Somalisk terrorisme, kenyansk krise

Lørdag 21. september tok en liten væpnet gruppe tilknyttet islamistbevegelsen Al-Shabaab (forkortelse for Harakat al-Shabaab al-Mujahedin, «De unges mujahedin») seg inn i det travle kjøpesenteret Westgate i Nairobi og åpnet ild mot kundene. Skjult i labyrinten av butikker klarte angriperne å holde ut en fire dager lang beleiring, mens de drepte alle som kom innenfor rekkevidde. Ikke bare mislykkes de kenyanske myndighetene i å stanse massakren, de var heller ikke i stand til å identifisere morderne, hindre dem i å flykte eller arrestere en eneste av dem. Over en måned etter angrepet, er forvirringen stor, også om antall ofre.

Angrepet oppfattes framfor alt som et islamistisk terrorangrep, men det har to andre undervurderte aspekter: Det inngår i borgerkrigen som har herjet Somalia siden de første geriljaangrepene i 1988, og det er nok et symptom på den politiske krisen i Kenya, som har forverret seg etter det omstridte presidentvalget i 2007.

Somalia er slitt i stykker, ikke etter at diktatoren Siad Barre falt i 1991, slik det ofte hevdes, men etter det store opprøret i Somaliland, den nordlige region som erklærte seg selvstendig i 1991 uten å få internasjonal anerkjennelse. Den økende makten til den væpnede bevegelsen Al-Shabaab siden 2004, er et tydelig tegn på det politiske forfallet i landet.

Vakuum for ny regjering

Angrepet på Westgate har også blitt sett som en hevnaksjon mot Kenya, for at den kenyanske hæren angrep den radikale islamistgruppens baser, med støtte fra den føderale somaliske regjeringen og det franske flyvåpenet, i oktober 2011. Men den kenyanske hæren er bare en av flere utenlandske hærer som opererer i Somalia – og garantert en av de minst effektive. Soldater fra Uganda, Burundi og Djibouti har vært aktive der siden 2007 i African Mission in Somalia (Amison), et fredsoppdrag finansiert av Den afrikanske union og FN. Det er også mange etiopiske soldater på bakken, selv om de ikke er med i Amison.

Kenyanernes interesser i Somalia har lite å gjøre med å fredsbevaring. Kenya prøver å forsvare sin nordøstlige grense som stadig raides av shifta (somaliske banditter), men kenyanerne søker også utvilsomt å få kontroll over et område i Indiahavet som trolig inneholder både olje og gass. I 2011 brukte de kenyanske soldatene ni måneder på å rykke fram 200 kilometer, selv om de nærmest ikke møtte motstand. Tregheten skyldes delvis elendige forsyningslinjer. Da de inntok havna i Kismayo i september 2012, sendte de først inn militsene til deres lokale allierte, Ahmed Madoobe. Siden er det i stor grad disse militsene som har stått for sikkerheten i Nedre Juba. Som om ikke det var nok, da Madoobe i januar 2013 ba kenyanerne hjelpe dem å «rense» innlandet mot Gedo, stakk den kenyanske hæren seg unna fordi de tvilte på om de ville klare å ta Al-Shabaab.

I 2012 mistet islamistgruppen flere av de store somaliske byene de hadde erobret. Dermed kunne en ny grunnlov og regjering komme på plass. Valget av president Hassan Sheikh Mohamud 10. september 2012 fullførte overgangsprosessen FN innledet i 2004.

Små klaner

Det er feil å tolke raidet i Nairobi som bevis for at islamistgruppene har fått ny strategisk styrke. Selv om dette viser at den somaliske borgerkrigen er utvidet til Kenya, så er Westgate-angrepet først og fremst et resultat av den indre striden i Al-Shabaab i april–juli. Konflikten kom etter militære nederlag Amison påførte bevegelsen. Ahmed Godane, en av bevegelsens ledere, havnet i strid med flere av sine underordnede. Enkelte av dem måtte bøte med livet. Og ringlederen deres, Hassan Dawer Aweys, den somaliske islamistbevegelsens historiske leder, overga seg etter hvert til den føderale somaliske regjeringen – en regjering som sliter med å holde fast på makten i Mogadishu under beskyttelse av internasjonale styrker.

Det er vanskelig å si om Westgate-terroristene kom fra Godanes gruppe eller fra motstandernes. Til gjengjeld er det åpenbart at målet var å få medienes oppmerksomhet – journalister våger seg sjelden inn i Somalia – og å tiltrekke seg penger fra Al-Qaida, som visstnok sliter økonomisk og er nøye med hva de gir penger til. Med angrepet gjorde Godane seg til stjerne innenfor islamsk global terrorisme, en scene som allerede er overfylt av Al-Qaida i islamsk Nord-Afrika (AQMI), Al-Qaida på den arabiske halvøya (AQPA), indonesiske Jama’a Islamiya, Boko Haram i Nigeria og de mange syriske gruppene.

Eksporten av islamsk terrorisme til Kenya, betyr åpenbart ikke at Al-Shabaab har forlatt basene i Somalia. Bevegelsen kontrollerer fremdeles om lag halvparten av territoriet og forsøker nå å reposisjonere seg overfor den føderale regjeringen med utbygging av infrastruktur i disse områdene – i tillegg til folkeforsamlinger og fester for barn! Terrorisme er fortsatt hovedaktiviteten, men de har flere kort i ermet, og trumfkortet er at de representerer små klaner. Disse føler seg som ofre for de store klanenes «imperialisme», spesielt Hawiye-klanen, som er overrepresentert i den føderale somaliske regjeringen. Regjeringen må derfor ofte inngå kompliserte avtaler med Al-Shabaab, som de andre steder fortsetter å bekjempe med andre midler, for eksempel i Juba, der de kjemper en stille krig gjennom Madoobe. Det er uklart om Madoobe er i lommene på kenyanerne eller om det er omvendt.

bedrøvelig innsats

Det lite militariserte Kenya opplever en dyp politisk krise.¹ Presidentvalget i 2007 ble preget av etniske spenninger med røtter tilbake til uavhengigheten, spenninger som ble ytterligere forsterket under Daniel Arap Moi (1978–2002). Volden krevde 1300 liv. 300 000 flyktet til sin etnisitets hjemområder for å unngå angrep. Mange har ennå ikke vendt tilbake til sine tidligere hjem. Stammemilitser ble dannet, de mest brutale var militsene til stammene kikuyu og kalenjin.¹ Etter drapene innledet Den internasjonale straffedomstolen en etterforskning som ledet til tiltale mot den ledende kikuyu-politikeren Uhuru Kenyatta, sønn av tidligere president Jomo Kenyatta, og mot kalenjin-lederen William Ruto, Kenyattas motkandidat i 2007.

Etter et intenst internasjonalt press inngikk de to tiltalte en naturstridig men effektiv valgallianse, som gjorde den ene til president og den andre til visepresident. De vant faktisk allerede i første valgomgang i mars 2013, men med knappe 8400 stemmers margin, det vil si 50,07 prosent av de 12,3 millioner stemmene (av 14,4 millioner stemmeberettigede). De to sto med ryggen mot veggen, de var valgt under tvilsomme omstendigheter, mistenkt for forbrytelser mot menneskeheten og tvunget til å stille foran Den internasjonale straffedomstolen. Angrepet på Westgate ga dem en redningsplanke.

Ruto sto allerede foran dommerne i Haag da angrepet skjedde. Kenyatta skulle dit i november. Mindre enn 24 timer etter at rettsforhandlingene startet, lot domstolen visepresidenten vende tilbake til Nairobi «for å utøve sitt embete i en nødsituasjon». Nå er Kenyatta og Ruto ikke lenger mistenkte i forsvarsposisjon, men garantister for den internasjonale rettsorden mot terrortrusselen. Sikkerhetsstyrkenes bedrøvelige innsats spiller tydeligvis ingen rolle: De sprengte parkeringsplassen på toppen av kjøpesenteret og begravde mange folk under betongblokkene, mens soldatene plyndret butikker og barer, drakk seg fulle og skjøt tilfeldig rundt seg. Det betyr tydeligvis heller ikke noe at politiet ikke hadde plantegningene til kjøpesenteret og ikke gadd å vokte kloakken og dermed lot terroristene unnslippe. Eller at hæren, som ble tilkalt som forsterkning fra første dag, drepte politisjefen ved en feiltakelse. Eller at de som skulle løse krisen, general Julius Karangi og politiets generalinspektør David Kimaiyo, kranglet offentlig og ga sine underordnede motstridende ordre, mens innenriksdepartementet løy og ga terroristene skylden for brannen i kjøpesenteret – noe ingen trodde på.

Diktatorklubb

Ruto og Kenyatta fikk full støtte fra den nigerianske presidenten Goodluck Jonathan, den etiopiske utenriksministeren Tedros Adhanom og de fleste landene i Den afrikanske union under toppmøtet i Addis Abeba 12. oktober 2013. Den eneste som protesterte var FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan. Fremdeles naget av minnene fra Rwanda og Darfur sa han at han ikke hadde hørt lederne snakke om rettferdighet for de «flere tusen afrikanere som har mistet livet eller er tvunget til å forlate hjemmene sine.» Den sudanske bloggeren og menneskerettsforkjemperen Hafiz Mohamed spurte nylig om Den afrikanske union er en union for folkene eller en diktatorklubb.¹

Ingenting er løst i Kenya. At Kenyatta og Ruto for øyeblikket har unnsluppet straff for sine handlinger demper ikke den politiske krisen. Parlamentsmedlemmene som Kenyatta ba vise moderasjon midt i finanskrisen, svarte i september med å bevilge seg en lønnsøkning som gjør at de nå tjener nær 12 000 dollar i måneden, og dermed er noen av verdens best betalte parlamentarikere.

Oversatt av L.H.T

¹Kenya Defence Force (KDF) har ikke hatt kamperfaring etter uavhengigheten i 1963. Ordensoppdragene de har utført har ofte endt i brutal vold, som massakren på 3000 sivile i Waggala i 1984.

²Jomo Kenyatta, det selvstendige Kenyas første president, var kikuyu. Etterfølgeren hans, Daniel Arap Moi, var kalenjin.

³Hafiz Mohamed, «The AU is it People Union or Dictators Club» [sic!], 14. oktober 2013, www.sudantribune.com.