Vinens hemmelighet

«Romerne startet globaliseringen,» sa historikeren Pierre Legendre en gang. Makten og æren tilfalt altså dem. Den romerske naturforskeren Plinius den eldre (født i år 23 e.Kr) sa det med begeistring slik: «Det er nemlig ingen som bestrider at ved å samle universet har Romerrikets storhet bragt sivilisasjonen framover med handel og et lykkelig og fredelig samfunn, og at alle varer, også de som tidligere var skjult, har blitt tatt i bruk av alle.»

Fortellingen om den første lykkelige globaliseringen stammer fra bok 14 i Plinius’ Naturalis Historia, hvor Plinius drøfter vinstokker, vin og vinproduksjon. Allerede på Plinius’ tid hadde vin lenge vært en handelsvare i middelhavsområdet. Siden slutten på republikken og begynnelsen av keiserriket hadde Italia eksportert like mye vin som landet importerte. Handelsmenn og vinbønder rangerte allerede den gang vinene etter opprinnelse. Mot slutten av 100-tallet før Kristus var man enig om at en vins kvalitet avhenger mer av jordsmonnet (terra) og regionen (patria) enn av hvordan den var framstilt. Produksjonsmetoden hadde derimot større betydning for viner som var tilsatt lukt- eller smaksstoffer for å veie opp for umodne druer eller dårlig gjæring. Plinius omtaler italienske, spanske og galliske viner, i tillegg til viner fra Hellas, Asia og Egypt som var statussymboler i det gamle Roma. De hadde ennå ikke begynt å klassifisere kvalitetsviner, men romerne visste allerede den gang å sette pris på utenlandske viner. Plinius mislikte denne trenden. Han forsøkte å vise hvor skadelig moter var for vinen og trusselen voksende handel utgjorde for håndverkskunster, især en så delikat prosess som vinlegging.

«I gamle dager var imperiene, og dermed også folks tenkesett, innskrenket av nasjonens grenser og det lille rommet som fantes for eksperimentering drev dem til å dyrke sinnets kvaliteter […]. Utvidelsen av verden og oppdagelsen av dens enorme rikdommer forårsaket de senere generasjonenes forfall.» Plinius beklaget de praktiske konsekvensene denne holdningsendringen medførte for vindyrkingen. «Vår epoke kan bare vise til noen få perfekte vindyrkere.»

Vinens hemmelighet

Med tanke på vinens situasjon i dagens globaliserte økonomi, er det fortsatt forbløffende å lese Plinius’ betraktninger fra den første globaliseringen i Middelhavet. Det er overraskende å finne i Plinius et vitne til en «vinkrig» som i aller høyeste grad fortsatt pågår den dag i dag: Kampen mellom naturlige viner og viner med tilsetninger, mellom viner klassifisert etter opprinnelse og viner inndelt etter druesort, mellom tradisjonelle viner og masseproduserte viner, mellom kortreiste og langreiste viner.

I romertiden drakk de ikke bare vin. Men de hadde allerede innsett at vin var en annerledes drikk. De forsto at det fantes viner som smakte bedre enn andre og at «to beslektede viner fra samme årgang» kunne smake svært forskjellig «på grunn av beholderen eller andre tilfeldigheter». De var fascinert av hvor viktig opprinnelsen var, de kunne skille mellom viner fra Picenum (Adriaterhavskysten), Tibur (utenfor Roma), Sabinum (dagens Latium), Sorrento (Napoli-området), Falernum (dagens Campania). De drakk også øl og mjød, men vin var et privilegium og et mysterium.

Som en kombinasjon av en bestemt vindrue (eller en blanding av druer), et spesifikt jordsmonn, vinbondens kunnskap og værforholdene det året, vil en vin alltid være blomsten og frukten av en helt spesiell balanse som ikke lar seg gjenskape. I antikken forundret de seg over disse forskjellene, i industriens tidsalder river man seg i håret. Multinasjonale næringsmiddelselskaper vil helst bare ha én drikk på markedet. Kornbrennevin – whisky, vodka eller gin – er bedre egnet til det, fordi produksjonen ikke har noen geografiske begrensninger, få problemer med tilgang på råvarer, været har ingenting å si, og tilbudet kan tilpasses etterspørselen. George Orwell tenkte kanskje i disse baner da han gjorde «Seiers-gin» til eneste tilgjengelige alkoholholdige drikk i det totalitære universet i romanen 1984: Et syrlig og gjennomsiktig men trøstende brennevin som Winston Smith drikker i slutten av boka etter omsider å ha underkastet seg Storebrors overmakt.

For vinen er derimot geografien et problem. Vingården Romanée-Conti er på 1,8 hektar og produserer 6000 flasker i året. For et internasjonalt konsern er burgundervinenes flaggskip en drøm, men samtidig er den begrensede produksjon svært hemmende. Så i stedet for et inngjerdet jorde – selv om gården er blant de mest prestisjefylte i verden – kjøper de en merkevare. Dette ser vi i Champagne-området, hvor ingen stiller spørsmål til den enorme produksjonsveksten hos Krug eller Dom Pérignon etter at de ble kjøpt av LVMH (Louis Vuitton-Moët Hennesy), den ubestridte internasjonale lederen innen luksusvarer. Fagpressen snakker om «eksepsjonelle forsyninger». Et kjent merke har den fordelen at varen kan selges i hele verden. Se bare på Chandon og deres musserende viner produsert ikke bare i Argentina, California, Brasil og Australia, men også i India og Kina. I Champagne produseres det 350 millioner flasker i året. Men den nye middelklassens bobleetterspørsel er ti ganger høyere. Dette kan ikke dette geografiske området levere, derfor fyller merkevareprodusenten markedet med sparkling wines. For å være helt ærlig, disse klinisk og teknologisk framstilte Chandon-vinene er fullstendig drikkbare og faktisk ganske gode. Men man finner ikke spor av det poeten Francis Ponge kalte «vinens hemmelighet». Hvordan skulle det vært mulig i en slik masseproduksjon? Vinens hemmelighet ligger i noe skjørt og foranderlig som ikke er tilpasset den globaliserte handelen. For at vinene skal være mer stabile, har vinindustriens laboranter et helt arsenal av kosmetiske produkter. Blant annet tilsettes den svovel for å bli mindre sårbar.

Pregløse viner

I dokumentarfilmen Mondovino viser den amerikanske regissøren Jonathan Nossiter at vin er blitt et produkt på linje med hvilken som helst annen vare i vårt konkurransedominerte samfunn. Gjennom merkevarene har den globaliserte økonomiske teknovitenskap erobret verdens vindistrikter. I de fliselagte vinkjellerne i franske Medoc, argentinske Mendoza eller Napa Valley i Californa blir mosten preparert, surheten blir justert, farge tilsettes eller fjernes, vinene blir så sentrifugert og filtrert, før de omsider blir tappet på bordeauxflasker og solgt med en internasjonal etikett. Samtidig er ideen om et vindistrikt urokkelig. Nossiter minner oss om det når han filmer opprørske vinbønder i Pyreneene, på Sicilia og i Argentina. Et av globaliseringens morsomme paradoks er at det snart vil dukke opp andre trassige småprodusenter som setter seg opp mot jordbruksindustriens diktat – i Brasil, Chile, Uruguay, Hellas, Georgia, Serbia, Japan og Kina. For trenden med naturlige viner sprer seg hvert år til nye vindistrikter. Som på Plinius den eldres tid pågår det nå en hard kamp mellom de som mener vin er en landbruksvare og de som ser på den som en handelsvare. Lite har endret seg, bortsette fra størrelsesordenen, med framveksten av industrielle metoder, markedsføring og stadig nye markeder.

Totalkapitalismen har sine doktor Strangeloves som drømmer om ensartede viner, slik de drømmer om ensrettet vann, hvor alle mineraler er fjernet for å viske vekk alle spor etter vannets opprinnelse, for så å tilsette nye mineraler og selge det på alle kontinenter. «De ønsker å utradere våre minner om smak,» uttalte en gang Marcel Lapierre, den tilfeldige lederen av den lystige geriljakampen mot triste og pregløse viner fra Beaujolais. Strangelovenes makt i verden bekymrer meg, deres vilje til makt er skummel, deres mål er skremmende. Samtidig tror jeg ikke at disse konstruksjonene uten opprinnelse og hukommelse kan få oss til å glemme det Plinius den eldre så: «Enhver holder av sin egen vin, og hvor vi enn drar, ser vi alltid historien gjenta seg.»

Oversatt av M.B.

Fotnoter:
1 Se Alice Feiring, The Battle for Wine and Love. Or How I Saved the World from Parkerization, Harcourt, 2008. Tittel henspiller på den innflytelsesrike vinkritikeren Robert M. Parker Jr.

2 Mondovino, Jonathan Nossiter, ThinkFilm, 2004.