Monster født av staten

«Nevn et brasiliansk multinasjonalt selskap. Enda vanskeligere enn å nevne en kjent belgier, ikke sant?» skrev The Economist i 2000. Prøvde de å være morsomme eller ante de at de store brasilianske selskapene snart skulle entre den internasjonale storkapitalens scene? I dag er Odebrecht i Brasil det Tata er i India og Samsung i Sør-Korea. Det er vanskelig å være i São Paulo, Rio de Janeiro, Buenos Aires eller Asuncion uten å bruke strømmen Odebrecht produserer, veiene selskapet har bygget eller plasten det lager.

Odebrecht kalles ofte et entreprenørfirma, men er i dag det største industrikonsernet i Brasil, med virksomheter innen energi (gass, olje, kjernekraft), vann, landbruk, eiendom, forsvar, transport, finans, forsikring, miljøtjenester og petrokjemi. Selv om selskapet bygger flest demninger i verden, med elleve byggeprosjekter i 2012, kommer over 60 prosent av inntektene fra petrokjemiindustri. Petrokjemiselskapet Braskem, «gullgruven» Odebrecht eier sammen med Petrobras, produserer og eksporterer plast til over seksti land.

Konsernet – eller «organisasjonen» som det insisterer på at jeg kaller det – har avdelinger i 27 land og sysselsetter over 250 000 personer, inkludert 80 000 som arbeider for underleverandører. På ti år seksdoblet omsetningen seg, fra fem milliarder euro i 2002 til 32,3 milliarder i 2012. «Odebrecht har vokst spektakulært de siste ti årene. Det har blitt en slags ryggrad i den brasilianske økonomien,» sier Joao Augusto de Castro de Neves fra analysebyrået Eurasia Group.

Protestantisk moral

Familien Odebrecht utvandret fra Tyskland i 1856 og slo seg ned i den brasilianske delstaten Santa Catarina før de senere flyttet til Salvador i Bahia. Der grunnla Norberto Odebrecht familiebedriften i 1944. Norberto er nå 93 år, og i dag leder barnebarnet Marcelo selskapet. Likevel blir «doktor Norbertos» filosofi stadig ansett som nøkkelen til suksessen.

«Faren er å vokse for raskt, og at våre nye medarbeidere ikke får tid til å lære det som er vår styrke, nemlig OTE,» sier konsernets talsperson, Marcio Polidoro. OTE står for «Odebrechts Teknologiske Entreprenørskap», som ulike «kompetansesamfunn» skal overføre til arbeiderne. Kongstanken i denne «erfaringsoverføringen» er en «livslang læring gjennom arbeidet» mellom «læringsledere» og «unge talenter». Kunnskapen skal øke produktiviteten snarere enn å frigjøre.

«Organisasjonen bør ha en horisontal struktur der beslutninger og resultater flyter fram og tilbake, i stedet for å stige og synke,» skriver Norberto Odebrecht i sine samlede verker, «Utdanning gjennom arbeidet», som alle ansatte må lese. Odebrecht ble oppdratt av en luthersk prest og har forelsket seg i de moralske verdiene han fikk i oppdragelsen. «Entreprenørens fremste plikt er å ta vare på helsa, ved å leve enkelt, på avstand fra denne verdens fristelser og umoral,» skriver patriarken. Men hans favorittmaksime er ikke desto mindre: «Moralsk velstand er grunnlaget for materiell rikdom.»

Enten Norberto liker det eller ikke, har andre faktorer vært mer betydningsfulle for Odebrecht, som for de fleste multinasjonale selskapene i Brasil, enn forbilledlig moral. Især Staten.

Nære relasjoner

Under Getúlio Vargas (1930–1945, 1951–1954) og senere under militærdiktaturet (1964–1985) ledet ønsket om selvstendig økonomisk utvikling og importuavhengighet myndighetene til å innta det økonomen Peter Evans kaller en «jordmorrolle» for å fremme «nye industrikonsern og ekspansjon for de allerede eksisterende mot nye og mer risikofylte produksjonstyper».2 Brasils «økonomiske mirakel», skapt av diktaturets aktive (og antisosiale) politikk, var som manna fra himmelen for Odebrecht, med bygging av demninger, veier, t-baner, oljeinstallasjoner og kjernekraftverk.

I ly av staten kunne bedriftene skyve kostnadene til teknologisk utvikling over på skattebetalerne, som måtte betale mer for produkter og tjenester landet nektet å importere. Resultatet rystet de ideologiske antakelsene til den liberalistiske amerikanske tenketanken Brookings Institution: den brasilianske proteksjonismen har «paradoksalt […] gitt solid grunnlag for en ny generasjon utoverrettede private bedrifter som deltar i den globale konkurransen».3

Da det brasilianske «miraklet» ebbet ut mot slutten av 1980-tallet, hadde de store brasilianske konsernene nok teknologi og ressurser til å erobre verdensmarkedene. Odebrecht inntok Peru og Chile i 1979, Angola i 1980, Portugal i 1988, så USA i 1991, og til slutt Midtøsten på 2000-tallet.

Konsernet fikk tilbake sine privilegerte bånd til staten da den tidligere fagforeningslederen Luiz Inácio Lula da Silva ble president i 2003. Til manges overraskelse søkte Lula støtte hos bedriftseiere som var rystet av Henrique Cardosos (1995–2002) frihandelspolitikk. Lula fant de han søkte.

«Med Lula gikk verdiene som ble privatisert på 90-tallet tilbake til det offentlige,» sier Pedro Henrique Pedreira Campos, forsker i sosialhistorie ved Det føderale universitetet i Rio. Og det skjedde uten nasjonalisering. «Via Nasjonalbanken for økonomisk og sosial utvikling (BNDES), Petrobras og de store offentlige pensjonsfondene har den brasilianske staten i dag eierinteresser i 119 konsern, mot 30 i 1996.»4 Slik kan Odebrecht regne med midler fra fondet FI-FGTS – som betaler trygd til arbeidsløse brasilianere og eier 27 prosent av Odebrecht Ambiental og 30 prosent av Odebrecht Transport – og fra BNDES, som siden 2009 har eid 30 prosent av Odebrecht Agroindustrial. Dessuten sitter Petrobras på 38 prosent av aksjene i Braskem. Den brasilianske regjeringens strategi er å stimulere de selskapene som kan være konkurransedyktige internasjonalt.

Lulas karisma og en ny utenrikspolitikk – vendt mindre mot USA og Europa enn mot Latin-Amerika og Afrika – har også bidratt til brasilianske konserns internasjonale suksess. Som president besøkte Lula tjue afrikanske land og åpnet 37 ambassader og konsulater i Afrika. Hver gang tilbød BNDES lån for at brasilianske selskaper skulle erobre nye markeder, særlig i konkurranse med kineserne. «BNDES har større budsjett enn Verdensbanken. Og bankens utenlandslån er forbeholdt eksport av brasilianske varer og tjenester. Det betyr at bare en brasiliansk bedrift kan få tilgang til det aktuelle markedet, selv om det er en fremmed stat som betaler regningen,» sier Oliver Stuenkel, professor i internasjonal politikk ved Fondation Getulio Vargas i São Paulo. På to år har BNDES gitt Odebrecht 1,8 milliarder euro til prosjekter i Afrika og Latin-Amerika. Odebrecht skal bygge de største stadionene til fotball-VM i 2014 (Rio de Janeiro, São Paulo, Recife og Salvador), og de største anleggene til OL i Rio i 2016: OL-komplekset, den nye t-banelinjen og byutviklingen i havna.

I juni 2013 rettet demonstrantene i gatene seg direkte mot Odebrecht. Før rettsvesenet fulgte i deres fotspor: Statsadvokaten gikk til sak mot Complexo Maracanã Entretenimento SA (eid 90 prosent av Odebrecht) for konsesjonen på 35 år selskapet har fått på det berømte stadionet. Men staten hadde allerede tildelt mye penger til byggearbeidene

Mange kaller dette direkte favorisering. Pressen peker ofte på det gode forholdet mellom familien Odebrecht og Lula, fordi det styrker anklagene om korrupsjon innad i Arbeiderpartiet (PT), det eneste våpenet opposisjonen har.

Brøt diplomatiske bånd

Uten å bryte de brasilianske valglovene, har Odebrechts bidrag til PT økt mellom de to siste presidentvalgene. Men konsernet bevilger også penger til alle de store partiene, særlig ved lokalvalg. I 2006 ga konsernet 7,8 millioner real (21 millioner kroner), i 2010 var valgkampbidraget 10,8 millioner real (29 millioner kroner). PT ønsket ikke å svare på mine spørsmål om dette temaet, men dagens konsernsjef, Marcelo Odebrecht, sa nylig til magasinet Negócios: «Ja, vi er på linje med regjeringen og vi ser ikke noe problem med det. Når alt kommer til alt, er regjeringen valgt og representerer befolkningens interesser.»5

Den uruguayanske skribenten Raúl Zibechi har i fire år studert framgangen til Brasil og landets store selskaper. Han mener at det eksisterer et svært tett bånd mellom Lula og Emilio Odebrecht, som ledet konsernet fra 1991 til 2004: «Vennskapet startet under Lulas første presidentvalgkamp i 1989, og har med årenes løp blitt strategisk. Odebrecht var en av de første bedriftene som støttet PT i en tid da det var svært få bånd mellom partiet og arbeidsgiverne.»

Konsernet har dratt mange fordeler av dette båndet. I 2006 åpnet Ecuadors president Rafael Correa, Lulas allierte, San Francisco-demningen med pomp og prakt. Demningen ble bygd av Odebrecht med et lån på 241 millioner dollar fra BNDES. Et år etter ble kraftverket stanset på grunn av alvorlige tekniske feil. Da konsernet nektet å innrømme sine feil, kastet Correa det ut av landet og nektet å betale BNDES så lenge kraftverket ikke fungerte. Brasil kalte ambassadøren sin hjem og brøt de diplomatiske forbindelsene med Quito. «For oss var det en katastrofe, ettersom relasjonen til Brasil er vital for oss,» sier Horacio Sevilla, Ecuadors ambassadør i Brasília.

Inntreden i forsvarssektoren

Konflikten tilspisset seg under de latinamerikanske statsledernes toppmøte i Bahia i desember 2008. Odebrecht, med hovedkontoret i nettopp denne byen, framstilte seg som «selskapet for regional integrering» på store reklameplakater langs veien statslederne kom kjørende på. Under en pressekonferanse utenfor selve toppmøtet ga Hugo Chávez, som egentlig er en nær alliert av Correa, nådestøtet da han kalte Odebrecht et «selskap som er en venn av Venezuela».

En uavhengig ecuadoriansk kommisjon avslørte tekniske feil ved anlegget og uregelmessigheter ved anbudet og lånet. Kommisjonen undersøkte flere av Odebrechts prosjekter og avdekket en rekke problemer som vil bli dyre for Ecuador: I San Francisco var den opprinnelige budsjettoverskridelsen «bare» 25 prosent, men i et irrigasjonsprosjekt i provinsen Santa Elena var den på hele 180 prosent.

Det spilte ingen rolle, det var opp til Ecuador å ta det første skrittet. Regjeringen i Quito sendte Horacio Sevilla til Brasília for å gjenopprette relasjonen til Brasil. Samtidig inngikk det vesle landet en avtale med Odebrecht. «Alle har måttet gjøre innrømmelser, men særlig Ecuador,» sier ambassadøren. I Brasil vil verken utenriksdepartementet eller Lulas daværende internasjonale rådgivere kommentere episoden.

Liknende uregelmessigheter er avdekket i en kontrakt om byggingen av fem ubåter, fire konvensjonelle og én atomdrevet. I 2008 ble ordren, verdt ti milliarder dollar, gitt uten anbudsrunde til Odebrecht (49 prosent) og det franske selskapet DCSN (50 prosent). Fram til 2047 skal verftet bygge tjue andre ubåter. Denne kontrakten – som innebærer overføring av fransk atomteknologi – var Odebrechts første i rustningsindustrien. I 2010 allierte konsernet seg med European Aeronautic Defence and Space (EADS) for å bygge fly, raketter og overvåkingsutstyr, og i 2011 kjøpte det opp Mectron, Brasils største rakettprodusent.

Står til tjeneste for menneskeheten

Konsernets inntreden i forsvarsindustrien gikk hånd i hånd med Lulas modernisering av hæren. I hans andre periode (2007–2011) økte forsvarsbudsjettet med 45 prosent. Embraer tjente mest på flyvåpnets budsjettøkninger, mens Odebrecht tjente mest på marinens.

Terrenget var forbedret lenge før Lula kom til makten. «Odebrecht knyttet verdifulle bånd til militæret allerede på 1950-tallet, gjennom forsvarsdepartementets Krigshøyskole, der offiserer og industriherrer omgås hverandre. Familien Odebrecht og flere av konsernets ledere har tatt utdannelse her, noe som har gjort det lettere for dem å få kontrakter. Det gjaldt under militærdiktaturet og det gjelder i dag,» forteller Zibecchi.6 Forøvrig understreker Marcelo Odebrecht selv at konsernets «kompetansesamfunn» videreformidler samme doktrine som det undervises i ved Krigshøyskolen: en nasjonalistisk visjon om utvikling som drivkraft for suverenitet og uavhengighet.7

«Gitt størrelsen på de store selskapene, med en omsetning som ofte er høyere enn enkelte lands BNP, er det ikke lenger land som besitter selskaper, det er selskaper som besitter land,» sa økonomen Marcio Pochmann i 2010, da han ledet Institutt for anvendt økonomisk forskning (IPEA). «Under slike forhold finnes det ingen andre løsninger, etter min mening, enn å bygge svære konsern.»8 Den tidligere fagforeningsaktivisten Lula gjorde det til en økonomisk strategi å fremme brasilianske giganter.

Dette er en prioritering han holder fast på selv etter at han gikk av. Avisen Folha de São Paulo avslørte 22. mars 2013 at de tre store entreprenørselskapene Odebrecht, OAS og Camargo Corrêa betalte for halvparten av reisene til Lula etter at han gikk av. Diplomatkommunikasjon avisen har offentliggjort antyder at disse reisene bidro til å «overvinne motstanden» brasilianske selskaper har møtt, særlig i Mosambik, der en del av befolkningen gjorde opprør mot tvangsflytting på grunn av en kullgruve.9

Alle sektorene konsernet mener er strategiske for framtiden er samlet under termen «bærekraftig utvikling». Og i Odebrechts hovedkontor forstår de termen som en lukrativ blanding av energi, vann og mat.

I Peru har Odebrecht derfor gravd en tunnel tvers gjennom Andesfjellene, avledet en elv og bygd demninger og kunstige sjøer for å irrigere et ørkenområde. Når byggearbeidene er ferdig, vil prosjektet (Olmos) styres av Odebrecht, som vil videreselge «tjenester» knyttet til vann, strøm og jord for å tjene inn investeringene (som har økt etter som månedene har gått). Konsesjonene på de første 110 000 hektarene har alle gått til store matvareprodusenter, hver del på minimum 1000 hektar. Dermed får ikke de lokale bøndene noen nytte av vanningen, trass i at det opprinnelige prosjektet ble utviklet for deres spesifikke behov. Konsernet har ikke ansvaret for konsesjonene og heller ikke for flyttingen av folk til en farlig canyon – alt dette ble gjort av de peruanske myndighetene. Det er heller ikke bevist at konsernets «privilegerte relasjon» til president Alan Garcia (1985–1990, 2006–2011) har hatt betydning for kontrakten. «Odebrecht har svart på et offentlig anbud, et behov landet hadde, slik vi oppfatter vår oppgave: å tjene menneskeheten,» sier konsernets talsperson.

For å gi noe tilbake, som seg hør og bør, har Odebrecht gitt Peru «Stillehavets Kristus», en 36 meter høy kopi av Kristusstatuen i Rio. «Kristus’ båtreise tok 33 dager for å feire at det er 33 år siden vi etablerte oss i Peru.»

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 «Who dares wins», The Economist, London, september 2000.

2 Peter Evans, Embedded autonomy: States and Industrial Transformation, Princeton University Press, 1995.

3 Lael Brainard og Leonardo Martinez-Diaz (red.), Brazil as an Economic Superpower? Understanding Brazil’s Changing Role in the Global Economy, Brookings Institution Press, Washington, 2009.

4 Pensjonsfondene er Previ, Funcep og Petros.

5 Negócios, ekstranummer, nr. 70, São Paulo, desember 2012.

6 Raúl Zibecchi, Brasil potencia. Entre la integración regional y un nuevo imperialismo, Ediciones Desde abajo, Bogotá, 2013.

7 ADESG, tidsskrift for alumniforeningen ved Krigshøyskolen, spesialutgave, Rio de Janeiro, 2011.

8 Marcio Pochmann, «Estado brasilairo e activo e criativo», IHU, nr. 322, Universidade do Vale do Rio dos Sinos, São Leopoldo, 22. mars 2010.

9 «Empreiteiras pagaram quase metade das viagens de Lula ao exterior», Folha de São Paulo, 22. mars 2013.

(…)