Katalanernes motstridende forhåpninger

Den 11. september 2013 er Barcelona badet i det gull- og blodfargede katalanske flagget. Barcelonerne feirer Diada, den katalanske nasjonaldagen. På Plaça Catalunya treffer jeg læreren Anna Ferri (40) som leder tilreisende som har kommet hit for å danne via catalana, en kjede av 400 000 mennesker gjennom provinsen fra nord til sør. Formålet med menneskekjeden er «å få internasjonal oppmerksomhet om ideen om et uavhengig Catalonia», ifølge arrangøren Assemblea Nacional Catalana (ANC), en separatistorganisasjon med 30 000 medlemmer. «Alle må være på plass 17.14,» roper Ferri. Klokkeslettet referer til slutten på Catalonias selvstendighet i 1714, da Kong Filip 5s støttespillere erobret Barcelona under den spanske arvefølgekrigen. Ferri sier at hun alltid har vært separatist, men uten det store engasjementet, fordi målet var så utopisk. Dette endret seg i mars 2012, da ANC ble dannet. Nå er hun politisk koordinator i sin bydel og svært overbevist om at «noe er i ferd med å skje veldig fort».

«Kampen for katalansk selvstyre blir for første gang siden overgangen til demokrati i 1975 sett på som en kamp som kommer nedenifra, samtidig som den forsøker å bli en massebevegelse,» sier sosiologien Mario Dominguez. Tidligere kom de fleste institusjonelle initiativ fra selvstyreregjeringen, la Generalitat. Etter at Partido Popular (PP) vant valget i Spania i 2000, forverret forholdet til sentralmyndighetene i Madrid seg, da den nye statsministeren, José María Aznar, uhildet frontet en slags kastiljansk nasjonalisme. Katalanske politikere begynte å kritisere begrensningene til grunnloven fra 1979 og foreslo en ny status for Catalonia: Estatut d’autonomia de Catalunya. Forslaget tar opp i seg kravene til Jordi Pujol, øverste leder for la Generalitat fra 1980 til 2003. Et sentralt punkt er slutt på sentralmyndighetenes solidariske skatteoverføringer, som rammer den katalanske økonomien. I de autonome spanske regionene er myndighetsområdene desentralisert på en asymmetrisk måte, der enkelte regioner har videre myndigheter enn andre. Katalanerne krever i dag samme status som Baskerland og Navarra. Disse skattlegger fritt innbyggerne og selskaper på grunn av et komplekst sett skatteregler gitt av kong Ferdinand 2 av Aragon på 1500-tallet. (…)