Sikkerhet ødelegger demokratiet

Formuleringen «av sikkerhetsmessige årsaker», «for security reasons», «per ragioni di sicurezza» fungerer som et autoritativt argument. Det stopper enhver diskusjon og innfører perspektiver og tiltak vi ellers aldri ville godtatt. Opp mot dette argumentet må vi sette analysen av et tilsynelatende harmløst begrep, men som likevel synes å ha erstattet alle andre politiske begrep, nemlig sikkerhet.

Man skulle tro at målet for all sikkerhetspolitikk simpelthen er å forhindre farer, problemer eller katastrofer. En viss genealogi viser faktisk at begrepet stammer fra det romanske uttrykket salus publica suprema lex – «folkets velferd er den høyeste lov» – og inngår dermed i unntakstilstandens paradigme. Tenk bare på senatus consultum ultimum og diktaturet i Roma;¹ på rettsprinsippet necessitas legem non habet («nøden bryter alle lover»); på Velferdskomiteene (Comités de salut public)² under den franske revolusjon; på den franske grunnloven fra år 8 (1799), som nevnte «problemer som truer statens sikkerhet»; eller artikkel 48 i Weimar-grunnloven (1919), det juridiske fundamentet for det nasjonalsosialistiske regimet, som også nevnte «offentlig sikkerhet».

Selv om denne genealogien er riktig, lar den oss ikke forstå dagens sikkerhetsdispositiver. Unntaksprosedyrer retter seg mot en umiddelbar og reell trussel som må elimineres ved å oppheve lovens garantier for en begrenset tid. De «sikkerhetsmessige årsakene» man snakker om i dag utgjør derimot en normal og permanent styringsteknikk.

Et videoovervåket rom er ikke lenger en agora; det er en gråsone mellom offentlig og privat, fengsel og forum.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I stedet for unntakstilstanden anbefaler Michel Foucault³ oss å lete etter opprinnelsen til dagens sikkerhetsregime i den moderne økonomiens opprinnelse, hos François Quesnay (1694–1774) og fysiokratene.⁴ Selv om de store eneveldige statene like etter freden i Westfalen (1648)⁵ introduserte ideen om at suverenen skulle sørge for undersåttenes sikkerhet, er det først med Quesnay at sikkerhet – eller snarere suréte, trygghet – blir et sentralt begrep i styringsdoktrinen.

Laisser faire, laisser passer
Quesnays artikkel om «Korn» i Den store franske encyklopedien er fortsatt, to og et halvt århundre senere, uunnværlig for å forstå dagens styringsmåte. Voltaire sa forøvrig at så fort denne teksten var publisert, så sluttet pariserne å diskutere teater og litteratur for heller å snakke om økonomi og landbruk.

Et av hovedproblemene myndighetene den gang måtte håndtere var matmangel og hungersnød. Før Quesnay forsøkte de å forhindre matmangel med offentlige kornkamre og forbud mot korneksport. Men disse preventive tiltakene hadde negativ innvirkning på produksjonen. Quesnays idé var å snu opp ned på framgangsmåten: I stedet for å forsøke å forhindre hungersnød, måtte man la den skje og gjennom liberalisering av innenriks- og utenrikshandelen regjere dem når de inntraff. «Å regjere» [lat. «å styre»] tar her opp i seg sin etymologiske betydning: en god styrmann – den som holder roret – kan ikke unngå stormen, men hvis stormen inntreffer, må han være i stand til å styre båten.

Det er i denne forstand vi må forstå formuleringen som er tilskrevet Quesnay, men som han faktisk aldri skrev: Laisser faire, laisser passer – la det skje, la det passere. Langt fra bare å være den økonomiske liberalismens motto, betegner det et styringsparadigme som plasserer sikkerheten – Quesnay snakker om «forpakternes og bøndenes trygghet» – ikke i forebyggingen av problemer og katastrofer, men i evnen til å kanalisere dem i en nyttig retning.

Vi må se nærmere på den filosofiske rekkevidden til denne omveltningen som forstyrrer den tradisjonelle hierarkiske relasjonen mellom årsaker og virkninger – fordi det er nytteløst eller uansett kostbart å styre årsakene, er det nyttigere og sikrere å styre virkningene. Rekkevidden av dette aksiomet kan ikke neglisjeres: Det styrer våre samfunn, fra økonomien til miljøpolitikken, fra utenriks- og militærpolitikken til interne sikkerhets- og polititiltak. Det lar oss også forstå det ellers så gåtefulle sammenfallet mellom en absolutt liberalisme i økonomien og en sikkerhetskontroll uten sidestykke.

Alvorligere lover enn fasciststatenes
La oss se på to eksempler som illustrerer denne tilsynelatende selvmotsigelsen. Første eksempel er drikkevann. Selv om vi vet at en større del av planeten snart vil mangle drikkevann, fører ingen land en seriøs politikk for å unngå sløsing. Derimot ser vi det i alle fire verdenshjørner utvikle og utbre seg teknologi og anlegg for rensing av forurenset vann – et betydelig marked under oppseiling.

La oss så se på de biometriske dispositivene, som er et av de mest skremmende aspektene ved dagens sikkerhetsteknologier. Biometri dukket opp i Frankrike i andre halvdel av 1800-tallet. Kriminologen Alphonse Bertillon (1853–1914) brukte fotografier og antropometriske signalement til å lage «forbryterbilder» med et standardisert vokabular for å beskrive individer på et dataark. Like etter ble teknikken med fingeravtrykk lansert av Francis Galton (1822–1911), en fetter av Charles Darwin og stor beundrer av Bertillon. Men disse dispositivene klarte åpenbart ikke å forhindre forbrytelser, men å avsløre vaneforbytere. Vi gjenfinner også her fysiokratenes oppfatning av sikkerhet: Først når forbrytelsen er begått kan staten effektivt gripe inn.

De antropometriske teknikkene ble laget for vaneforbrytere og utlendinger og var lenge deres eksklusive privilegium. I 1943 avviste den amerikanske kongressen fortsatt Citizen Identification Act, som ville utstyre alle amerikanske borgere med identitetskort med fingeravtrykk. Først i andre halvdel av 1900-tallet ble dette vanlig. Men først nylig ble det siste steget tatt. Optiske skannere som raskt kan avdekke fingeravtrykk så vel som iris-struktur har hentet de biometriske dispositivene ut av politikamrene og forankret dem i hverdagslivet. I enkelte land kontrolleres inngangen til skolekantiner med en optisk leser som barna plasserer hånda på.

Flere har hevet stemmen for å rette oppmerksomheten mot farene ved en absolutt og grenseløs kontroll fra en makt som besitter borgernes biometriske og genetiske data. Med slike redskaper ville jødeutryddelsen (eller alle andre tenkelige folkemord), utført med utgangspunkt i en usammenlignbart mer effektiv dokumentasjon, blitt total og ekstremt rask. Dagens sikkerhetslovgivning i de europeiske landene er i visse aspekt langt mer alvorlig enn lovene i fasciststatene på 1900-tallet. I Italia er lovene om offentlig sikkerhet (Testo Unico delle Leggi di Pubblica Sicurezza, TULSP) som Mussolini-regimet vedtok i 1926 i all hovedsak fortsatt gjeldende. Men terrorlovene som ble vedtatt under «blyårene» (fra 1968 til begynnelsen av 80-tallet) har begrenset garantiene de inneholdt.

Avpolitisering
Økningen i sikkerhetsdispositiver vitner om en så stor endring i den politiske begrepsforståelse at man har all grunn til å spørre ikke bare om samfunnene vi lever i fortsatt kan kalles demokratier, men også og framfor alt om de fortsatt kan ses på som politiske samfunn.

Allerede i det femte århundre før Kristus hadde, slik historikeren Christian Meier har vist, en endring i måten å se på politikken på funnet sted i Hellas gjennom politiseringen av borgerskapet. Mens tilhørighet til byen (polis) inntil da hadde vært definert av sosial status – adelige og medlemmer av kultsamfunnskap, bønder og handelsmenn, herrer og klienter, familiefedre og slektskap – ble utøvelse av politisk borgerskap nå et kriterium for sosial identitet. «Slik oppsto en spesifikt gresk politisk identitet, der ideen om at individer burde oppføre seg som borgere fant en institusjonell form,» skriver Meier. «Tilhørighet til grupper dannet av økonomiske eller religiøse fellesskap ble sekundært. Fordi borgerne i et demokrati viet seg til politikken, oppfattet de seg selv som medlemmer av polis. Polis og politeia, byen og borgerskapet, definerte hverandre gjensidig. Borgerskapet ble slik en aktivitet og en livsform der polis, byen, konstituerte seg som et domene klart skilt fra oikos, hjemmet. Politikken ble et fritt offentlig rom, og som sådan det motsatte av det private rom der nødvendigheten hersket.»⁶ Ifølge Meier har denne spesifikt greske politiseringen gått i arv til den vestlige politikken, der borgerskapet har forblitt – med høydepunkter og bunnpunkter, riktignok – den avgjørende faktoren.

Det er nettopp denne faktoren som nå gradvis blir revet med i en omvendt prosess, i en avpolitiseringsprosess. Det som tidligere var terskelen for en aktiv og ureduserbar politisering, nemlig borgerskapet, blir nå en rent passiv tilstand, der handling og ikke-handling, offentlig og privat tilsløres og sammenblandes. Det som konkretiserte seg i en daglig aktivitet og en livsform begrenser seg nå til en juridisk status og utøvelsen av en stemmerett som ligner stadig mer på en meningsmåling.

Kan den moderne sikkerhetsstaten fortsatt kalles et demokrati, eller i det hele tatt politisk?»

Sikkerhetsdispositivene har spilt en avgjørende rolle i denne prosessen. Den gradvise utvidelsen av identifikasjonsteknikker som tidligere var forbeholdt kriminelle, til å omfatte alle borgere, virker inn på deres politiske identitet. For første gang i menneskehetens historie er identitet ikke lenger en funksjon av den sosiale «personen» og dennes anerkjennelse, av «navnet» eller «renommeet», men av biologiske data som ikke kan ha noen relasjon til subjektet, slik som de meningsløse flekkene blekket på tommelen min etterlater seg på et papirark eller gensekvensen i mitt DNAs doble heliks. Det meste nøytrale og mest private blir dermed bæreren av sosial identitet, som det stripper for sin offentlige karakter.

Mistanke, registrering og kontroll
Når biologiske kriterier som ikke på noen måte avhenger av min vilje, bestemmer min identitet, da blir konstruksjonen av en politisk identitet problematisk. Hvilken type relasjon kan jeg etablere med mine fingeravtrykk eller min genetiske kode? Det etiske og politiske rommet vi var vant med å oppfatte, mister mening og må fullstendig revurderes. Mens den greske borger definerte seg i motsetningen mellom privat og offentlig, hjemmet (stedet for det reproduktive liv) og byen (det politiske stedet), synes den moderne borger å bevege seg i en sone av indifferensiering mellom offentlig og privat, eller, for å bruke Thomas Hobbes’ ord, mellom fysisk og politisk kropp.

Denne indifferensieringen materialiserer seg i videoovervåkningen av gatene i byene våre. Dette dispositivet har fått samme skjebne som fingeravtrykkene: Det ble laget for fengslene, men har gradvis blitt utvidet til offentlige steder. Men et videoovervåket rom er ikke lenger en agora, det har ikke lenger en offentlig karakter; det er en gråsone mellom offentlig og privat, fengsel og forum. En slik forvandling har en rekke årsaker, hvor den moderne maktens utglidning mot biopolitikken har en særlig plass: Det dreier seg om å styre individenes biologiske liv (helse, fruktbarhet, seksualitet) og ikke lenger bare å utøve suverenitet over et territorium. Denne forflytningen av begrepet om det biologiske liv mot sentrum av politikken forklarer forrangen til den fysiske identiteten over den politiske.

Men vi må ikke glemme at det å basere den sosiale identiteten på den kroppslige begynte med ønsket om å identifisere vaneforbrytere og farlige individer. Dermed er det knappest overraskende at borgerne, behandlet som kriminelle, ender med å akseptere som selvsagt at statens normale relasjon til dem er mistanke, registrering og kontroll. Det stilltiende aksiomet, som vi her må påta oss risikoen med å utsi, er: «Alle borgere – såfremt de er levende vesener – er potensielle terrorister.» Men hva er en stat, hva er et samfunnet, som styres etter et slikt aksiom? Kan de fortsatt kalles demokratier, eller i det hele tatt politiske?

Udefinerbar politimakt
I sine forelesninger ved Collège de France og i boka Overvåkning og straff⁷ skisserte Foucault en typologisk klassifisering av moderne stater. Han viste hvordan staten i Frankrikes førrevolusjonære regime, l’ancien régime, definert som en territorial eller suveren stat med mottoet «gi dø og la leve», gradvis utviklet seg til å bli en befolkningsstat, der den demografiske befolkningen erstattet det politiske folket, for så å bli en disiplinstat, der mottoet ble snudd til «gi liv og la dø»: en stat som beskjeftiget seg med subjektenes liv for å produsere sunne, lydige og organiserte kropper.

Staten vi lever i i dagens Europa er ikke en disiplinstat, men snarere – etter Gilles Deleuzes formulering – en «kontrollstat»: Den har ikke som mål å organisere og disiplinere, men å forvalte og kontrollere. Etter den voldelige håndteringen av demonstrasjonen mot G8 i Genova i juli 2001, sa en italiensk polititalsmann at regjeringen ikke ville at politiet skulle sørge for lov og orden, men at de skulle styre kaoset: Han visste nok ikke hvor godt han sa det. Amerikanske intellektuelle som har forsøkt å reflektere over de konstitusjonelle endringene skapt av Patriot Act og lovgivningen etter 11. september 2001, foretrekker å snakke om en security state. Men hva betyr «sikkerhet» her?

Under den franske revolusjonen sammenfalt dette begrepet – eller «trygghet» som man sa den gang – med begrepet om politi. Loven av 16. mars 1791, og deretter loven av 11. august 1792, innførte i det franske lovverket ideen om sikkerhetspoliti, som skulle få en lang historie i moderniteten. I debattene før disse lovene ble vedtatt, viste det seg tydelig at politi og sikkerhet var gjensidig definert. Men talerne – deriblant Armand Gensonné, Marie-Jean Hérault de Séchelles og Jacqes Pierre Brissot – klarte verken å definere det ene eller det andre. Debattene handlet hovedsakelig om forholdet mellom politi og rettsvesen. Ifølge Gensonné dreide det seg om «to fullstendig distinkte og atskilte makter», likevel syntes det umulig å definere politimakten, mens rettsmaktens rolle var klar.

Destituerende makt
Analysen av de folkevalgtes argumentasjon viser at politiets sted er genuint ubestemmelig, og at det må være slik, for hvis politiet ble fullstendig absorbert av rettsvesenet, ville det slutte å eksistere. Dette er den berømte «skjønnsmarginen» som fortsatt i dag kjennetegner politibetjentenes virke: Overfor konkrete situasjoner som truer den offentlige sikkerheten, handler disse som suverene. Når de gjør dette, verken beslutter eller forbereder de – en feil man stadig gjentar – dommerens beslutning: Enhver beslutning forutsetter årsaker, mens politiet griper inn på virkninger, det vil si det ubestemmelige.

Dette ubestemmelige kalles ikke lenger raison d’Etat, slik som på 1600-tallet, men «sikkerhetsmessige årsaker». Security state er dermed en politistat, selv om definisjonen av politi er et svart hull i doktrinen om offentlig rett: Da Nicolas de La Mares Traité de la police og Johann Heinrich Gottlob Von Justis Gesamte Policey-Wissenschaft dukket på 1700-tallet i Frankrike og Tyskland, ble politi ført tilbake til sin etymologiske opprinnelse i politeia og tenderte mot å betegne den egentlige politikken, mens termen ’politikk’ bare betegnet utenrikspolitikken. Von Justi kalte derfor Politik en stats forhold til andre stater og Polizei en stats forhold til seg selv: «Politi er det rådende forholdet en stat har til seg selv.»

Ved å plassere seg under sikkerhetens tegn, forlater den moderne staten politikkens domene for å gå inn i et no man’s land, der det er vanskelig å få øye på geografien og grensene og der enhver begrepsforståelse feiler. Denne staten, hvis navn etymologisk stammer fra fravær av bekymring (securus: sine cura), gjør oss snarere tvert imot bare mer bekymret for farene den utsetter demokratiet for, fordi i den er et politisk liv blitt umulig, samtidig som demokrati og politisk liv – i det minste i vår tradisjon – er synonymer.

Overfor en slik stat må vi revurdere de tradisjonelle strategiene for politisk konflikt. I sikkerhetsparadigmet gir alle konflikter og alle mer eller mindre voldelig forsøk på å styrte makten staten en anledning til å styre virkningene til fordel for sine egne interesser. Dette viser dialektikken som så tett forbinder terrorisme og statens motreaksjon i en ond spiral. Modernitetens politiske tradisjon tenkte radikale politiske endringer i form av en revolusjon som handlet som en konstituerende makt for en ny konstituert orden. Vi må forlate denne modellen for snarere å tenke en rent destituerende makt, som ikke lar seg fange av sikkerhetsdispositivet og kaste den ut i en ond spiral av vold. Hvis vi vil stanse sikkerhetsstatens antidemokratiske utglidning, er formene og midlene til en slik destituerende makt det vesentlige politiske spørsmålet vi må tenke over i de kommende år.

Oversatt av R.N.

1
I tilfelle alvorlige problemer kunne den romerske republikken unntaksvis gi full makt til en magistrat (diktatoren).
2
Velferdskomiteene som ble innført av nasjonalkonventet skulle beskytte republikken mot faren for invasjon eller borgerkrig.
3
Michel Foucault, Sécurité, territoire, population. Cours au Collège de France, 1977–1978, Gallimard/Seuil, Paris, 2004.
4
Fysiokratene mente den økonomiske utviklingen var grunnet på landbruk, og frontet handels- og næringsfrihet.
5
Freden i Westfalen (1648) endte Trettiårskrigen mellom habsburgerne (støttet av den katolske kirke) og de tyske protestantiske statene i Det tysk-romerske rike. Fredstraktaten innledet et Europa basert på nasjonalstater.
6
Christian Meier, «Der Wandel der politisch-sozialen Begriffswelt im 5. Jahrhundert v. Chr.», i Reinhart Koselleck (red.), Historische Semantik und Begriffsgeschichte, Klett-Cotta, Stuttgart, 1979.
7
Michel Foucault, Overvåking og straff: Det moderne fengsels historie, Gyldendal, Oslo, 1994 [1975].