Nei til all sensur

Ytringsfriheten finnes bare når den også gjelder ytringer man avskyr. Angrepene mot den overlever dessuten lenge etter at angriperne er glemt. I en nesten panisk stemning etter terrorangrepene 11. september 2001, var det bare én amerikansk senator, Russel Feingold, som stemte mot Patriot Act og lovens arsenal av frihetsfiendtlige tiltak som ble vedtatt av en samlet Kongress under påskudd om krig mot terror. 13 år og én president senere er disse unntaksbestemmelsene fortsatt i kraft i USA.

Vi vet at innenriksministre bryr seg mer om orden og sikkerhet enn om frihet. Hver trussel driver dem til å kreve nye repressive tiltak som en nervøs eller rasende befolkning vil støtte. I januar forbød Frankrike, i preventivt øyemed, flere folkemøter og kulturarrangementer som krenker «respekten for menneskets verdighet». Innenriksminister Manuel Valls reagerte på de antisemittiske tiradene til den kontroversielle komikeren Dieudonné, «som ikke lenger er morsom» og gjør noe som «ikke lenger er kreativt», og truet: «Jeg vil ikke utelukke noe, inkludert strengere lover.» Men en demokratisk stat bør ikke så lett akseptere at ministeren med ansvar for politiet offisielt bestemmer hva som er morsomt og kreativt – selv når det verken er det ene eller det andre. (…)