På toppen av Europa

Med sin hollywoodske fysikk og bayerske aksent framstår Klaus Probst som den perfekte syntese mellom kosmopolitt og industriherre, vel forankret i sin festning. Den mye omtalte tyske modellen kan gjerne vakle, men ingeniøren som er blitt næringslivsleder er ikke i tvil: «Vårt system er virkelig forbilledlig. Ser vi til Frankrike og hvordan fagforeningene der reagerer på oppsigelser, ser vi hvilke fordeler vi har her, hvor alle klarer å bli enige om fornuftige løsninger. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet virker svært stabilt i vårt land. Jeg ser ingen faresignaler på horisonten.»

Hans urokkelige optimisme står i stil med det multinasjonale selskapet han leder. Leoni AG, Europas største leverandør av kabelsystemer til bilindustrien, hadde i fjor en omsetning på 3,8 milliarder euro og en inntekt før skatt på 236 millioner, en klar framgang sammenliknet med tidligere år. Selskapet er også et av de mest prestisjetunge medlemmene i Den bayerske metall- og elektroarbeidsgiverforeningen (VBM) som representerer 600 bedrifter med over 700 000 ansatte. «VBM er en relativt mektig organisasjon», sier Probst. «Den forsvarer vår bransjes interesser overfor politikerne, særlig Horst Seehofer, delstatspresident i Bayern, men også Angela Merkel. Vi griper spesielt inn i energipolitiske spørsmål, for strømmen blir stadig dyrere og det skaper problemer for enkelte av bedriftene våre.»

Målet er å omgå tiltakene i Energiwende, planen for omstilling til fornybar energi som er blitt kraftig svekket av en rekke unntak presset gjennom av lobbyister. I juni 2011 ble over to tusen store bedrifter unntatt miljøavgiften pålagt de største forbrukerne av fossil energi. Tapet i skatteinngang er beregnet til fire milliarder euro i 2013.

Ubalanse i arbeidslivet

I perioden 2002–2011 delte VBM ut 4,16 millioner euro til ulike partier, hvorav 3,7 millioner til Seehofers CSU.2 Bare BMW og Deutsche Bank var mer sjenerøse.

I møtet med disse tallene virker det plutselig som en digresjon å nevne den tyske epidemien med lave lønninger og usikre arbeidsplasser. Tyskland er et av de europeiske landene – etter Bulgaria og Romania – der inntektsgapet mellom de 20 prosent rikeste og de 20 prosent fattigste har økt mest fra 2000 til 2010,3 men det forstyrrer ikke humøret til Probst. «Selv om enkelte rapporter bekrefter det du sier, ser jeg ikke noe til det rundt meg,» forsikrer han. «Sosialhjelpen gir alle en inntektskilde de kan leve rimelig bra på. Jeg har selv barn som studerer, jeg frykter på ingen måte at det samfunnet de skal leve i revner eller ender i kaos.» Probst kikker på klokka. Han skal snart holde et foredrag om «Innovasjoner detter ikke ned fra himmelen» i den luksuriøse salongen til Nürnbergs presseklubb.

Leoni-konsernet har levert mange innovasjoner i løpet av sin lange historie. Kabelfabrikanten ble grunnlagt på 1800-tallet, børsnotert i 1923, og bygde seg opp på tvangsarbeidet under nazismen. Det blomstret videre i etterkrigstidens «tyske mirakel» og boomen i bilindustrien. Epokens eufori, forbud mot «politiske streiker» og en solid antikommunisme støttet opp av Berlinmuren skapte en sterkere sosial konsensus enn i resten av kontinentet. Den unge forbundsrepublikken kunne derfor overlate det til arbeidsgiverorganisasjonene å forhandle fram sektorvise tariffavtaler.

Staten blandet seg ikke inn: det var opp til arbeidsgiverne å bli enige med fagforeningene om arbeidsbetingelser og lønn. Til gjengjeld skulle bedriftsledelsen knytte tette bånd mellom de ansattes representanter og bedriftens administrasjon. Slik ble systemet med ansattes medbestemmelse født, et system som gir ansatte halvparten av plassene i bedriftens styrende organer – i bedriftsrådet (betriebsrat) i små og mellomstore bedrifter, og i representantskapet (aufsichtsrat) i bedrifter med mer enn fem hundre ansatte. Medbestemmelsesretten gjelder i virkeligheten bare i metallsektoren. I alle andre bransjer har bedriftsledelsen en stemmes overvekt for å kunne skjære gjennom i tilfelle konflikt.

Søreuropeiske bedriftsledere misunner tyskerne denne modellen, men den er i ferd med å gå i oppløsning. «På papiret er alt fremdeles perfekt, men i realiteten eksisterer samarbeidet bare i de tradisjonelle industrigrenene,» beklager Jürgen Bothner, generalsekretær i fagforeningen Ver.di i delstaten Hessen. Den har forvitret med framveksten av en servicenæring som stort sett er likegyldig til den tyske modellen. I 2012 var bare 58 prosent av tyske arbeidere omfattet av en kollektiv avtale: 60 prosent i den vestlige delen av landet og 48 prosent i øst, mot 75 og 63 prosent femten år tidligere. Og i de sektorene der det fortsatt er kollektive forhandlinger svinger den usikre balansen mellom partene i arbeidslivet stadig mer den ene veien. «Båndene mellom fagforeningene sentralt og ansatterepresentantene i bedriftsstyrene svekkes stadig, om de ikke alt er brutt,» sukker Bothner. «Ikke sjelden velger ansatterepresentantene arbeidsgivernes side.»

Bedriftsledernes trange boble

Probst derimot setter pris på forhandlingspartens «sans for ansvar». Disse viser seg å være ganske medgjørlige: i 2000 og i 2008–2010 aksepterte ansatterepresentantene i Leoni-konsernets sektor arbeidsgivernes tilbud om lønnsfrys. Slik klarte kabelprodusenten å «overvinne krisen og klarer seg riktig godt i dag, til glede for alle ansatte,», sier sjefen fornøyd. Men han har vært noe mindre sparsommelig på egne vegne: Inntekten hans steg med 8,8 prosent fra 2008 til 2009. I dag er han nummer 55 på listen over de best betalte bedriftslederne i Tyskland, med en årsinntekt på 1,87 millioner euro (finansinntekter kommer i tillegg).4

Flere bølger med industriutflytting har feid gjennom Tyskland de siste to tiårene og vært med på å svekke samarbeidet i arbeidslivet. Av Leoni AGs 60 000 ansatte arbeider bare 4 000 på tysk jord. Konsernet har vært en foregangsbedrift for utflytting. «Da jernteppet falt i 1989 bestemte vi oss på flekken for å flytte deler av produksjonen til Ungarn, Polen, Slovakia og Tsjekkia,» forteller Probst.

Den andre flyttebølgen på slutten av 90-tallet, til Ukraina og Romania, ble fulgte av en tredje på 2000-tallet, til Tunisia, Marokko og Egypt. Har de arabiske revolusjonene hatt noen innvirkning på denne strategien? «Ikke i det hele tatt,» svarer sjefen. «Det er fort gjort å regne ut: I Tyskland er prisen for arbeidskraft i elektronikksektoren 25 euro timen, inkludert sosiale utgifter, mens den er seks euro i Polen og to euro i Tunisia.» Det er overflødig å presisere at de 12 000 tunisiske arbeiderne i Sousse, hovedsakelig kvinner som tjener 300 euro i måneden, ikke omfattes av fordelene til den tyske modellen. For Probst er arbeidsplassene de har flyttet hit en form for «moderne utviklingshjelp».

«Tyskland går så det suser. Vi har aldri vært så nær full sysselsetting,» legger han til. Et så entusiastisk utsagn kan forbause i et land der fire millioner arbeidere (tolv prosent av befolkningen i arbeidsfør alder) har en brutto timelønn på under sju euro,5 og der et arbeidskontor anbefaler de arbeidsledige å drikke vann fra springen i stedet for flaskevann.6 Probst overser tydeligvis at de store tyske bedriftslederne lever i en stadig trangere boble.

Torpedert av pengegriskhet

Markus Pohlmann, professor i sosiologi ved Universitetet i Heidelberg, har i seks år ledet en ambisiøs studie av de økonomiske elitene i alle fire verdenshjørner. I Tyskland har forskergruppen hans gjennomført 82 samtaler med toppledere fra to generasjoner: de som var ledere på 80- og 90-tallet, og de som har tilsvarende jobber i dag. Målet er «å evaluere i hvilken grad nyliberalismen har preget beslutningstakernes tenkning og måten de leder bedriftene sine på».

Ifølge Pohlmann legger dagens tyske sjefer «sjelen sin i bedriften» langt mer enn for tjue år siden: «Arbeidstiden deres er i snitt 14–16 timer per dag i uka og ti–tolv timer daglig i helgene. Bedriften er sentrum for deres sosiale liv.» Sosiologen har også merket seg en annen viktig endring: «For den tidligere generasjonen eksisterte det en slags sosial pakt der ønsket om konsensus dempet den kalde plikten til å akkumulere profitt. Denne holdningen er borte. Nå dominerer ideen om menneskelig kapital der ethvert individ er ansvarlig for sin egen skjebne. Man feier vekk de som ikke lykkes like bra – ’personer med begrenset yteevne’, som de kalles i dette miljøet.»

Denne utviklingen viser seg både i tale og handling. De nye ledernes trosbekjennelser er preget av en uvøren selvtillit som står i skarp kontrast til de gamle industriherrenes mer smiskende tone. «I Tyskland har vi en tendens til å tro at det er bedriftslederens oppgave å betale en arbeider en lønn hele familien kan leve av. Men det er økonomisk umulig,» sa Walter Norbert i 2005, daværende sjeføkonom i Deutsche Bank.7 På samme tid brukte Michael Rogowski, leder for den mektige Føderasjonen for tysk industri (BDI), en dyremetafor for å forklare hvordan arbeidsmarkedet fungerer: «Arbeidskraften har en kostnad, akkurat som grisen. Når det er lite gris, er prisen høy. Når det er mye gris, faller prisen.»8 Rogowski ble senere konsulent for det amerikanske investeringsselskapet Carlyle og programleder i den private tyske tv-kanalen N-tv.

Uheldige bånd mellom politikk og næringsliv

Men lederne skiller seg tydeligst fra foregående generasjon i «etiske verdier», ifølge Pohlmann. Det protestantiske måteholdet tysk kapitalisme tradisjonelt har vært forbundet med synes å være sprengt i filler, torpedert av pengegriskhet. «Med en snittlønn på 2,9 millioner euro i 2010 har lederlønningene i selskaper notert på Frankfurt-børsen mer enn firedoblet seg siden i 1995. I 2011 gjorde lønnen deres enda et kraftig hopp, til et snitt på 3,14 millioner euro,» konstaterer sosiologen Michael Hartmann i sin siste bok Soziale Ungleichheit (2010).

De senere år har antallet skattesvindelsaker økt. Juks og triksing er langt fra nytt hos de store skatteyterne. Allerede på 1970-tallet var det «akseptert å gjemme unna pengene sine i utlandet,» innrømmer Albert Eickhoff, en industrileder som i 2012 ble etterforsket for skattesvindel sammen med flere hundre andre tyske millionærer.9 Det nye er at bedriftslederne nå ikke legger skjul på sin aksept av denne praksisen, forteller Pohlmann. «Etter at sjefen for Deutsche Post, Klaus Zumwinkel, ble dømt i 2009, var så å si alle våre intervjuobjekter enige om at det ikke var noen grunn til å skrike opp om de to–tre millioner euro deres uheldige kollega hadde stuet unna på en konto i Liechtenstein.»

Siegmar Kleinert, medlem av representantskapet i DZ Bank, Tysklands tredje største bank med en forvaltningskapital på elleve milliarder euro, er rasende på «berlusconiseringen» han ser i hvitsnippmiljøene. Etter at Gerhard Schr...der la adresseboken sin ut for salg da han begynte å arbeide for Gazprom, «brast dikene». «Det finnes ikke lenger noen grense for interessekonfliktene,» beklager han. Han nevner som eksempel Wolfgang Clement, som etter å ha vært økonomi- og arbeidsminister i Schr...ders regjering ble rådgiver for Adecco og Citigroup. Peer Steinbrück, SPDs leder og kanslerkandidat i det kommende valget, har holdt 74 foredrag for selskaper som Deutsche Bank, Citigroup, BNP-Paribas og JP Morgan fra november 2009 til oktober 2012. For hvert foredrag fikk han 15 000–25 000 euro.

Statssekretærenes overgang til det private næringsliv viser at skillene mellom politikk og næringsliv blir stadig mer utvisket. Ifølge Hartmann gikk bare fem av de tjue statssekretærene i finansdepartementet i perioden 1949–1999 over til næringslivet etter at de sluttet. Etter år 2000 har sju av de åtte statssekretærene i finansdepartementet gjort karriere i næringslivet og finanssektoren.

Svingdøren mellom offentlig og privat går forøvrig ganske bekymringsløst begge veier. Finansbyråkreten og SPD-medlemmet Axel Nawrath ble rekruttert til kommunikasjonsdirektør for Frankfurt-børsen i 2003. To år senere gikk han tilbake til det offentlige som statssekretær for finansminister Hans Eichel. I dag sitter han i ledelsen til KfW, en av de femten største bankene i Tyskland.

Båndene mellom de offentlige og de økonomiske makthaverne som har blitt knyttet det siste tiåret er ikke uten fordeler for de sistnevnte. Heribert Zitzelsberger er et eksempel på dette. Den tidligere finanssjefen for industrikonsernet Bayer, der han særlig jobbet med skatteoptimalisering, ble i 1999 statssekretær i finansdepartementet under Gerhard Schr...ders rødgrønne regjering. «Vi har sendt vår beste skatteekspert til Bonn. Jeg håper han er nok ’infiltrert’ av Bayer til at han gjennomfører de nødvendige reformene,» sa Bayer-sjef Manfred Schneider til konsernets fornøyde aksjonærer den gang.10

Full tillit til euroen

Han ble ikke skuffet. Zitzelsberger ledet arbeidet med en skattereform som senket selskapsskatten fra 34 prosent til 25 prosent og fjernet skatt på fortjenesten på videresalg av aksjer i børsnoterte selskaper. Da disse tiltakene for å «styrke konkurransekraften» ble annonsert, steg børsindeksten i Frankfurt (Dax) med 4,5 prosent. Takket være sin tidligere skatteekspert kunne Bayer i 2001 innkassere 250 millioner euro i tilbakebetalt skatt, penger som i sin helhet gikk til aksjonærene. Da han døde to år senere, hedret den tyske arbeidsgiverforeningen Zitzelsberger for å ha gitt dem «den største gaven gjennom tidene».11

Berthold von Freyberg er også svært takknemlig overfor Schr...ders rødgrønne koalisjon. Von Freyberg kommer fra en gammel og mektig aristokratisk familie, og hans bror Ernst leder Vatikanets bank. Sammen med to medarbeidere grunnla han et investeringsfond, Target Partners, som satser kundenes millioner i høyteknologiske oppstartsselskaper. I sine luksuriøse kontorer i München klager han over uretten som rammer hans profesjon: «Investerer du hundre millioner, får du på fem år en provisjon på 2,2 prosent, det vil si 2,2 millioner. Men for et år siden ble tyske investeringsfond pålagt å betale 19 prosent i skatt på disse provisjonene. Tyskland er det eneste landet i Europa som har innført noe sånt, selv Frankrike er mer liberalt! Hele sektoren skades. Investorene sier til seg selv: ’Hvorfor skal jeg investere pengene mine i Tyskland, når jeg ikke betaler noe som helst i USA?’ Vi taper 19 prosent av fortjenesten vår. Det er katastrofalt. Det er bare å stramme inn livremmen.»

Skal vi tro von Freyberg, ville den tidligere sosialdemokratiske kansleren aldri vært så taktløs: «Schr...der la grunnlaget for velstanden vi har i dag. Vi skylder ham uendelig mye mer enn vi skylder Merkel, som jeg ikke vil kritisere for hennes forsvar av euroen, men hun har ikke gjennomført en fjerdedel av de arbeidsmarkedsreformene hennes forgjenger gjorde.»

Ifølge en rapport fra konsulentselskapet Kienbaum stemmer likevel et overveldende flertall (78 prosent) av tyske næringsdrivende på Merkels kristelig-demokratiske union (CDU). Bedriftslederne liker venstresiden, men stemmer til høyre.

Den samme rapporten viser også at euroen har full tillit i forretningsmiljøet, to av tre bedriftsledere mener at fellesvalutaen er bra for landet. Hans-Olaf Henkel, tidligere leder for Den tyske industriføderasjonen (BDI), har engasjert seg i Alternativ for Tyskland (AfD), en støyende kampanje mot euroen. Men han sliter med å overbevise sine egne: bare én prosent av bedriftslederne ønsker å vende tilbake til den tyske marken. «For tysk næringsliv er euroen en formidabel suksess. Trass i en viss usikkerhet, har næringslivet tillit til euroen og Merkels politikk for å redde den,» sier en av lederne i Kienbaum.12

Svekker ærlige arbeidsgivere

Foruroligende direkte sier Probst: «Euroen har hjulpet oss mye. Euroens svekkelse i forhold til dollaren, som følge av våre europeiske naboers dårlige økonomiske prestasjoner, har gitt oss et eksportløft og styrket vår konkurranseevne på verdensmarkedet. Hvis Tyskland gikk tilbake til marken, ville det gi en sterk valuta som ville vært katastrofal for tysk industri. Vi må ærlig erkjenne at presset på EU holder euroen kunstig lav, noe som er en enorm fordel for oss.»

Å tjene på andres ulykke, er det den nye tyske modellen? I et forsøk på å avkrefte dette oppsøker jeg en «liten» bedrift i mittelstand, et ord som både betegner de små og mellomstore bedriftene, men også hederligheten, arbeidsmoralen og utholdenheten som tradisjonelt forbindes med tyskerne. Sammen med sin bror driver Lothar Reininger selskapet Reininger AG, som selger medisinsk utstyr: rullestoler fra Kina, spesialsenger fra Polen, hygieneprodukter fra Thailand. Han har 190 ansatte. Reininger reagerer når jeg kaller ham gründer. Han var fabrikkarbeider hos Triumph-Adler til han fikk sparken i 1994 etter en streik da et amerikansk investeringsfond krevde at konsernet skulle omstruktureres. Siden 2006 har han sittet i bystyret i Frankfurt for venstrepartiet Die Linke. Han inkarnerer i liten grad myten om mittelstand, men kjenner godt til mytens motsigelser.

«I vår bransje er det mange midlertidige arbeidere, kalt ’uavhengige’,» forklarer han. «De tjener fem-seks euro i timen for småjobber som varelevering, rengjøring og desinfisering, som konkurrentene våre setter ut til underleverandører. Hos oss utfører våre egne ansatte disse oppgavene, til minst ti euro i timen. Selv i en situasjon med stor konkurranse er det, uansett hva arbeidsgiverorganisasjonene sier, fremdeles mulig å gi sine ansatte en anstendig lønn og arbeidskontrakt. Men hvor lenge vil det vare? Bare en minstelønn på ni–ti euro kan bremse den sosiale dumpingen. Når Merkel-regjeringen ikke vil innføre dette, svekker de mulighetene for de arbeidsgiverne som ønsker å oppføre seg ordentlig.» I 2012 hadde Reininger AG et overskudd på 414 000 euro, som ble delt ut til de ansatte – «det vil si to ukers lønn per ansatt, ikke nok til å dra til Bahamas». Det er ikke gitt at bedriften greier å gjenta dette i 2013.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 «Diese Unternehmen sind von der ...ko-Strom-Umlage befreit», Cicero Online, 23. januar 2013.

2 Offisielle tall fra Den tyske bundesdagen.

3 Kilde: Eurostat. Sitert av Michael Dauderstädt, Europas unterschätzte Ungleichheit, Friedrich-Ebert-stiftelsen, Berlin, 2010.

4 Manager Magazin Onlines årlige oversikt over lederlønninger.

5 Kilde: Institut Arbeit und Qualifikation. Sitert av Michael Hartmann, Soziale Ungleichkeit, Kein Thema für Eliten?, Campus, Frankfurt, 2013.

6 «Gehen Sie nie hungrig einkaufen», Die Süddeutsche Zeitung, München, 19. juli 2013.

7 Volksstimme, Magdeburg, 11. februar 2005.

8 Sitert av Norbert Blüm (tidligere konservativ arbeidsminister) i Ehrliche Arbeit, ein Angriff auf den Finanzkapitalismus und seine Raffgier, Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh, 2011.

9 Bild Zeitung, Berlin, 13. november 2012.

10 Sitert i Hans Weiss og Ernst Schmiederer, Asoziale Marktwirtschaft, Verlag Kepenheuer & Witsch, Køln, 2005.

11 «Das gr...sste Geschenk aller Zeiten», Die Zeit, Hamburg, 8. september 2005.

12 «Deutsche Unternehmen vertrauen dem Euro», Kienbaum Consultants International, Berlin, 26. juli 2013. (…)