, med det mysende blikket, vet man at dette ikke kan bære så altfor galt av sted.

Borgerrettighetskampen

Kort fortalt er dette livshistorien til Cecil Gaines, en mann som fra en makaber barndom i bomullsmarkene endte som butler i Det hvite hus, hvor han tjente en rekke presidenter inntil han sa opp under Reagan på 1980-tallet. Som konsept ville historien vært et knitrende genialt påfunn, om det ikke var for at den er basert på et virkelig livsløp. En historie som dette ville gjort The Butler severdig nær sagt uansett hvor sentimental og pompøs den måtte bli. Filmens utilslørte Oscar-appell er vel allerede antydet, og den er allerede gjenstand for både panegyrikk («denne historien må fortelles») og slakt («Civil Rights for Dummies»). Tross en ganske stabil aversjon mot alt Oscar-fähig, heller jeg i dette tilfelle mot første utsagn. En faktor er at The Butler ikke er så svulstig som fryktet, en annen er at selv om mange av forholdene er kjente, så er filmen likevel en nyvinning i den forstand at den så langt er det nærmeste man kommer en film om en personlig opplevelse av det å gradvis bli tilkjent menneskeverd over årtiene – en progresjon med musesteg, fra jævelskapen skildret i periodefilmer og -serier som Amistad eller Røtter og fram til dagens USA. Sagt på en annen måte, man kan mene å forstå opprinnelsen til aggresjonen i for eksempel hip-hop-kulturen, men det er likevel noe annet å erkjenne den samme fortvilelsen historisk, som en tilnærmet førstehåndserfaring – i den grad innlevelsen matcher regissørens forhåpninger. Eksempelvis gjorde filmer som Menace II Society det ganske tydelig i sin tid, selv for de tregeste av oss, at noe hadde satt seg: «Amerikas mareritt: ung, svart og ga fullstendig fan». Dette «noe» man inntil da gjerne rubriserte som marginale uttrykk, som Black Panthers eller rap, en sjanger man ikke uten videre så for seg at skulle få så voldsom verdensutbredelse.

Cecils livshistorie utgjør flere stadier i utviklingen hit, og hans revolusjonære sønn Louis etappen mellom. At borgerrettighetskampen blir det prioriterte fokus gir seg selv, og med de historiene in mente frykter man det verste av eksaltert we shall overcome-patos. Det at virkeligheten kan være spektakulært ille har aldri vært noen gratisbillett for sensasjonslystne regissører. Tvert om. En annen, vel så vesentlig betenkning går på hvordan dette privilegerte perspektivet anvendes: sløret som trekkes av herskapets indre gemakker. I verste fall intetsigende anekdoter, à la den hikstende stuepike som skal briske seg med smuler fra storfolks privatliv.

Innblikk er stikkordet for begge filmers motiv, virksomheten bakenfor den offentlige opptreden: Diskusjoner, konflikter og rivalisering i orkestret, streif av debatter og forhandlinger i Det hvite hus.

Om man savner litt flere detaljer fra diskusjonene som har vært med på å forme den verden vi har vokst opp i, så har Daniels ryggen fri ettersom det valgte perspektiv er butlerens, hvis oppgave var å tjene, ikke leke flue på veggen av hensyn til framtidige kinogjengere. At butlerens minner fokuserer de forskjellige steg i borgerrettskampen er mildest talt rimelig for en person som selv har erfart at nettopp dette aspektet ved politikken er et spørsmål om liv og død. Åpningskapitlet på bomullsåkeren driver dette poenget hjem med en kule i pannen på Cecils far. På 1930-tallet kunne en hvit mann drepe en svart uten å måtte stå til rette for det. Derfra deler vi Cecils erfaring av hvor langsomt det går framover med rettigheter. Eksempelvis er det først under president Reagan at han får medhold i ønsket om lik lønn. Man skjønner ganske kjapt at The Butler simpelthen ikke har tid til kjerringsladder, skjønt scenen der en av presidentene følges på do gir grunn til bekymring. Det utarter ikke.

Denne butleren vet hva det har kostet, og hvor ulidelig sakte det har gått, utviklingen som en dag lar Barack Obama innta det ovale kontoret. Når Cecil som pensjonist inviteres til Obama, så er det en underdrivelse på mer enn ett plan, når han besvarer tilbudet om å bli vist veien til presidentens kontor med «Jeg kan veien».

Ormebol

Kunnskap, i enhver form, har sin pris. I A Late Quartet er vi med kvartettmedlemmene på øving, vi ser deres musikalske og personlige interessekonflikter, rivalisering og annet som ligger i bakgrunnen for de applauderte konsertene. Som film er A Late Quartet en musikalsk opplevelse, ikke minst hva stemningsskifter angår. Medlidenheten med musikantene avløses av nytelsen i å se blikkene mellom dem, man merker det allerede i åpningen – vel vitende, selvsagt, om at her er konflikter, om ikke annet enn fordi det er laget en film om det. Assosiasjoner går til minneverdige scener i Colin Nutleys dansebandepos Blackjack, også den med kostelige blikkvekslinger under opptreden.

Når man ser kjente fjes som Hoffman og Walken leke musikere, er den umiddelbare refleks å kikke etter feilskjær i mimespillet, men den impulsen gir seg. Eventuelle feilbevegelser ville åpenbart nok vært ukledelige for en film der perfeksjonisme er luften samtlige impliserte puster i, men det ville vært til å tåle. Filmen er en opplevelse større enn som så.

Når cellisten Peter (Walken) får vite at han har Parkinsons og med det visshet om at hans spillende dager er talte, settes de større tema på dagsorden, i alle fall for hans del. Med Peters historie følger også noen av filmens finere øyeblikk, og A Late Quartet er også en betimelig påminnelse om hvilken fin skuespiller Christopher Walken faktisk er – han har jo konkurrert noen år i autogimmick med Al Pacino (som selv for lengst er tangert av blant andre Frank Caliendo i øvelsen «Al Pacino»).

Peter forteller de andre om diagnosen, og med det følger spørsmålet om å oppløse kvartetten, eller fortsette med en annen, yngre cellist. Prosesser er i gang. Ikke nødvendigvis av typen «ulmende konflikter velter opp i dagen», men forhold endrer seg, nye allianser oppstår. Roger (Hoffman) velger spaserturen hjem fra Peters triste nyhet som anledning til å lufte for de to andre sitt ønske om å spille førstefiolin, for tiden Daniels (Ivanir) posisjon. Det faller ikke i god jord, verken hos Rogers kone og kollega, Julianne (Keener), eller Daniel. I denne maktkamp må Roger tåle å bite i enda et par sure epler.

Med dette kan det virke som om kvartetten er det rene ormebol, men Zilberman holder sympatien med samtlige involverte. A Late Quartet er vemodig, den er sjarmerende, og den har, for å ty til et retorisk presisjonsinstrument, nerve i nær sagt hver scene: Affærer og konflikter skaper vibber merkbare nok til at Peter må spørre dem, med fare for å åpne helvetes porter, om hva som egentlig foregår. Det har blitt skrevet at de vil ha størst utbytte av A Late Quartet som selv er involvert i klassisk musikk, om ikke annet enn som publikum. Legg til: enhver som har vært involvert i et orkester, et firma, en redaksjon eller komité, ethvert samarbeid som fungerer som katalysator for personlige motsetninger. Individet må underordne seg de større hensyn, noe Roger strever litt med.

Foraktet servilitet

I The Butler er de pragmatiske hensyn et generasjonsspørsmål: Cecil lærte som altfor ung hva det kan koste med spørsmål à la «Skal du finne deg i det?» Lite tyder på at han har formidlet denne traumatiserende erfaringen til sin egen sønn, Louis, som er langt mer utålmodig og konfronterende hva angår å «ta mer dritt fra de hvite». Louis’ aktivisme er fullt forståelig, men forakten for foreldregenerasjonens servilitet er også litt ubarmhjertig overfor dem som har gitt ham muligheten og friheten til å tenke disse tankene. Perspektivet er utbredt i amerikansk underholdning: Det er unektelig morsomt når en komiker som Dave Chappelle driver gjøn med forrige generasjoners forknytte opprørstrang: rebelsk og obsternasig for så å slå krøll på seg av underdanighet straks da Massa viser seg. Urkomisk, men samtidig hjerterått overfor de ydmykelsene nevnte generasjon måtte tåle av frykt for liv og helse. Man spør seg hvor gøy Chappelle ville hatt det om han dro lignende vitser, for eksempel i sørstatene, for førti, femti år siden.

Spørsmålet om hva som fører fram er et løpende bimotiv for The Butler: Louis’ demonstrasjoner eller butlerens stilltiende dydighet? En forbløffet Louis blir underveis påminnet av ingen ringere enn Martin Luther King, at butlerens grundighet og pålitelighet bryter med de hvites fordommer og derfor kan være subversiv. Det er nesten så man skyter bryst på butlerens vegne, noe Lee Daniels umiddelbart kontrer med å servere Cecils fåfengte forsøk på lønnsforhøyelse i neste scene.

Med slik enkel dialektikk kan det noen ganger synes som om Daniels går langt i å koble butlerens nærvær og synspunkter hos en tenksom president – per montasje – til de påfølgende erklæringer av svartes rettigheter fra Det hvite hus.

A Late Quartet byr også på noen sidetema som senere trekkes fram, gjerne i en form for tragikomisk ironi. I en diskusjon oppfordrer Roger den pedantiske David til å gi seg pasjonen i vold. Roger får det som han vil. Det går troll i ord, og vel så det. Vittig. Litt ekkelt. Og mildt tragisk. I den grad man lar seg rive med av A Late Quartet, så skylles man hit og dit i følelsesregisteret med nennsom hånd, neppe uten parallell i Beethovens opus 131, en framtredende del av repertoaret. I en senere scene utbryter David «Du forstår ikke!» som avslutning på en ordveksling der han selv viser at han ikke helt har forstått, eller nekter å ta innover seg hva motparten har sagt. Selvmotsigende, men i den aktuelle sammenheng ikke desto mindre menneskelig.

I The Butler er det nok selveste Historien med stor H som er den største ironikeren. Butlerens foraktede servilitet blir, som nevnt, tilkjent en ikke ubetydelig påvirkningskraft underveis. Til sist er det Cecil selv som i en viss forstand nyter fruktene av sønnens aktivisme, når han som pensjonert butler slutter opp om Louis’ protester mot Sør-Afrika – uten dermed å risikere den livstruende trakasseringen Louis og andre utsatte seg for i perioden før Black Panther-bevegelsen.

Ikoniserende scener

Lee Daniels smører kanskje ikke så tjukt på, men legger heller ikke skjul på sitt underordnede ærend som tårepuger. Det overordnede målet krever vår fulle tilslutning, ikke noe å diskutere der, selv om det går nær ren schmaltz under Obama-triumfen mot slutten, for sikkerhets skyld med O’Jays’ «Family Reunion» som instruktiv pekemusikk. Hadde The Butler kommet etter Obama-triumfen i 2008, for eksempel med Denzel Washington i hovedrollen, ville det vært over alle støvleskaft. Likevel blir det vanskelig å mobilisere den helt store forargelsen: Enhver sammenligning med de faktiske hendelser faller ut i Daniels’ favør. Han kunne gått lenger i skildringen av dramatiske og sadistiske overgrep, uten å måtte ty til overdrivelser, noe som gjør sitt til at The Butler tross alt virker ærlig nok. Stort sett.

Det har kommet reaksjoner på framstillingen av Reagans’ invitasjon av butler og frue til en større middag, der filmen skildrer butlerparets opplevelse av å bli en slags PK-rekvisitter . Kritikken går ut på at det er liten dekning for denne versjonen, og dessuten at invitasjonen er betegnende for den vennlighet Reagans ofte møtte folk med. Man behøver ikke å ha vært det minste begeistret for politikeren Reagan for å innse at mannen var gjennomført sympatisk. Til det har vi hørt litt for mange vitnesbyrd om hans udelte oppmerksomhet overfor den han til enhver tid ble presentert for. Så kan man spørre hvor dypt det stakk, om ikke hans personlighet var vegg-til-vegg-opportunisme, et par kapitler fra How to Win Friends and Influence People omsatt i praksis, ja, om ikke all elskverdighet egentlig bunner i et ønske om å bli likt. Følg den tankerekka til ende og se hvor gøy det blir.

Dessuten er det ikke nødvendigvis noe samsvar mellom motivet for invitasjonen og butlerparets opplevelse av å være på utstilling. For øvrig er film dramatisering, noe som her signaliseres ved butlerens omdiktede etternavn, Gaines. Dog, hvis Lee Daniels har sett den klamme seansen mellom president Martin Sheen og hans fargede lege i serien Presidenten, så kan man saktens forstå vinklingen. Med andre ord, dikterisk frihet, på Reagan-parets regning. Dertil valget av Alan Rickman som Reagan, hvilket gjør ham giftigere og mer reptilaktig enn den gemyttlige gubben vi husker, for ikke å snakke om «Hanoi Jane» Fonda som fru Reagan – ikke vanskelig å forstå at det er lort i øyet på republikanere. Men hvor bevisst provokativt er det? Utover rent kvantitative hensyn, så virker det ikke som om casting er Daniels’ spesialdisiplin. Flere enn meg har stusset på John Cusack med potetnese: Richard Nixon. Det bildet har man med seg noen dager.

A Late Quartet er så definitivt en film som sitter i kroppen en stund. Det spørs om ikke Christopher Walken med dette føyer et nytt nummer til det knippe ikoniserende scener som siger over netthinnen når navnet hans nevnes: Noen husker kanskje hans å, så funky, men sleske cool i Abel Ferraras The King of New York? Eller den merkelige broren til Annie Hall? Hjortejegeren har vel alle sett, for ikke å glemme monologen i Pulp Fiction? Og de fleste har vel sett ham steppe? I A Late Quartet er han tilgodesett med et lite, hva skal man si, Grip dagen-øyeblikk på tampen, og man aner hva som kommer, men han leverer. Neppe helt borti tåka å spå at denne scenen vil figurere i Walkens framtidige portefølje.

Det samme kan for så vidt sies om Whitakers tolkning av butleren, men der er det nok flere hensyn som drar. Likevel viser begge hvordan skuespillerprestasjoner kan heve opplevelsen, uansett hvilken liga man mener de respektive filmer hører hjemme i.