Brutalt eksil

Utenfor Ranong, Thailands største fiskehavn, pløyer trålerne uten stans Andamanhavet. Thailand, med kun 69 millioner innbyggere, er verdens tredje største eksportør av fisk og sjømat. De mange tusen tonnene de fisker foredles og pakkes i utkanten av byen. To tredjedeler av fisken eksporteres til Øst-Asia, Europa og Amerika. En stram lukt siver over de høye murene som beskytter fiskefabrikkene.

Murene er der for å unngå oppmerksomhet om bedriftenes hovedinntektskilde: burmeserne som har krysset det smale sundet mellom landene for å arbeide på thailandske båter eller fabrikker. Har de arbeidskontrakt? Får de riktig lønn? Behandles de ordentlig? Er de voksne? Arbeidsgiverne er svært lite begeistret for slike spørsmål. Så hvordan få adgang til disse besynderlige stedene? E-postene mine blir ikke besvart og inngangene er bevoktet.

Men her kommer Naroumon Karopoom, leder for handelskammeret i Ranong, meg til unnsetning. Samtalen er vennlig, jeg tar forsiktig opp den burmesiske innvandringen. Til slutt tar hun en avgjørelse og slår et telefonnummer. Personen i den andre enden lytter, er muligens misfornøyd, men adlyder. Ja, et fiskemottak tar imot meg i morgen klokka ti. «Det er meg en glede å rette opp denne misforståelsen,» sier hun.

Nådeløs diskriminering

Uten Naroumon hadde ikke Nachada Rangsiyanant, leder for Ranong Frozen Food (RFF), trengt å vise oss rundt på fabrikken. For å møte etterspørselen i Japan og Singapore, forklarer han, sender RFF tre kontainere i uka til Bangkok. Men først må råvarene – fem tonn med akkar og blekksprut oppbevart på et lager med en uforglemmelig lukt – klargjøres for forbrukerne.

Kan jeg møte noen av de 450 burmesiske arbeiderne? Nachada tar meg med til en sluse. Han snakker med arbeidere kledd i grønt og hvitt. Siviliserte, kalde, stille. Alle ikledd forkle og skaut, hansker og støvler. Noen sorterer hauger med akkar og blekksprut, mens andre rører dem rundt i kar med blekemiddel, før de krydres og fryses. De jobber i par: mekanisk, raskt og utrettelig kutter hun hodet av en akkar og hiver den i en kurv; han tar opp kroppen, tar av skinnet og lar den geleaktige akkaren gli ned i en annen kurv. En liten dvask lyd. Fra åtte om morgenen til fem på ettermiddagen, inkludert lunsjpause. Arbeidet er så hardt og dårlig betalt (kun 200–250 baht (40–50 kroner) per dag) at ingen thailendere arbeider på RFF.

Siden den økonomiske boomen på 90-tallet har utlendinger utført de fleste tunge oppgaver – noen titusener fra Kambodsja og Laos, men særlig burmesere, helt sikkert mer enn to millioner. Som et industrialisert land i hjertet av et Sørøst-Asia med økonomisk vekst, og med en stabil vekst og mange ressurser, dominerer Thailand naboen som sliter etter femti år med militært styre og selvforsyning. Thailand tilbyr masse arbeid, og kunne tilbudt enda mer om ikke arbeidsgiverne nådeløst diskriminerte utlendinger.

Stereotypier og rasisme

RFF er ikke den verste arbeidsplassen i Ranong. Hver morgen plukker lastebilene til Siamchai International Food Company, byens største bedrift, opp 70 unge mennesker. De stables som kveg før de kjøres til fabrikken. «De får en halvtime gratis transport, men transporteres som sild i tønne!» sier en forbipasserende. Arbeiderne har allerede på seg arbeidsuniformen. På fabrikken stempler de inn med å trykke fingeren på en skjerm før de dytter opp porten. «Sikkerhet først,» står det på et skilt ved inngangen.

Seks dager i uka er dette livet til Aung Thee Oo. Hun går til lastebilen halv seks. Etter lunsj fra elleve til tolv, jobber hun igjen fram til fem. Samme dag får hun vite om hun må jobbe overtid til ti–elleve på kvelden, iblant helt til midnatt. «Hvor mye tid har jeg så til familien?»

På Golden Seafood International får arbeiderne bare 155 baht for ni timers arbeid. I flere måneder har Ye Httet Neug (20) kastet reker i kokekar, saltet dem og tatt ut de ferdigkokte før han starter på ny. Å gjøre levende dyr til matvare er imot hans buddhistiske overbevisning. «Jeg tilbringer dagen med å drepe. Det er veldig dårlig karma, men jeg har ikke noe valg.»

Thmat Zin Moe sliter tolv timer om dagen på en isfabrikk for 4500 baht (865 kroner) i måneden. «Det er fryktelig kaldt her og de gir oss verken hansker eller verneklær.» En har måttet kjøpe uniform for egne penger, en annen klager over mangelen på drikkevann på arbeidsplassen. Ingen lønn hvis man blir syk. Ingen ferie. Og de lave lønningene gjør at de alle godtar overtidsarbeid uten forvarsel, som iblant strekkes til langt på natt på grunn av varierende fangst.

Utenfor arbeidet er ikke livet særlig bedre. Mens thailenderne bor i åsene, er burmeserne stuet sammen i strøkene ved havna. Denne ghettoen oser av fisk og slit, prostitusjon og lidelse. Her har innvandrerne sine pagoder, sine skitne rønner, sine boder med betelnøtter og kalk – et svakt dop som tygges og farger munnen rød før det spyttes ut.

Kvinnene her bruker ikke thanaka, det gule pulveret burmesiske kvinner bruker til sminke og solkrem og gjør at de skiller seg ut fra andre sørasiatiske kvinner. «Dermed er de mindre synlige og slipper nedlatende kommentarer fra thailendere,» forteller Nai Line Htika, representant for en forening for lesbiske, homofile, bifile og transseksuelle (LHBT), Human Rights Education Institute of Burma. «Sør-Thailand er veldig konservativt. Folk kverner fortsatt på de gamle konfliktene mellom landene, eldgamle konflikter mellom konger. De får dem innprentet på skolen og de kommersielle filmene er fulle av stereotyper.» De mange krigene fra 1500- til 1700-tallet har etterlatt en bitterhet som jevnlig hisses opp i form av rasistisk sjikane.

Korrupt politi

På tross av en ekstremt usikker tilværelse, mener de burmesiske arbeiderne at de har det bedre her enn i hjemlandet. I Ranong er de underbetalt, men de har i hvert fall tak over hodet. De er undertrykt, men de har håp. I motsetning til hva mange tror, forbyr ikke de burmesiske myndighetene sine borgere å forlate hjemlandet. Men innvandrerne brukte lenge de ulovlige grenseovergangene. I nord gjaldt det de som ble laget for opposisjonelle og burmesere som flyktet fra geriljaene og havnet i flyktningleirer og uten noen avklart status, fordi Thailand ikke har undertegnet FNs konvensjon om flyktningers stilling. I sør brukte de smuglerruter. Utvandrerne havnet i hendene på menneskesmuglere i Kawthaung – tvillingbyen til Ranong på den andre siden av sundet – som enten samarbeidet med godt betalte tollere, eller gikk bak ryggen deres. Mange druknet i nattlige kryssinger av sundet. Ved ankomst i Ranong måtte de passe på ikke å havne i politiets hender, for de som ikke hadde papirene i orden eller hadde penger til bestikkelser, ble sendt tilbake til Burma.

Situasjonen har bedret seg i løpet av årene. «For å krysse grensen, trenger de bare å vise immigrasjonsmyndighetene i Thailand et midlertidig pass som gir dem opphold i en uke,» sier Zaw, fører av en motorisert kano. Deretter blander de seg inn i mengden av burmesere som har fått lovlig arbeidstillatelse. Politiet fortsetter likevel å kontrollere identitetspapirer. «De ser det i øynene på folk. De er utrolige gode til det,» sier Paipai (20) som har vokst opp i ghettoen og kjenner alle triksene. «I går gikk en av vennene mine ut uten arbeidstillatelsen. Det var en feil. En bitte liten feil. Politiet kontrollerte ham og han ble arrestert. Han snakker dårlig thai, derfor ringte han meg. Politiet ville ha 3000 baht, men jeg forhandlet det ned til 1000. De ba meg møte dem i bilen deres, bak en boligblokk, for å unngå avslørende bilder.»

Oppfinnsomme arbeidsgivere

Ranong har få sosialarbeidere som kan hjelpe burmesere i nød, og enda færre utenlandske NGO-er. Presten John fra New-Zealand har i seks år jobbet som koordinator for et utdanningsprogram knyttet til Det katolske universitet i Australia. «Situasjonen har bedret seg for burmeserne i løpet av årene,» forteller han. De har gått fra å være ulovlig innvandrede fiskere som nærmest arbeidet som slaver til å bli arbeidsinnvandrere med rett til familiegjenforening. De har gradvis blitt beskyttet mot den groveste mishandlingen og har etter hvert fått et minimum av rettigheter. Siden august 2005 har den thailandske staten tilbudt barna utdanning, men burmeserne benytter sjelden denne muligheten. John ser en kulturell faktor her: «Ideelt sett burde de unge gå på offentlig thailandsk skole, samtidig som de bevarte sine tradisjoner. Men burmeserne verdsetter ikke utdanning. Vi prøver derfor å holde barna unna arbeid når de blir elleve–tolv år.»

Innvandrerne har også helseproblemer: «Arbeiderne har ikke tid til å få behandling, og det er vanskelig for oss å komme inn på fabrikkene. Forebygging er derfor vanskelig,» forteller legen Mie Mie Han, spesialist på HIV/aids og tuberkulose. Innføring av legetimer til 30 baht (6 kroner) har vært et stort framskritt, men opposisjonen har kritisert tiltaket på grunn av kostnadene, og påpeker ofte at mer enn halvparten av innbyggerne i Ranong er burmesere.

1. januar 2013 lanserte Yingluck Shinawras regjering et historisk tiltak: De hevet minstelønnen til 300 baht per dag, en økning på 40 prosent for arbeiderne. «Men den thailandske arbeidstillatelsen institusjonaliserer bare utnyttelsen av innvandrerne,» mener den thailandske forskeren Miwa Yamada, som i 2010 var med på en undersøkelse om burmesere i Ranong.2 «Det er ikke en arbeidstillatelse, men en godkjennelse av ansettelse. Arbeidsgiverne sitter dermed på adgangsnøkkelen til arbeidslivet.» Og arbeidsgiverne har vært svært oppfinnsomme: et sted fjerner de nattillegget, et annet gjør de om en bonus på 200 baht hver fjortende dag til en månedslønn på 300 baht, enda et annet sted trekker de administrative kostnader eller kostnader til mat fra lønna.

Klokka er fire om morgenen, på havna. To dusin menn, alle er burmesere med unntak av den thailandske kapteinen. De losser av en tråler. Flere hundre burmesere sorterer fisk i et jevnt tempo. Bare regnskapsførerne tar seg god tid, med arrogant mine.

Oversatt av R.E.

Fotnoter:
1 «The State of World Fisheries and Aquaculture», FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Roma, 2012.

2 «Myanmar migrant laborers in Ranong, Thailand», Institute of Developing Economies, Chiba (Japan), 2010.

(…)