Ungdom®

Samtidig som man diskuterer manglende generasjonsprosjekt og opprørsånd hos ungdom her hjemme, er man som voksen nærmest forpliktet til å la seg ryste av den ureflekterte, nihilistiske ungdomshedonismen i filmer som Sophia Coppolas The Bling Ring og Harmony Korines Spring Breakers, akkurat slik voksne lot seg sjokkere av Larry Clarks Kids fra 1994 (for øvrig basert på manus av nevnte Korine). Bling-gjengen velter seg i rusmidler og stjålne designerklær, og hyppige klubb-visitter dominerer timeplanen. Spring breakerne blir på sin kant gjenstand for en euforisk presentasjon: lettkledd ungdom på strandparty, ekstatiske ritualer med porno-gester og -positurer, samt litt å drikke. Og sang og musikk.

Vi er ikke de første som mener at denne frihetsfeiringen for lengst har utviklet sine egne rigide konvensjoner. Sagt på en annen og mer gammelmodig måte: Alt på 1980-tallet (og forhåpentlig før det), var ordet «krampaktig» blitt en klisjé, blant annet som beskrivelse av russen. Det skulle vel være ironisk nok, at selve beskrivelsen av det klisjéfylte ved russefeiringen rakk å bli en klisjé, men akkurat den delen av historien har det like fullt med å gjenta seg hvert år. Det er en evig fascinerende mekanisme, trender som brer seg til moter og dør som klisjeer for så å gjenoppstå som trender. Det minner om hunden som jager halen sin, eller, for å låne helvete av Lewis Carrolls Røde Dronning, også brukt som beskrivelse av menneskehetens hang til å utarme alle ressurser den kommer over: Man må løpe så fort man kan for å bli værende i ro. Her har vi en av kapitalismens mindre tiltalende sider: blind, idiotisk vekst for vekstens skyld. Uten å gå videre inn i kapitalismens mekanismer, skulle parallellen være åpenbar til både konsum- og popkulturens forandring for forandringens skyld. (…)