Splid er frihetens grunnlag

500-årsjubileet til Fyrsten har blitt markert med utallige monografier, biografier og konferanser. I denne berømte boka om styringskunsten viser Niccolò Machiavelli «hva fyrstedømmer er, hvor mange typer det finnes og hvordan de mistes». Slik avdekker han maktens tannhjul og autoritetens fundamenter, noe som har gitt ham et ondsinnet rykte, ledet til selvmotsigende fortolkninger, og gjort Fyrsten til den mest leste og kommenterte boka innen politisk tenkning de siste 500 årene.

Fyrsten ble skrevet i 1513, men først utgitt posthumt i 1532, det er dermed noe så sjeldent som året den ble skrevet som nå markeres. I 1559 ble boka satt på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker, som alle bøker fra Firenze, og ikke fjernet før på slutten av 1800-tallet. I 1576 bidro hugenotten Innocent Gentillet til bokas ry da han lanserte ordet «machiavellisme», et uttrykk som kom til å få en lysende framtid. Siden har Machiavelli gått for å være en kynisk maktteoretiker og manipulator, den som hvisker tyrannene i øret. Den franske juristen og filosofen Jean Bodin (1529–1596) anklagde ham for å «profanere den politiske filosofiens hellige mysterier», mens den britiske filosofen Bertrand Russell (1872–1970) mente at Fyrsten er en «håndbok for gangstere».

Men Machiavellis tenkning åpner også for andre tolkninger. Fyrsten er ifølge Rousseau «republikanernes bok», mens Gramsci mente at her «forsøkte Machiavelli å gjøre seg til en av folket». Og når sant skal sies så har Fyrsten blitt lest av alt fra motreformasjonens tenkere på 1500-tallet til 1900-tallets liberalere, for ikke å nevne opplysningstenkerne, jakobinerne, marxistene, fascistene og nyrepublikanerne. I dag er Machiavelli utgangspunkt for både krimromaner og dataspill, så vel som håndbøker for «gründerledelse» og «familiestyring», blant andre Machiavelli for Moms som kom ut i USA tidligere i år. (…)