Den vesentlige kjærligheten

Når vi spør hva som kjennetegner et fenomen, stiller vi et filosofisk spørsmål. Vi er ute etter fenomenets såkalte vesen. Vi spør for eksempel om kjærlighetens vesen. Da mener vi hva selve kjærligheten er, ikke hva ordet «kjærlighet» betyr når vi slenger det rundt oss som mest, men hva kjærlighet egentlig innebærer, på ordentlig, bak hverdagens blendverk, hinsides alle drømmefabrikker. Kanskje finnes det ekte kjærlighet der, aner det oss, ikke bare når vi sitter med hver vår ensomhetsmaskin og «liker» andre menneskers livstegn, men også et annet sted, innerst inne eller ytterst ute, eller midt imellom, eller bare i framtiden – vil du elske meg da?

Det norske ordet «vesen» tilsvarer omtrent det latinske essentia, som i sin tur har gitt opphav til det stadig hyppigere brukte uttrykket «essensialisme». Essensialisme brukes nesten bare som kritisk term, altså for å omtale en måte å tenke på som er kritikkverdig. Kritikken av essensialistisk tenkning går ut på at slik tenkning forutsetter at alle fenomener i like stor grad har en essens, altså et vesen, en uforanderlig kjerne, og at denne kjernen lar seg lokalisere en gang for alle ved hjelp av verbalspråk, slik at vi i all framtid vil vite hva som kjennetegner fenomenet, og derfor trygt kan stadfeste at vi har kartlagt det og forstått dets vesen.

En slik kritikk rammer en del av den tradisjonelle vestlige tenkningen om kjærlighet, der den tenderer mot å hevde at kjærligheten er en evig kraft i universet som griper tak i hvert menneskes hjerte. Mot denne inderliggjørende metafysikken har biologer og psykologer hatt vektige innvendinger. Men også slike fagfolk kan bli for essensialistiske, for eksempel i overbevisningen om at kjærlighet lar seg redusere til medfødte drifter. Da møter de innvendinger fra både samfunnsforskere, historikere og filologer.

De lærde strides, med andre ord. Da kan vi bli fristet til å spørre: Har kjærligheten noe «vesen» i det hele tatt? Og hvis den ikke har det, bør vi da tenke at det overhodet finnes noe slikt som kjærlighet? Bygger ikke alle forestillinger om kjærlighet på essensialistiske fordommer, kristen inderlighet og humanistisk pompøsitet? På spørsmål av denne typen finnes det ikke entydige svar. Men vi bør i det minste ha stilt oss slike spørsmål. Ellers er vi dårlig rustet i møte med det ukjente i verden, i møte med det åpne livet og dets fiender.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Lærde menn om kjønnslig kjærlighet
Har man begynt å stille slike spørsmål, har man allerede vist seg villig til å filosofere. Ikke alle vil tenke at filosofi har noe med kjærlighet å gjøre, eller overhodet noe med deres liv å gjøre. Men da tar de nok feil. For alle spørsmål på formelen «Hva er x?» der x er noe annet enn en konkret gjenstand eller et fysisk objekt, er filosofiske. Selv kan jeg knapt tenke meg et mer erkefilosofisk spørsmål enn dette: Hva er kjærlighet?

Om kjærligheten kan sies å være noe i seg selv, og hva dette skulle være, er nemlig et grunnleggende spørsmål. I mine øyne er et snev av ubetinget tillit et sine qua non for kjærlighet. Kjærlighet er kort sagt den mest kjente betegnelsen vi har for troen på ubetinget tillit. Og troen på at noe slikt som ubetinget tillit eksisterer, er nødvendig for oss. Ellers ville hele verden og menneskelivet ha vært ren kynisme og egoisme, utnytting og utbytting, hat og forakt. Vi trenger håpet om kjærlighet, og vi forstår at andre trenger det. Slik forstår vi også hva empati, medfølelse og nestekjærlighet er. Og nestekjærlighet og kjærlighet er jo omtrent det samme? Eller?

Kjærligheten har mange ansikter og navn: Den greske guden Eros, som har gitt opphav til ordet erotikk, ble på latin kalt Amor (også kjent som Cupido), noe som dannet grunnlag for de moderne ordene for kjærlighet på en rekke europeiske språk, så som spanske amor, franske amour og italienske amore. Men vi har også det greske ordet agape, på latin caritas, som vi kjenner gjengitt i begrepet nestekjærlighet. I kristen teologi blir agape også knyttet til menneskets gudhengivenhet og Guds nådekjærlighet.

Man kan bli rent forvirret over hvor mye som later til å kunne dekkes av det norske ordet kjærlighet: morskjærlighet, søskenkjærlighet, kjærlighet til alt og alle man er glad i. Dette innebærer at ordet kjærlighet på norsk tidvis også fungerer som det latinske ordet for vennskap, amicitia, som ligger til grunn for det spanske amigo, det franske ami og det italienske amico. På gresk er det tilsvarende begrepet filia, kjærligheten i en øm tilknytning (som nettopp i ordet filosofi, «kjærlighet til visdom»).

I en lang og stolt (enkelte ville sagt «hovmodig») vestlig tradisjon har lærde menn talt om den kjønnslige kjærligheten (eros) som forenelig med den selvoppofrende kjærligheten (agape), grunnet deres felles guddommelige opphav. Det gjelder lærerike og vakre verk som C.S. Lewis’ The Allegory of Love (1936) og Denis de Rougemonts L’amour et l’Occident (Kjærlighet og Vesten, 1939). Filosofen Simon Mays Love: A History (2011) står også i denne tradisjonen. Den kristne tro fungerer som nøkkel til en særegent vestlig forståelse av kjærligheten mellom mann og kvinne. Kort oppsummert: Såframt kjærligheten blir helliggjort gjennom den kirkelige vielsen, blir den ellers suspekte kjønnsdriften tøylet, og dermed foredlet. Selv den, kunne man tenke, allerede i middelalderen, er dypest sett en livgivende kraft som utgår fra Gud.

Under andre verdenskrig holdt den norske litteraturprofessoren Peter Rokseth et foredrag med tittelen «Frankrikes beste gave til kulturen».¹ Denne «beste gaven» er intet annet enn kjærligheten selv. For slik Rokseth ser det, er kjærligheten noe som ble skapt på et gitt tidspunkt, nemlig på 1100-tallet, i Provence. Da gjorde trubadurene en «genial oppfinnelse», sier Rokseth: De begynte å forkynne kvinnens «opphøyete overlegenhet over mannen» ved å omtale henne som en «kilde for edelhet og dyd». Dermed var det gjort – for første gang i verdenshistorien fantes det menn som behandlet kvinnen som et «sivilisert vesen»! I Rokseths perspektiv er kjærligheten et «resultat av tankevirksomhet». Han kaller den faktisk for et «hjernespinn». Men så snart den er funnet opp, eller spunnet opp, blir vi ikke kvitt den. For å uttale meg i en sjargong enkelte naturfagsfolk kan godta: Rokseth indikerer at kjærlighet har blitt en av våre mest sentrale memer. Med mer tradisjonell terminologi kan vi si at Rokseth ser kjærlighet som et rent kulturprodukt.

Fagliggjort kjærlighet
Som kontrast til denne tanken om kjærlighet som et rent kulturelt fenomen, finnes det også et velkjent naturalistisk syn på fenomenet, som også forsøker å forstå det uavhengig av kristne og metafysiske føringer. Charles Darwins Artenes opprinnelse (1859) gjorde det rimeligere å lete etter kjærlighetens opphav i en langsom fylogenetisk evolusjon, i menneskeslektens vei bort fra sine slektninger blant primatene. Sigmund Freud tok utgangspunkt i Darwins tanke om en medfødt reproduksjonsdrift. Slik Freud så det, er romantisk kjærlighet kun sublimert kjønnsdrift, altså noe som oppstår ontogenetisk, som følge av hvert enkelt individs barndom, objektrelasjoner og konflikthåndtering.

Biologi og psykoanalyse fikk sentrale roller i den begynnende faglige utforskingen av kjærlighet. Kjærligheten skulle ned fra teologenes himmel og bort fra filosofenes abstraksjoner. Den skulle bli gjenstand for vitenskap. Dette moderne prosjektet preger de fleste nordmenns syn på kjærlighet i dag.

For biologien er mennesket et pattedyr som danner monogame relasjoner. Dermed er det naturlig at faget knytter våre forestillinger om kjærlighet ikke bare til kjønnsdrift og reproduksjon, men også til samliv og oppfostring av avkommet. Og da kan vi forstå at også samfunnsforskerne vil ha et ord med i laget. De studerer jo både vår oppvekst, vårt seksualliv og våre samliv eller singelliv. Kjærligheten blir et studieobjekt. Flere fagfelter kaprer sin del. Blir det da noen helhetlig substans igjen i vår forståelse av kjærligheten?

Uansett hvordan vi tenker om det, blir vi nødt til å innse at kjærlighet er både natur og kultur. Den er ikke en rent medfødt drift, naturgitt og uforanderlig. Men den er heller ikke, slik Peter Rokseth tenkte, en ren oppfinnelse. Kjærligheten har sitt opphav i naturen, men er også et kulturfenomen, som endrer seg med tid og sted. Når moderne teoretikere forsøker å skrive «kjærlighetens historie», tenker de gjerne på fenomenet som noe som verken er bare seksuelt eller bare noe annet enn seksuelt. De tenker seg kjærlighet som noe «mer-enn-seksuelt». Sex pluss.

Slik kjærligheten ikke utelukkende er knyttet til kjønnslivet, lar den seg neppe forklare med henvisning til hormonene serotonin, dopamin og oksytocin alene. Og hvis den kunne det, ville disse hormonene da være å anse som kjærlighetens årsak? Burde de ikke like gjerne bli betraktet som virkninger av en kjærlighet som må ha oppstått på en annen, ikke-somatisk, måte? Disse spørsmålene synliggjør først og fremst hvor utilstrekkelig det konvensjonelle naturvitenskapelige kausalitetsbegrepet framstår i møte med komplekse psykosomatiske fenomener.

Kjærlighet kan med fordel bli gjenstand for faglig diskusjon, men biologene sitter ikke på den hele og fulle fasit. Det vil de heller aldri gjøre. Sosialantropologer vil kunne fortelle oss noe om hvor kulturspesifikt det er, det vi kaller kjærlighet. Rettshistorikere kan lære oss om hvordan kjærlighet, seksualitet og samliv har blitt forvaltet og institusjonalisert gjennom tidene. Dessuten vil jeg be dere tenke litt over dette spørsmålet: Kanskje vi heller burde konsultere mindre akademiske fagfolk, som helse- og omsorgsarbeidere, hvis vi er ute etter å fagliggjøre kjærlighet?

Ingen litteratur uten kjærligheten
Eller hva med litteraturvitere? De kan også spille en rolle, skal jeg fortelle dere. I mitt liv har den litteraturkyndige høyeste hedersplass i kjærlighetslivet: For hun kan finne de beskrivelsene av kjærlighet som gir størst gjenklang i mitt hjerte.

Så da skulle vel tidsskriftet Bøygen, utgitt av litteraturstudentene ved Universitetet i Oslo, være riktig organ å oppsøke, når årets første utgave er et temanummer om kjærlighet?² Nåja. Her er det mye rart (blant annet en ganske ubehagelig forside; «kjøttfull» er vel ordet). Svært mange av bidragene er skjønnlitterære. Lyriske. Prosalyriske. Novellistiske. Mange av dem er knappe og ganske uferdige. Det er vanskelig å vurdere dem som tekster knyttet til temaet kjærlighet. Mer rimelig er det å se dem som fragmenter fra så vidt påbegynte større arbeider. Applaus for løfterike tendenser er uansett på sin plass, ikke minst i bidragene signert Heidi Furre og Ylva Ambrosia Wærenskiold.

Det faglig sterkeste bidraget er det Maria Kjos Fonn som står for. Hun våger seg inn i den ærverdige teologisk-eksegetiske tradisjonen når hun skriver om «Bibelens Samson mellom Eros og Agape». Det dreier seg om den berømte historien fra Dommernes bok, om nasireeren Samson som på skjebnesvangert vis forelsker seg i den manipulative sladrekjerringa Dalila. I artikkelen trekkes det tråder ikke bare til John Miltons behandling av historien i Samson Agonistes (1671), men også til Fay Weldon og Elizabeth Wurtzel, som begge har skrevet om Samson og Dalila. Dette er litteraturvitenskap på sitt beste. I en annen solid artikkel oppviser den aldrende professor Jon Haarberg sitt sedvanlige selvironiske vidd når han omtaler det nære og kroppslige ved kjærligheten, og velger å eksemplifisere omfavnelsen slik: «For hvordan viser vi vel ikke en vi virkelig elsker, for eksempel en hund, vår uforbeholdne kjærlighet?»

Et annet høydepunkt er intervjuet med Jan Kjærstad. «Tar du bort kjærligheten, vil det nesten ikke være noen litteratur igjen,» sier han. Kjærstad nevner også darwinisme, som han nylig har tatt til orde for at forfattere bør vie større oppmerksomhet, ikke minst for å løsrive seg fra stivnede freudianske former. Men her sier han at darwinistene «kommer til kort» når de skal forklare at noen går rundt og er forelska hele livet, til og med i samme menneske! For Kjærstad, later det til, er det de skjønnlitterære forfatterne snarere enn vitenskapsmennene som er best skikket til å utforske kjærligheten. Som om kjærligheten unndrar seg vitenskapeliggjøring, og forblir et mysterium.

Kjærlighet er sannhet
Å stadfeste at kjærligheten alltid vil forbli et mysterium, kan framstå utilfredsstillende. Men kanskje er det nødvendig. For er det ikke en del av «kjærlighetens vesen» at den aldri vil kunne bli fullt ut begripelig? Uansett kan også det ikke fullt ut begripelige bli gjenstand for saklig diskusjon. Men da bør vi vokte oss for å tro at vi har fanget kjærligheten en gang for alle, i en definisjon, i et synonym, i en metafor, i et bilde. Vi bør antakelig tenke mer apofatisk, altså spørre oss hva kjærligheten ikke er, nærmere bestemt hvilke fenomener kjærligheten grenser til, men ikke er identisk med, ikke går opp i, ikke uttømmes av. Kjærlighet er jo ikke det samme som sex? Eller? Det samme som seksuell interesse? Som omsorg? Som nestekjærlighet? Som vennskap? De fleste vil kunne godta at kjærligheten likner litt på flere av disse fenomenene, men samtidig ikke lar seg redusere til noen av dem.

Hva så med ekteskapet? Samlivet? Er det ikke dette som er den reelle rammen for livslang kjærlighet? Er ikke alt annet ungdommelige romantiske svermerier? Et blikk på Søren Kierkegaards verk Stadier på livets vei kan fortelle oss at denne forestillingen må ha stått sterkt hos noen. Og det gjør den vel også stadig. I verkets andre del, «Adskillig om ekteskapet mot innsigelser», gir avsenderen, som bare omtales som «en ektemann», et brennende forsvar for ekteskapet som livets høyeste mål. Alle bør gifte seg! De som ikke gjør det, lever livet forgjeves, deres eksistens er det reneste «sludder».³ Mange vil kjenne igjen Kierkegaards eksistensialistiske tenkning i ektemannens insistering på at ekteskapet er en «positiv beslutning», og at en slik aktiv og ufravikelig beslutning er «den sanne begynnelse for friheten». Ekteskapet er og blir «den viktigste oppdagelsesreise et menneske foretar seg», heter det, og i den forbindelse nevnes den rådsnare helten Odyssevs, som på sine reiser lærte så mange steder og mennesker å kjenne. Men han hadde nok, skriver ektemannen, fått «like mye og like behagelige ting å vite hvis han var blitt hjemme hos Penelope».

Å holde sammen, hver dag. Hengi seg til det livslange samlivet. At enkelte stadig våger det spranget, er tegn på at kjærlighetens voldsomme kraft ikke har opphørt å virke i verden. Derfor kan den franske filosofen Alain Badiou, som ellers er kjent som en innbitt kommunist, framheve kjærligheten som en form for motstand. Kjærligheten gjør motstand mot all den falske tryggheten i det moderne samfunnet, fordi den aldri har noen garanti. Badiou sier flere fine ting i en underlig og klok bok der han blir intervjuet om temaet kjærlighet, Éloge de l’amour.⁴ Ikke minst kommer han med en enkel bestemmelse av kjærligheten, som ved å være såpass åpen for tolkning, bevarer noe av dens mysterium: «Det jeg forsøker å si i min filosofi, er at kjærlighet består i å utforme sannhet. Sannhet vedrørende hva, spør du kanskje? Vel, det dreier seg om en helt spesiell form for sannhet, nemlig den som vedrører dette: Hvordan er verden når man erfarer den som to og ikke som én?»

Kanskje er det så enkelt? Eller så vanskelig? Å være to i vår erfaring av livet og verden – kanskje det er dét som er kjærlighet? Eller, for å unngå en slik essensialistisk formulering, kanskje det er det som er det viktigste aspektet ved kjærlighet? Eller, litt mer essensialistisk igjen: Kanskje det er det som er den vesentlige kjærligheten?

Den vesentlige kjærligheten er ikke den som får oss til å løfte oss til de store, svulstige høyder, som når vi taler om «kjærlighetens vesen». Den vesentlige kjærligheten er like gjerne den som får oss til å tie for en stakket stund, i genuin tro på at det finnes et snev av gjensidig, betingelsesløs omtanke i en relasjon. Vi trenger ikke å kunngjøre vår kjærlighet ved å spikre opp en hustavle. Vi trenger ikke bevise den på Instagram akkurat nå. Vi trenger ikke å bli sett av noen. Vi har hverandre.

© norske LMD

1
Peter Rokseth, Efterladte skrifter, Cappelens upopulære skrifter, Oslo, 1953.
2
Svein Melander, Andrea P. Aurdal og Bjørn J. Berge (red.), Bøygen, nr.1 2014, Oslo, 2014.
3
Søren Kierkegaard, Stadier på livets vei, oversatt av Knut Johansen, Forlaget Oktober, Oslo, 2012.
4
Alain Badiou, med Nicolas Truong, Éloge de l’amour (Lovprisning av kjærligheten), Flammarion, Paris, 2009.