Hvitt gull ved Svartehavet

Det er palmetrær overalt. Først flere falske, fluorescerende grønne neonlys formet som palmetrær, langs veien fra flyplassen til sentrum av Sotsji. Men i byen er de ekte. Som en plantegardin skiller de badebyen ved Svartehavet fra de kaukasiske fjellsidene. «Velkommen til Paradis!» sier beboeren Igor Sizov. «Klimaet vårt er et av verdens mest behagelige, omtrent som i den franske rivieraen!» Sotsji har 300 soldager i året, en snitttemperatur på 14,5 grader, og en varmerekord på 39,4 grader (juli 2000). Når jeg er der i november viser gradestokken fremdeles 20 grader. Turgåerne går langs havna med en is eller soler seg på de grå steinstrendene.

I skuddlengde fra grensene til Abkhasia, bryter Sotsji med forestillingene om Russland, med subarktisk barskog og uralske industrikomplekser. I Sovjettiden var dette en eksklusiv badeby for middelklassen, kommunistledelsen og Stalin selv, og et utstillingsvindu for sosialismen. «Under den kalde krigen fikk folk fra Vesten bare reise til tre steder i Sovjetunionen: Moskva, St. Petersburg og Sotsji,» forteller Sizov. Kommunistblokken kollapset for 23 år siden, men symbolene består. Og fra 7. til 23. februar vil Russlands «sommerhovedstad» igjen bli et utstillingsvindu, og vise at subtropisk klima ikke er et hinder for å arrangere de 22. olympiske vinterlekene.

Frenetisk bygging
«To tredeler av Russland har permafrost. Hvorfor arrangere vinterleker i tropene?» spør Ivan Nechepurenko, journalist i Moscow Times. Tro det eller ei, byen er faktisk det beste valget, langt foran de øde områdene i Uralfjellene og Altaj. Sotsji har gode transportforbindelser i Krasnodarregionen og snøforholdene er gode i skiløypene i Krasnaja Poljana, bare 50 kilometer unna i fjellene i Nord-Kaukasus. For Putin er det også et personlig valg: Han er nært knyttet til byen og investerte betydelig politisk kapital for å fronte byens kandidatur for Den internasjonale olympiske komité fra 2005 til 2007. (…)