«Ti år med kamp mot straffefrihet,» skryter nettsidene til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Siden den startet arbeidet i 2002, har denne nye typen domstol dømt enkeltpersoner anklagd for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og voldsforbrytelser. I domstolens juridiske fundament, Roma-vedtektene fra 1998, beklages den høye graden av straffefrihet, og den nye rettspraksisen er tenkt som et brudd med en antatt ineffektiv tradisjonell internasjonal strafferett. Til forskjell fra Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda (ICTR), som har en geografisk begrenset eller midlertidig myndighet, kan ICC dømme alle forbrytelser begått etter at den ble opprettet.
En av to betingelser må være oppfylt for at en sak skal behandles: at den anklagde er borger i et av de 122 medlemslandene (av FNs 193 medlemsland) eller at forbrytelsene har skjedd på et medlemslands territorium. Sistnevnte klausul utvider myndighetsområdet til land som ikke anerkjenner domstolen. Mistenkte kan ikke lenger skjule seg bak offisielle verv: stats- og regjeringssjefer eller diplomater er ikke lenger beskyttet mot rettsforfølgelse. 9. september kunne ICC dermed dømme Kenyas visepresident, William Ruto, for volden under presidentvalget i 2007. I 2009 utstedte domstolen arrestordre mot Sudans president Omar al-Bashir for overgrep i Darfur. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
