Verken rett øst eller rett vest

Nikita Khrusjtsjov sjokkerte alle med sin avsluttende tale på det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i februar 1956. Hvordan kunne han si det han gjorde? Khrusjtsjov stemplet sin forgjenger Stalin, som hadde vært forsøkt gjort til symbol for verdenssosialismen, som «stormannsgal». Stalin hadde misbrukt sin makt for å utrenske partifeller og andre bor-gere, og sagt ting av typen: «Jeg kan bevege en finger – og så vil det ikke lenger finnes noen Tito.» Med sin tale ville Khrusjtsjov ta avstand fra «persondyrkelse» som sådan. Etter dette oppsto en reformbevegelse i østblokken. Reformistene ville bort fra det under-trykkende politiske systemet, tilbake til de sosialistiske idealene, bort fra partiets ensporede dogmatisme, tilbake til Marx’ ideer om menneskelig frigjøring. De søkte å demokratisere det offentlige livet. De ville bekjempe det hemmelige politiet, eller i hvert fall sørge for at det handlet i overensstemmelse med sitt mandat og holdt seg innenfor de gjeldende lovenes rammer. De ønsket pressefrihet, kunstnerisk og vitenskapelig frihet, og motarbeidet sensuren. Bevegelsen kjent som «New Left» i Vest-Europa var rimeligvis ikke del av denne reformis-men. Den var snarere produkt av motstanden mot den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956, samt av interessen for konfliktlinjene som ble synliggjort med Suez-krisen samme år. Likevel hadde reformbevegelsen i østblokken og det nye venstre i Vesten mye til felles. Begge hadde som mål å redde den marx-istiske, sosialistiske tradisjonen fra stalinismen og Sovjetunionens imperialistiske eksesser.
Der Leszek Ko'akowski i sin ellers fabelaktige Main Currents of Marxism avfeier New Left-bevegelsen med henvisning til de anti-intellektuelle og primitivistiske innslage-ne i 60-tallets studentbevegelse, og tilsynelatende ikke ser noen varig verdi i dens bestrebelser, er det fristende å peke på et organ som både fortsetter å bruke «New Left»-betegnelsen og viser at denne venstreradikale tradisjonen stadig er aktuell. Jeg snakker om det London-baserte tidsskriftet New Left Review.

Teori og praksis
New Left Review (NLR) ble grunnlagt i 1960, da to eksisterende tidsskrifter, Universities and Left Review og The New Reasoner, begge dannet etter begivenhetene i 1956, ble slått sammen. Det nye tidsskriftet var hele tiden orien-tert mot aktuell politikk, men allerede fra 1962, da Perry Anderson ble NRLs andre redaktør (Susan Watkins, som har vært redaktør siden 2003, er den fjerde i rekken), ble også teoretiske bidrag viet stor plass. Kontinentale tenkere som Claude Lévi-Strauss, Jacques Lacan og Walter Benjamin ble introdusert. Jean-Paul Sartres tidsskrift Les Temps Modernes var et viktig forbilde.
Fra første stund hadde NLR-redaksjonen som ambisjon å furnere den britiske venstresiden med teoretiske perspektiv fra andre land. De trykket oversettelser av «vestlige marxister» som Frankfurter-skolen, Georg Lukács, Louis Althusser og Antonio Gramsci. Fra 1970 ble det også etablert et forlag tilknyttet tidsskriftet, New Left Books, som nå er kjent under navnet Verso. I dag er både tidsskriftet og forlaget svært anerkjente, ikke bare i britisk sammenheng, men blant intellektuelle og aktivister over hele verden.
På 2000-tallet har NRL markert sin politiske orientering ved å støtte Verdens sosiale forum og yte motstand mot USAs utenrikspolitikk, herunder krigene i Irak og Afghanistan, trus-lene mot Iran og bruken av droner i Pakistan. Jevnlig trykkes studier viet aktuell politikk i enkeltland. Alain Badiou og Slavoj Žižek bidrar til å fornye tidsskriftets teoretiske perspektiv. Skikkelser som Terry Eagleton, Hal Foster og Frederic Jameson viderefører tradisjonene for å behandle kunst og litteratur som politisk relevante erkjennelseskilder. Tenker vi oss dagens New Left Review plassert i det norske tidsskriftlandsskapet, befinner det seg et sted mellom Samtiden og Agora, tilsatt en dråpe Vagant.
I 2013-årgangen av NLR står eksempelvis aktuelle saker om hvordan De Grønne i Tyskland har utviklet seg i reaksjonær retning, en artikkel om begrepet populisme og en debatt mellom Asef Bayat og Tariq Ali om den arabiske våren. Vi finner også mer teoretiske bidrag, som Nancy Frasers foredrag om finanskrisen med utgangspunkt i Karl Polyanis Den liberale utopi, velferdsstatsteoretikeren Alain Supiots tiltredelsestale ved Collège de France, samt et utdrag fra Franco Morettis ferske bok The Bourgeois: Between History and Literatu-re, utgitt på Verso.
Seksjonen med bokanmeldelser på slutten av hvert nummer bringer mer kortfattet omtale av et selektivt utvalg aktuelle bøker. Anmeldt i 2013-årgangen er blant annet David Grae-bers Debt. The First 5000 Years, G...ran Therborns From Marxism to Post-Marxism?, Eric Hobsbawms posthume essaysamling Fractured Times og Rani Singhs biografi om Sonia Gandhi. (…)