Hinsides Bantustan

Fredsaktivisten Uri Avnery er nå 90 år gammel. Jeg møter han i hans hjem, sittende i en gyngestol i sjuende etasje med utsikt over Middelhavet. Han sitter foran fotografiet fra da han møtte Arafat i Beirut i 1982. Han var første israeler som tok sjansen på å bevege seg gjennom PLOs frontlinjer, forteller han. Heldigvis ringte en PLO-offiser Arafat da han hadde Avnery i geværsiktet, for å forsikre seg om at det ikke var galt å skyte israeleren som gikk inn mot forskansningen. Den mangeårige parlamentarikeren grunnla i 1993 fredsorganisasjon Gush Shalom som han har drevet siden. Avnery er en realist og ifølge eget utsagn en post-sionist, samt en innbitt forsvarer av tostatsløsning for Israel og Palestina. Han har ventet på fred i over 40 år, og sier vi må minst vente nitti år før staten Israel er klar for en enstatsløsning for begge nasjonaliteter. Dagens jødiske majoritet i Israel vil ikke akseptere at palestinerne kommer i flertall, sier Avnery, men forsvarer likevel den undertrykte palestinske minoriteten (1,2 millioner) i Israel. «De må behandles likeverdig, med full rett til utdannelse, egen kultur og religionsutøvelse,» sier han. Samtidig er han en av få, de fleste i Israel ønsker å la denne hunden sove. Fredsarbeidet er vanskelig. Avnerys samboer viser oss tydelig hvor hunden er begravd, når jeg nevner at jeg skal treffe Ehud Barak: «Psykopaten Ehud Barak ødela i 2001 fredsarbeidet for det neste tiåret. Barak kom tilbake fra Camp David og erklærte at de ikke lenger hadde noen partner for fred i Arafat. Etterpå brøt som kjent den andre Intifadaen ut.»

En optimist med erfaring

Før jeg møter Ehud Barak i Tel Aviv blir jeg kroppsvisitert på et bakrom. Fire unge sikkerhetsvakter smiler høflig mens de sjekker passet mitt. En halvtime senere står jeg i en salong full av hvite sofaer. Ikke helt ulikt rommet i sluttscenen i 2001 – en romodyssé. Her er det store vinduer dekket med hvite persienner, vi er ikke i en romstasjon. Barak har gjort det godt i den private «sikkerhetsindustrien» og vil unngå snikskyttere. Den tidligere statsministeren kommer litt brydd inn i det hvite rommet og spør hva jeg vil. Han spør gjentatte ganger hvorfor han skal bruke tid på dette intervjuet, før jeg nevner at jeg vil spørre ham ut om Camp David, om hans rolle der i 2001. Ok, men nei, han vil ikke sitte i den dype sofaen jeg foreslår, der ville han se for slapp ut. Han setter seg i en liten stol foran det klassiske svarte flygelet i den hvite omgivelsen.

Avler ikke vold mer vold? Hvis man presser en person lenge nok ned i sølen, og denne slår tilbake for å komme løs før han mister pusten, da kan man ikke rope ut at han er en terrorist? Barak smiler og henviser til engelske «King Alfred» som visstnok skal ha bekjempet vikingene – at jeg må huske at Norge også har vært en voldelig nasjon.

«Hvorfor hisser dere skandinaver dere så mye opp over bosettingene?» Barak mener problemet kunne blitt løst under Camp David, hadde det ikke vært for Arafat som trakk seg. Han avfeier kritikken av Camp David, hevder at Arafat ikke var så uforberedt som ryktene ga inntrykk av. De hadde visstnok forberedt Camp David i ni måneder, tusenvis av timer, med møter på fire kontinenter forut for forhandlingene. Barak går inn på at han og Clinton faktisk bare hadde antydet overfor Arafat en helt løs skisse som kunne diskuteres, der 92 prosent av Vestbredden ble foreslått frigitt. Ifølge Barak ble også Vestbredden foreslått forbundet til Gaza med en lang 48 km motorvei over bakken. Den tidligere statsministeren virker mer konstruktiv enn ryktene tilsier. Ifølge israelsk etterretning var dessuten andre Intifada under oppseiling allerede før Camp David, sier Barak. Men hvor mye dikter Barak opp, hva er halvsannheter og hvor mye trekker han fra?

Når jeg nevner Oslo-avtalen smiler han og sier at statsminister Yitzhak Rabin bare viftet tilfeldig med hendene hver gang Oslo ble nevnt, Rabin trodde ikke noe kunne skje i Norge før langt senere. Året etter Oslo-avtalen fulgte Paris-protokollen der Israel tok kontrollen over palestinernes økonomi. «Økonomisk integrasjon var et feilgrep fra starten,» mener Barak. «For at Palestina skulle kunne reise seg som en uavhengig stat, burde de bygge sin egen økonomi. Å integrere dem i økonomien til Israel, som er ti ganger rikere per innbygger, hjelper dem ikke. Vi burde heller ha hjulpet dem helt atskilt fra vår økonomi.»

«En pessimist er en optimist med erfaring,» sier Barak og mener at Midtøstens mange problemer skyldes den uløste konflikten med palestinerne: «Hvis Oslo-avtalen hadde kunnet det for tjue år siden, eller jeg for tolv år siden, hadde alt vært løst. Nå er det trøbbel i Egypt, borgerkrig i Syria, og Iran forsøker å lage atomvåpen på grunn av oss. Dette betyr ikke at vi ikke har ansvaret for å forsøke å løse denne konflikten.»

Uunngåelig stat

Salam Fayyad har som palestinsk statsminister de siste fem årene arbeidet med å bygge staten Palestina. Selv om han har en etterpåklokskapens aura over seg etter å ha gått av som statsminister, er 61-åringen sannsynligvis ikke ferdig med politikken. «Fayyad var noe av det beste som skjedde siste generasjon palestinere,» sier Barak til meg tidligere. «Han er en stolt palestinsk leder, men også en pragmatisk en, en som forstår verden. Og en som verden forstår og stoler på.»

Fayyad er i likhet med Barak liten, men kontoret hans er langt mindre. Han er kjent for «fayyadismens» tre punkter – sterk sikkerhet, god statlig styring og økonomisk satsing. Framfor voldelige protester eller ørkesløse forhandlinger, gikk Fayyads regjering i 2009 heller i gang med å bygge statlige institusjoner. Planen var å etablere en folkelig mental innstilling, den palestinske staten skulle føles som helt uunngåelig. Fram til 2011 gjennomførte den tidligere IMF-økonomen en rekke tiltak – ifølge Fayyad hele 2800 utviklingsprogram, blant annet skoler, sykehus, helsetiltak og strømtilbud – som gjorde at både Verdensbanken, IMF og FN mente at alle statens nødvendige funksjoner var på plass.

Man kan lure på hvorfor Fayyad ikke er statsminister lenger. Grunnen er muligens at Israel etter Abbas’ søknad om status som observatørstat i FN i 2011 straffet Den palestinske selvstyremyndigheten gjennom å holde tilbake skattepenger og alle innkasserte tollpenger. Da de palestinske myndighetene ikke kunne lønne alle sine 150 000 ansatte i vinter, ble visstnok Norges støttebeløp for 2013 utbetalt i sin helhet – for å demme opp for en katastrofe. Man kan spekulere i om Fayyad ufortjent ble syndebukken da økonomien etterhvert ble katastrofal – han og Abbas hadde vært svært uenige om å søke FN. Fayyad leverte sin avskjedssøknad i april.

Annenrangs statsborgerskap

Mens BNP per innbygger i 2010 i Israel var 170 000 kroner, var den bare 10 000 kroner i de okkuperte palestinske territoriene. Arbeidsledigheten blant palestinerne er en av grunnene til den store forskjellen. Hvis palestinerne skulle blitt hjulpet opp på et lønnsnivå i likhet med Egypt eller Jordan, måtte man spa på med 60 milliarder kroner (et israelsk nivå ville ha krevd 630 milliarder kroner!). Den palestinske selvstyremyndigheten har et budsjett for sine 150 000 ansatte og andre utgifter på over 20 milliarder kroner – mens hele den palestinske økonomiens BNP er rundt 75 milliarder kroner.

Man kan spørre seg om noen virkelig tror at Israel noengang vil oppgi sin oppnådde makt, og slutte å undertrykke palestinerne. Tror Fayyad det? «Jeg vil aldri akseptere stereotypier som definerer meg selv som underlegen. Denne tvilen må ikke få plass. Vi må bygge opp vår selvtillit, framfor å tro at israelerne er ti steg foran oss, eller akseptere at vi gir opp. Jeg forventer av andre at de betrakter meg som likeverdig.»

For mange virker tostatsløsningen som uoppnåelig, fordi det palestinske området er helt splittet opp av de israelske bosettingene. Sari Nusseibeh kommer med et noe pessimistisk, men pragmatisk forslag i boka What is a Palestinian State Worth? Lederen av Al-Quds Universitetet i Jerusalem foreslår en enstatsløsning der man aksepterer at bare jødene har stemmerett i Knesset, men at palestinerne da får tildelt sivilt statsborgerskap. Slik opprettholdes Israel som «en jødisk stat». Et statsborgerskap i et «utvidet» Israel ville gi palestinerne «grunnleggende menneskerettigheter, inkludert retten til å reise fritt innenfor staten, arbeide hvor enn de ønsker å finne en jobb, leie og kjøpe eiendom og leve hvor de ønsker, og få tilgang til statlige tjenester som helse, utdannelse, sosial velferd, pensjon, fagorganisering, finansiell støtte og sikkerhetsbeskyttelse.»2 I bytte for dette må de oppgi stemmeseddelen. Ifølge Nusseibeh er det ikke så viktig om jødene styrer landets økonomi, byråkrati og militærapparat, bare palestinerne fritt kunne få leve et normalt liv igjen.

Er ikke et slikt annenrangs statsborgerskap bedre enn å måtte vente nye tjue år på den «uunngåelige» staten? «I en slik situasjon, kan man komme i en bedre posisjon for å argumentere for full likhet som neste steg,» mener Fayyad. «Selv om puristene hos oss bare aksepterer totalt like rettigheter, kan vi her bevege oss fra A til B, og kanskje nå C. Men jeg finner det uakseptabelt å leve i en stat der vi ikke har like rettigheter. Det tror jeg Sari mener også. På en måte var det dette Oslo-avtalen forsøkte å gjøre. Framfor å løse konflikten over natten, dreide det seg først om å bryte isen, å starte et nytt paradigme. Er man optimist så har en slik gradualisme noe for seg.»

Enstatsløsning

Før de nylige USA-ledete forhandlingene ble innledet av John Kerry, vurderte både Norge og flere land i giverlandsgruppen (AHLC) å trekke de årlige bidragene på tolv milliarder kroner til Den palestinske selvstyremyndigheten. Det uttalte formålet med støtten er å bidra til utviklingen av en selvstendig stat. Men en egen palestinsk stat hindres i dag av fragmenteringen av Vestbredden, av sikkerhetsmuren og veisperringer, av økonomiske sanksjoner. Uten AHLC ville institusjonene Fayyad bygde rase sammen, men muligens ville Israel presses til å ta kostnadene som okkupant – en okkupasjon som fra før koster dem rundt 35 milliarder kroner årlig.

Dette kan muligens skje hvis de nye fredsforhandlingene ikke fører fram. Og vil virkelig USA og Israels forslag om å skille ut en lilleputtstat midt inne i Vestbreddens Bantustan-område bli godtatt av menn som Fayyad og hans like? Tostatsløsningen som skal forhandles i denne nimånedersperioden, forhandles av et «vertskap» som gir Israel rundt 18 milliarder kroner i året, øremerket for kjøp av amerikansk militærmateriell, altså en subsidiering av egen eksport. Asymmetrien er til å ta og føle på, slik den også var da Osloavtalen ble inngått. Israel nyter godt av både palestinske «slavearbeidere» og deres store eksport og import til og fra de palestinske områdene. Muligens ender fredsforhandlingene med et forslag om en totalt innelukket bystat. Hva da med over fire millioner palestinske flyktningers rett til tilbakevending til hele Israel?

Er Israel virkelig villig til å ta enorme økonomiske og politiske kostnader med å flytte tilbake bosettingområder med hundretusener av bosettere? Etter å ha snakket med Avnery, Barak og Fayyad er det mitt hjertesukk at det hele kunne løst seg bedre, også moralsk, om framtidens politikere, setter en strek tidsmessig. At nok er nok. At et massivt internasjonalt samfunn presser på for at Israel skal fjerne sperringer og sin apartheidmur – dog kompensert av store økonomiske internasjonale programmer. På Vestbredden er 29 prosent positive til enstatsløsning, i Israel nærmest ingen – de lar hunden sove. Barak fortalte meg at to tredjedeler av Israels befolkning var imot tostatsløsning, men snudde da Oslo-avtalen ble innført – to tredjedeler ble for. Hvorfor skulle ikke det samme skje med en enstatsløsning?

© norske LMD

Fotnoter:
1 Se Jonas Gahr Støre, «Ready for Statehood», International Herald Tribune, 22. september 2011.

2 Sari Nusseibeh, What is a Palestinian State Worth?, Harvard University Press, 2011.

(…)