Apologi for selvhjelpsbøker

Selvhjelpslitteratur har dårlig rykte. For kort tid siden leste jeg den engelske antiutopikeren John Grays Silence of Animals, hans seneste raljeringer med opplysningstidens ideologiske etterlatenskaper, da en venn av den intellektuelle sorten kom bort til meg og ville vite hvem jeg leste. Da jeg svarte «John Gray» fikk hun nærmest sjokk. Det så ut som jeg hadde bekjent kriminell tilbøyelighet av uante dimensjoner. Men så forstod jeg årsaken til min venns akutte åndenød. Selvfølgelig! Hun trodde det var den andre John Gray jeg leste – han med Menn er fra mars og kvinner fra Venus.
Nå foretrekker jeg riktignok pessimisten og filosofen John Gray – som også er mer realist, etter min mening – men spørsmålet som likevel gjenstår er: Hvorfor har vi slik voldsom vegring mot denne type litteratur?

Et visst snobberi
Hvorfor er vi så snobbete når det gjelder «selvhjelpslitteratur»? Og hvorfor er vi så dømmende når det gjelder andres valg av redskaper for sitt eget liv? Er det ikke når litteraturen og filosofien kan tjene som redskaper for klargjøring av våre tanker, vårt følelsesliv og våre livsprosjekter, at de kommer til sin rett? Er det ikke da kunsten og litteraturens verdi blir åpenbar?
Stilt overfor min venns leservanestimulerte traume måtte jeg innrømme at det bare er de siste to årene jeg har blitt mildere stemt, og mer nyansert, når det gjelder denne type skriverier. Jeg har sikkert ikke kvittet meg med snobberiet helt, bevares, men er i hvert fall mer tilbøyelig til å være enig med pragmatikkens selvhjelpsfilosof William James’ analyse av sannhet: Det sanne er ikke noe man avslører i en episk kamp med illusjon og villedende demagoger, nei, det er det som virker. Det som hjelper oss med problemet vi står ovenfor. Å hjelpe seg selv med det jeg er mest opptatt av – kunst og bøker – har tidligere vært en fjern tanke. Er det ikke rart?
Hva er så det som virker? Det som hjelper og det som virker er det som løser opp i blindveier vi har kommet inn i. Dette kommer til uttrykk i hverdagslige vaner og tankemønstre som ødelegger for deg og det du vil med ditt liv. Om vi skal lage et skille i selvhjelpslitteraturen må det derfor blifølgende: Den som gir enkle og kjappe løsninger bør man være skeptisk til, mens den som bidrar til din egen evne til å ordne opp i tankegrumset bør man studere nærmere. Et visst snobberi er nok derfor – la oss innrømme det – vanskelig å komme seg unna. Det er langt fra den søtladne delen av selvhjelpslitteraturen, som baserer seg på enkle, kognitive, teknikker («tenk positivt», «visualiser deg selv på en sandstrand»), til bøker som virkelig fører deg videre i livet.

Selvhjelpens genealogi
Marcus Aurelius' notatbok Til meg selv, som like mye henvender seg til andre, er helt åpenbart en selvhjelpsbok. Går vi enda lenger tilbake er Senecas tekster også, i likhet med andre stoiske filosofer, pragmatisk anlagt selvhjelpslitteratur, som er mer opptatt av hvordan man skal håndtere livet enn å strebe etter sannhet.
En annen som satte livet framfor sannheten var Aristoteles, særlig i Den nikomakiske etikk. Her er det begrepet om det gode liv – eudaimonia – som skulle styre hver enkelt handling, kollektivt som individuelt. Interessant nok bemerker allerede han at vårt liv har lite mening om vi ikke har et begrep om hva et godt liv er – og hvordan vi skal leve det. Dette gjelder for store prosjekter som utformingen av en stat, men også den minste, tilsynelatende trivielle, handling i hverdagslivet.
Ved inngangen til det moderne satte den franske essayisten Montaigne seg fore å undersøke hvordan man skulle leve et liv, men – kanskje for første gang – med utgangspunkt i det feilbarlige individets mangler og svakheter. Montaignes essays er den første moderne selvhjelpslitteraturen, fordi han bruker sitt eget ufullstendige og gebrekkelige selv som medium for en mer omfattende refleksjon over eksistensen. Jeg kunne nevnt mange flere.
Men til tross for en slik lang historie, har selvhjelpslitteraturen altså fått et ganske dårlig rykte. Da jeg kom over initiativet School of life for noen måneder siden ble jeg derfor mer enn glad – ja, dette var noe jeg hadde ventet på lenge.
School of life består av et forlag og en liten bokhandel som også arrangerer en rekke forelesninger og kurs. Deres credo er at kunst og litteratur i liten grad har vært anvendt som et redskap for å lære noe om seg selv og andre. Eller brukes som ressurs for å takle utfordringene man støter på i hverdagen. School of life ble initiert av filosofen Alain de Botton som i lengre tid har lagt Vestens kulturhistorie til rette for bruk innenfor hverdagslivets rammer. I Hvordan Proust kan forandre ditt liv, for eksempel, behandler han ikke den store franske forfatterens verk med ærefrykt, men som et praktisk redskapsskrin for problemer alle mennesker støter på. Da han startet School of life allierte han seg med forfattere og forskjellige akademikere som også mente at kunst, litteratur og filosofi bør føres nærmere livet selv.
Siden de startet har det kommet en rekke bøker som er gode eksempler, og stort sett formidabel, praktisering av nettopp denne filosofien. (…)