Gülen trer fram

Medlemmene kaller bevegelsen hizmet («tjenesten»), tyrkisk media kaller den cemaat («samfunnet»). Gülen-bevegelsen er en stor og mektig sosial og religiøs organisasjon, som ble grunnlagt på 1970-tallet av sufi-tenkeren¹ Fethullah Gülen. Han bor nå i USA, hvor han er kjent og respektert. I 2008 rangerte det amerikanske tidsskriftet Foreign Policy ham som en av «verdens mest innflytelsesrike intellektuelle».

I Tyrkia er meningene delte. Tilhengerne glorifiserer bevegelsen, mens motstanderne demoniserer den. Selv sier bevegelsen lite om hvordan den drives, noe som kan være en bevisst strategi, men også ha andre forklaringer. Fra begynnelsen av ble den forfulgt av den kemalistiske staten, særlig av hæren. Gülen selv måtte flytte til USA i 1999 for å unngå fengsel. Dessuten består den av flere desentraliserte og internasjonale nettverk uten en hierarkisk struktur. Det er Gülens tenkning, utlagt i bøker og sjeldne offentlige taler og intervjuer, som forbinder og inspirerer medlemmene. Tilhengerne sammenlignes ofte med jesuitter, som de også har svært gode relasjoner med, og med protestantiske misjonærer, Opus Dei og selv frimurerne.

Bevegelsen kan kalles en «sivilreligion», et begrep amerikanske sosiologer bruker om trosbaserte bevegelser som vier seg til sekulære aktiviteter.² Men har den også skjulte hensikter? Bevegelsen er ikke direkte involvert i politikken, men har makt og økonomiske ressurser til å påvirke, særlig til å forsvare egne interesser.

Statsminister Recep Tayyip Erdogan var alliert med Gülen fra 2002 til 2011, og brukte bevegelsens innflytelse for det den var verdt. Han brukte gülenistiske dommere og politifolk for å gjøre slutt på hærens kontroll over politikken. Men under krisen i desember i fjor, anklaget han bevegelsen for å ha infiltrert rettsvesenet og politiet. Da reagerte enkelte gülen-nettverk og satte lederens åndelige image i fare. Disse hendelsene viser tydelig organisasjonens makt. Først bidro den til å fjerne sin historiske motstander, hæren, så svekket den Erdogan, da dommere med bånd til bevegelsen innledet korrupsjonsetterforskning mot folk på høyeste hold.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Men bevegelsen blander seg også inn i debatten om det tyrkiske demokratiet, og om den nye grunnloven. Gülen forsvarer dagens parlamentariske styre, men går inn for en strengere maktfordeling – i motsetning til Erdogan som vil gi mer makt til presidentembetet med håp om å bli valgt i juli.

En viss «tyrkisme»

Bevegelsen er spesielt opptatt av utdanning – «skolen foran moskeen» sier Gülen. Den har rundt 2000 utdanningsetablissementer, stort sett svært gode videregående skoler, i 140 land. Den arrangerer flere fora for interreligiøs og interkulturell dialog og debatt om samfunnsrelaterte spørsmål som arbeidsliv, diskriminering og fattigdom, og driver veldedighet. Organisasjonen skal være god for femti milliarder dollar. Mye av midlene kommer fra det «nye islamske borgerskapet»:³ konservative og gudfryktige forretningsfolk fra Anatolia. Etter hvert som deres innflytelse har vokst siden 1980-tallet, har de begynt å verdsette Gülens ideer om å forene islamsk etikk og markedsøkonomi med et islam som er åpen for samtiden og verden.⁴ Målet er å forsone streng religiøs praksis med sekulær sosial handling,⁵ men uten å forene dem – i motsetning til politisk islam.

Både i Tyrkia, Afrika, Midtøsten, Sentral-Asia og på Balkan har Gülens tenkning stor innflytelse på muslimer som ønsker et moderne islam. Budskapet spres gjennom bevegelsens egne medier: Zamam er Tyrkias største avis med et opplag på én million og har flere internasjonale utgaver, blant annet en engelskspråklig, (Today’s Zaman), en fransk (Zaman France) og en tysk (Zaman Avrupa). De har nettsider på flere språk og tv-kanaler, som Samanyolu («Melkeveien»). De internasjonale nettverkene spiller også en sentral rolle for tyrkisk diplomati og handel.

Tro mot sin egen filosofi, som utelukker å blande religion og politikk, har Gülen alltid forsvart demokratiet og vært en urokkelig motstander av tyrkisk politisk islam og dennes ideologi om «nasjonal visjon» (millî görüs) – en syntese av et ritualistisk, statsnært islam og tyrkisk nasjonalisme, utarbeidet av Necmettin Erbakan (statsminister i 1996–1997). Den gülenistiske tenkningen er likevel ikke fri for en viss «tyrkisme», noe som sannsynligvis henger sammen med at budskapet inngår i den tyrkiske sufismen. Selv om de sier at de er for fred, støttet de ikke uforbeholdent Erdogans forhandlinger med de tyrkiske kurdernes historiske leder Abdullah Öcalan.⁶

Kapitalismens rasjonalitet

Fra 2002 til 2011 støttet Gülen regjeringen til Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP), fordi lederne, selv om de hadde islamistisk bakgrunn, framstilte seg som konservative demokrater, noe som passet godt med hans ideer. Dessuten hadde AKPs statutter ingen henvisninger til islam. Samarbeidet mellom disse mektige aktørene har spilt en sentral rolle i omformingen av Tyrkia og landets stadig større økonomiske og diplomatiske makt. Sammen klarte de å presse ut hæren. Men i 2010 begynte Gülen å kritisere offentlig Erdogans innenrikspolitiske og diplomatiske politikk, særlig hans stadig hardere tone overfor Israel. I 2011 distanserte Gülen seg enda mer, som følge av statsministerens stadig mer autoritære og islamistiske kurs. Forholdet mellom dem forble spent helt til det endte med brudd på tampen av fjoråret. For tyrkere med et sekulært samfunnssyn virker det absurd at en religiøs bevegelse kan lede an i moderniseringen av samfunnet. Likevel er det nettopp det vi er vitne til, for det tyrkiske samfunnet har forandret seg stort, selv om det fortsatt er konservativt. Middelklassen er nå i flertall, og samfunnet er i ferd med å bli mer individualistisk – selv i forholdet til islam – og sekulært, som vi så i demonstrasjonene i mai og juni i fjor i Istanbul og andre større byer. Den autoritære kemalistiske moderniteten klarte aldri å få med seg den konservative og gudfryktige befolkningen i Anatolia. Men nå ser vi en modernitet som vokser fram nedenfra og inkluderer ekskluderte samfunnslag.

De økonomiske og sosiale reformene på 1980-tallet, under Turgut Özal, Tyrkias viktigste statsmann siden Atatürk, skapte en ny dynamikk i hele landet. Nå endrer kapitalismens instrumentelle rasjonalitet konservatismen og middelklassens og næringslivets forhold til islam. Påvirkningen fra denne typen økonomisk og sosial rasjonalitet kan gradvis få den individuelle og kollektive konservatismen til å vike. Og Gülen-bevegelsen inngår i disse endringene.

Moderniseringen og forandringene i forholdet til islam kan forstås i lys av Max Webers religionssosiologi.⁷ Den tyske sosiologen viste i sin tid at det er de sosiale prosessene som i siste instans bestemmer hvilken retning religiøse institusjoner, dogmer og symboler tar – noe det tyrkiske samfunnets utvikling synes å bekrefte.

Ingen motvekt til venstre

Gülen framstår som den intellektuelle og åndelige arvtakeren etter Saïd Nursi (1876–1960), som startet sufi-bevegelsen Nurcu. Gülen tolket og aktualiserte Nursis lære om viktigheten av forholdet mellom islam og moderniteten – det vil si mellom fornuften og vitenskapen. Han innførte demokrati og samfunnsengasjement, spesielt utdanning, som en del av læren.⁸ Sosiologen Serif Mardin analyserte originaliteten i Nursis tenkning på 1980-tallet da mystikeren fremdeles var misforstått og regnet som en farlig reaksjonær fanatiker av staten og de urbane elitene. Mardin viste at deler av tenkningen var «personalistisk» og oppmuntret til individualisme hos de troende.⁹ Han understreket også forskjellen mellom to slags forestillinger om islam, mellom det dogmatiske og legalistiske «hadith-folket»¹⁰ og sufi-mystikerne, som Nursi og Gülen, som prioriterer åndelighet og humanisme .

Er Gülen-bevegelsen bra eller dårlig for det tyrkiske samfunnet og demokratiet? Så lenge Fethullah Gülens tenkning og personlighet får stadig større påvirkning, kan det være bra. Men mannen er over sytti og ved svak helse. Hvis han forsvinner kan situasjonen fort endre seg. For øyeblikket finnes det ingen venstreorientert sosial bevegelse som er sterk nok til å være en motvekt mot gülenistene. Det finnes heller ikke et venstreparti som kan motvirke AKPs hegemoni eller hegemoniet Gülen-bevegelsen kan forsøke å innføre etter hans død.

Oversatt av K.J.R.

Ali Kazancigil er statsviter og medredaktør i tidsskriftet Anatoli.

1
Helen Rose Ebaugh, The Gülen Movement: A Sociological Analysis of a Civic Movement Rooted in Moderate Islam, Springer, Dordrecht, 2010.
2
Robert N. Bellah, «Civil religion in America», Daedalus, vol. 96, nr.1, vinter 1967, www.robertbellah.com.
3
Se rapporten «Islamic Calvinists. Change and Conservatism in Central Anatolia», European Stability Initiative, Berlin, 2005, www.esiweb.org.
4
Dilek Yankaya, La Nouvelle Bourgeoisie islamique: le modèle turc (Det nye islamske borgerskapet: den tyrkiske modellen), PUF, Paris, 2013.
5
Marie-Louis Bureau, La Pensée de Fethullah Gülen. Aux sources de l’islamisme modéré (Fethullah Gülens tenkning. Til kildene for det moderate islam), L’Harmattan, Paris, 2012.
6
Vicken Cheterian, «Historisk sjanse for kurderne», Le Monde diplomatique, mai 2013.
7
Max Weber, The Sociology of Religion, Beacon Press, 1993
8
Erkan Toguslu (red.), Société civile, démocratie et islam: perspectives du mouvement Gülen (Sivilsamfunn, demokrati og islam: fremtidsperspektiver for Gülen-bevegelsen), L’Harmattan, Paris, 2012.
9
Serif Mardin, Religion and Social Change in Modern Turkey: The Case of Bediüzzaman Said Nursi, State University of New York Press, Albany, 1989.
10
Hadith er en samling nedtegnelser av profeten Muhammeds og hans nære følgesvenners ord og handlinger.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal