Avtale for en transatlantisk næringslivsjunta

Kan du forestille deg at multinasjonale selskaper saksøker regjeringer for politikk som begrenser profitten deres? At de kan kreve – og få tilkjent! – sjenerøs kompensasjon for lavere inntjening som følge av for restriktiv arbeids- eller miljølovgivning? Uansett hvor uhørt dette synes, er slike scenarioer langt fra nye. De figurerte allerede i utkastet til en Multilateral avtale om investeringer (MAI) som ble framforhandlet i det skjulte mellom OECDs 29 medlemsland i 1995–1997. Da avtaleutkastet til slutt lekket ut, førte det til en enorm protestbølge i flere land og tvang initiativtakerne til å putte det tilbake i skuffen.

Femten år senere er scenariene her igjen i nye klær, i form av Transatlantisk handels- og investeringspartnerskap (TTIP) som USA og EU innledet forhandlinger om i juli. Ifølge den offisielle framdriftsplanen skal avtalen være ferdigforhandlet innen to år. Målet med TTIP er at lovverk på begge sider av Atlanterhavet må bøye seg for frihandelsnormene etablert av og for de store europeiske og amerikanske selskapene. Obsternasige land som nekter å bøye seg risikerer handelssanksjoner eller erstatningssøksmål på flere millioner euro.

TTIP ser ut til å kombinere – og forverre – de verste elementene i tidligere avtaler. Hvis avtalen blir en realitet vil de multinasjonale selskapenes privilegier bli lov og binde offentlige myndigheters hender en gang for alle. Selv om regjeringer skifter eller folk protesterer, vil signaturlandene måtte følge avtalen, frivillig eller med tvang, ettersom alle landene må være enige om eventuelle endringer. Avtalen vil kopiere i Europa ånden og innholdet i dens asiatiske forbilde, Trans-Pacific Strategic Economic Partnership (TTP), som nå er i ferd med å ferdigforhandles mellom tolv land etter å ha blitt iherdig promotert av amerikansk næringsliv. Sammen vil TTIP og TTP sementere et økonomisk imperium som kan diktere sine betingelser over store deler av verden: Alle land som søker handelsforbindelser med USA og EU vil bli tvunget til å innføre de samme reglene snarere enn å framforhandle egne vilkår. (…)