Postkolonialismens teoretiske blindspor

Etter en tilsynelatende endeløs dvale er vi på ny vitne til en global motstand mot kapitalismen, eller i det minste dens nyliberale variant. Det er mer enn førti år siden antikapitalistiske bevegelser brøt fram med en enorm kraft verden over. Riktignok har det vært noen sporadiske jordskjelv her og der, korte episoder som midlertidig har avsporet nyliberalismens erobring av kloden; men ikke i nærheten av det vi har sett i Europa, Midtøsten og Amerika siden 2010.

Men denne nye motstanden avslører også at retretten de tre siste tiårene har kostet dyrt. De politiske midlene arbeidere har til rådighet er langt færre enn på flere tiår. Venstreorganisasjonene – både fagforeninger og politiske partier – er blitt svekket eller, enda verre, blitt støttespillere for dagens kuttpolitikk. Men venstresiden er ikke bare politisk og organisatorisk svekket, den er også teoretisk uthulet.

De siste tiårenes politiske nederlag er blitt ledsaget av en dramatisk intellektuell mørbanking. Ikke det at det har vært en flukt vekk fra radikal teori eller et manglende engasjement for en radikal dagsorden. Fortsatt finnes det utvilsomt imponerende mange selverklært progressive eller radikale intellektuelle på universitetene, i det minste i USA. Problemet er bare at selve radikalismen har endret seg. Under innflytelse fra poststrukturalistisk tenkning har grunnbegrepene fra den sosialistiske tradisjonen blitt avfeid som suspekte eller direkte skadelige. Noen eksempler: Ideen om at kapitalismen har en reell struktur som påtvinger reelle individer reelle handlinger, at klasse er forankret i reelle relasjoner av utbytting, eller at arbeidere har en reell interesse av kollektiv organisering. Slike ideer, som var sunn fornuft på venstresiden i nærmere to århundrer, anses nå som håpløst utdaterte.

Erstatte opplysningstenkningen
Selv om denne kritikken av materialismen og politisk økonomi kom fra det poststrukturalistiske miljøet generelt, har den funnet et spesielt tydelig uttrykk i denne strømningens nyeste produkt, såkalt postkolonial teori. De siste tiårene er det ikke den franskspråklige filosofiske tradisjonen som har vært fanebæreren for angrepet på materialismen eller politisk økonomi, men teoretikere fra Sør-Asia og andre deler av det globale Sør. Blant de mest innflytelsesrike av disse finner vi Gayatri Chakravarty Spivak, Homi Bhabha, Ranajit Guha og de indiske subaltern studies, men vi kan også nevne den kolombianske antropologen Arturo Escobar, den peruanske sosiologen Anibal Quijano og den argentinske litteraturviteren Walter Mignolo. Et hovedmål for kritikken er opplysningstradisjonen. Av alle svakhetene til opplysningstradisjonens radikalisme, er det dens universaliserende tendenser som forarger dem mest, det vil si påstanden om at visse kategorier er gyldige uavhengig av kultur og sted. I analysene deres er det marxismen som mest demonstrativt uttrykker dette aspektet ved opplysningtenkningens fatale intellektuelle arv.

Marxister insisterer på at visse begreper – som klasse, kapitalisme og utbytting – er gyldige for så å si alle kulturer. Disse begrepene beskriver økonomiske praksiser ikke bare i det kristne Europa, men også i det hinduistiske India og muslimske Egypt. For postkoloniale teoretikere er denne typen universaliserende begreper dypt problematiske – både teoretisk og som fundament for politisk praksis. De er ikke bare misvisende, de fratar angivelig også aktørene vitale intellektuelle ressurser for politisk handling. Dessuten anerkjenner de ikke autonomien og kreativiteten til lokale aktører. I stedet presser disse universaliserende teoriene lokale særegenheter inn i rigide rammer basert på europeiske erfaringer. Postkolonial teori vil ikke bare kritisere den radikale opplysningstradisjonen, men erstatte den.

Utradere eurosentrismen
«Antakelsen om universalisme er en fundamental bestanddel i konstruksjonen av kolonial makt, fordi menneskehetens ’universelle’ trekk er kjennetegnene til de som besitter politiske maktposisjoner,» sier en av de mest kjente bøkene om postkoloniale studier. Universalismen bidrar til den koloniale dominansen ved å opphøye noen svært spesifikke trekk ved europeisk kultur til generelle beskrivelser av menneskeheten. Kulturer som ikke lever opp til disse svært spesifikke beskrivelsene kalles akterutseilte, de er ute av stand til å styre seg selv og trenger opplæring i sivilisasjon. Som redaktørene skriver: «Myten om universalitet er en sentral strategi for imperialistisk kontroll […] på bakgrunn av en antakelse om at ’europeisk’ betyr ’universell’.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Hvordan kan vi i det hele tatt analysere kapitalismen uten å ty til universaliserende kategorier?»

I dette argumentet finner vi to av de mest utbredte synspunktene til postkoloniale teoretikere. Det ene går på premissene, nemlig at påstander om universalitet i seg selv er suspekt, fordi de ignorerer sosial heterogenitet og marginaliserer alle praksiser eller sosiale konvensjoner som ikke samsvarer med det antatt universelle. Og å marginalisere er å undertrykke. Det andre synet dreier seg om substansen, nemlig at universalisering bidrar til europeisk dominans, fordi vestlige teorier er totalt dominerende i den intellektuelle verden. I den grad disse teoriene er rammeverk for intellektuell refleksjon, eller utgangspunkt for politisk praksis, opprettholder de en belemrende eurosentrisme. Den postkoloniale kritikkens oppgave er å avsløre og utradere denne eurosentrismen.

Derfor er postkolonialistene fiendtlig innstilt til «de store fortellingene» i marxismen og progressiv liberalisme. Disse må vike for «fragmentet», det marginale, praksisene og de kulturelle konvensjonene som er unike for et bestemt sted og ikke kan underkastes generelle analyser. Dipesh Chakrabarty kaller dem det lokales «heterogeniteter og uforenligheter».¹ Det er her vi må finne midlene til politisk handling.

Grunnleggende begreper
Fiendtligheten mot universaliserende teorier har noen interessante implikasjoner. Den radikale tradisjonen etter Marx og Engels har bygd på to grunnleggende premisser. Det første er at kapitalismen ekspanderer over hele kloden og legger føringer på aktørene den møter på sin ferd. Når den slår rot i Asia, Latin-Amerika, Afrika og andre steder tvinges produksjonen til å adlyde et felles sett av regler. Regionene vil ikke utvikle seg likt og veksten vil ha ulikt tempo med betydelige institusjonelle variasjoner. Men forskjellene vil være resultatet av et felles sett av betingelser i den underliggende kapitalistiske strukturen.

Det andre premisset er at kapitalismen før eller siden vil møte en reaksjon fra arbeidere som vil forsvare sin velferd. Dette vil være sant uavhengig av kulturell eller religiøs identitet. Kapitalismen angriper noen grunnleggende behov felles for alle mennesker. Så på samme måte som kapitalismen reproduserer seg på samme måte overalt, framprovoserer den også en felles motstand. Motstanden vil ikke nødvendigvis anta samme form, og den vil ikke finne sted over alt, men potensialet er universelt, fordi kilden – arbeidernes vilje til å forsvare sin velferd – er felles på tvers av kulturer.

Disse to postulatene har vært grunnleggende for radikal analyse og praksis i mer enn et århundre. Men hvis vi godtar den postkoloniale teoriens innvendinger mot universalismen, må de begge avvises, for de er begge uforbeholdent universalistiske. Hva står igjen hvis vi fratar antikapitalismen dens teoretiske verktøykasse? Hvordan skal vi analysere den globale krisen siden 2007, hvordan kan vi forstå sparepolitikken som har sveipet over Vesten, uten å se på logikken i profittstyrte økonomier og nådeløs profittmaksimering? Og hvordan kan vi forstå den globale motstanden med de samme slagordene i Kairo, Buenos Aires, Madison og London, hvis vi ikke ser dette som uttrykk for universelle interesser? Hvordan kan vi i det hele tatt analysere kapitalismen uten å ty til universaliserende kategorier?

Diskontinuiteter, brudd og skifter
En skulle tro at postkoloniale teoretikere ville gi amnesti til begreper som kapitalisme eller klasse siden så mye står på spill. Er ikke dette universaliserende begreper med en viss berettigelse, som kan unnslippe anklagen om eurosentrisme? Nei. Disse begrepene står ikke bare på svartelista, men er faktisk utpekt som kroneksempler på alt som er suspekt ved marxistisk teori. Ifølge Gyan Prakash er det «å gjøre kapitalismen til det grunnleggende tema [for historiske analyser] å homogenisere historiene som forblir heterogene innad i den».²

Enten klarer ikke marxistene å få øye på praksiser som er uavhengige av kapitalismens dynamikk, eller så antar de bare at de snart vil bli utsatt for den. Dessuten, sier postkolonialistene, er selve ideen om at sosiale strukturer kan analyseres med utgangspunkt i økonomisk dynamikk – deres produksjonsmåte – ikke bare feil, men også eurosentrisk og en komponent i den imperialistiske dominansen. «Som mange andre europeiske ideer fra 1800-tallet,» bemerker Prakash, «bør iscenesettelsen av det eurosentriske produksjonsmåte-narrativet ses som en analogi til 1800-tallets territoriale imperialisme.»³

Dipesh Chakrabarty har utviklet dette argumentet i sin innflytelsesrike bok, Provincializing Europe (2007). Ideen om en universaliserende kapitalisme gjør, argumenterer han, regionale historier til variasjoner over et tema. Hvert land kategoriseres ut fra hvor mye det samsvarer eller avviker fra et idealisert begrep om kapitalismen. På denne måten vil regionale historier aldri bli annet enn fotnoter i den europeiske historien. Dessuten, mener Chakrabarty, tømmer ideen om kapitalismen den historiske utviklingen for all kontingens. Marxistenes tro på kapitalismens universelle dynamikk hindrer dem i å se at det kan finnes «diskontinuiteter, brudd og skifter i den historiske prosessen.»⁴ Uten forstyrrelser fra menneskelige aktører blir framtiden en rett linje mot målet. Kort fortalt er ikke det universelle begrepet om kapitalisme bare feil, men også politisk farlig: Det underslår ikke-vestlige samfunn muligheten til å skape sin egen framtid.

En virkelig universell historie
Samtidig kan man vanskelig benekte at kapitalismen det siste århundret rent faktisk har spredt seg over kloden og trengt seg inn i det meste av den postkoloniale verden. Og hvis den har slått rot, enten i Asia eller Latin-Amerika, må den også ha påvirket de institusjonelle strukturene. Kapitalakkumulasjonens logikk må ha forandret både økonomien og mange ikke-økonomiske institusjoner. Og, ja, i Provincializing Europe, sier Chakrabarty at kapitalismen faktisk er blitt globalisert det siste århundret. Men han benekter samtidig at dette betyr at den er universalisert.⁵

For Chakrabarty er kapitalismen først virkelig universaliserende når den underlegger alle sosiale praksiser sin logikk: «Ingen historisk form for kapital, uansett hvor global, kan noen gang bli universell. Ingen global, eller lokal for den saks skyld, kapital kan noen gang representere kapitalens universelle logikk, for alle former for kapital er et midlertidig kompromiss mellom dens drift mot hegemoni og lokale skikker og konvensjoner. I hans argumentasjon må en universaliserende kapitalisme erobre alle sosiale relasjoner og frata dem all autonomi. Chakrabarty framstiller det som om kapitalistlederne går rundt med geigertellere og måler hvor forenlig sosiale praksiser er med deres interesser.

Et mer fornuftig bilde er at kapitalistene søker å utvide sitt nedslagsfelt og få mest mulig avkastning på sine investeringer, og så lenge dette går glatt bryr de seg ikke om omgivelsenes konvensjoner og skikker. Det er først hvis omgivelsene forstyrrer deres operasjoner – gjennom arbeidskonflikter eller begrensning av markeder – at de vil forsøke å endre omgivelsene. Andre forhold vil kapitalistene simpelthen være likegyldige til.

Men hvis globale praksiser kan identifiseres som kapitalistiske, så må de jo også ha blitt universalisert. Med en umettelig profittørst har kapitalismen spredd seg til alle verdenshjørner, og på veien påvirker den en stadig større del av jordens befolkning. Den skaper en virkelig universell historie, kapitalens historie.

Bestanddeler i menneskenaturen
Postkoloniale teoretikere vil snakke i det vide og brede om dette aspektet ved den globale kapitalismen, selv om de benekter dens sentrale trekk. Men det som gjør dem enda mer ukomfortable er den andre komponenten i en materialistisk analyse, den som har å gjøre med kildene til motstand. Det er ingen uenighet om at når kapitalismen sprer seg så møter den motstand – postkoloniale teoretikere hyller arbeiderkamper, bønder som kjemper for jorda si, urfolks protester. På overflaten ligner innfallsvinkelen på tradisjonell marxistisk analyse. Men der marxister har forstått motstand nedenfra som et uttrykk for reelle klasseinteresser, unngår postkolonial teori å snakke om objektive universelle interesser. For dem er kildene til motstand lokale, spesifikke til en kultur, et gitt sted og en bestemt historie – og aldri et uttrykk for interesser knyttet til visse universelle grunnleggende behov.

Å analysere sosiale kamper ut fra materielle interesser er, ifølge Chakrabarty, «å tillegge [arbeiderne] en borgerlig rasjonalitet, siden det bare er i et slikt rasjonalitetssystem at den ’økonomiske nytten’ til en handling (eller et objekt, et forhold, en institusjon) gir mening».⁶ Arturo Escobar skriver at «med poststrukturalismens teori om subjektet er vi […] tvunget til å gi opp den liberale ideen om subjektet som et avgrenset, autonomt og rasjonelt individ. Subjektet er produsert av historiske diskurser og praksiser i en multiplisitet av felt».⁷ I den grad det finnes motstand mot kapitalismen, så må den forstås som et uttrykk for lokale oppfatninger av behov – ikke bare konstruert av geografisk begrensede historier, men gjennom en kosmologi som ikke lar seg innlemme i de universaliserende narrativene til opplysningstenkningen.

Det faktum at forbruksformen er formet av historien, er ikke et bevis mot at det finnes et grunnleggende behov for næring.

Det folk verdsetter og etterstreber er utvilsomt for det meste kulturelt konstruert. Her er postkoloniale og mer tradisjonelle progressive teoretikere enige. Men for å gi et sentralt eksempel har det heller aldri eksistert en kultur i verden der aktørene ikke har brydd seg om sin egen fysiske velferd. Visse grunnleggende behov – for mat, ly, trygghet – er felles på tvers av tid og sted, siden tilfredsstillelse av disse behovene er en forutsetning for at kulturene skal kunne vedvare. Dermed kan vi stadfeste at det finnes noen aspekter ved menneskelig praksis som ikke er fullt ut bestemt av lokale forhold, hvis vi med det mener at de er spesifikke til én kultur. Disse aspektene har røtter i en menneskelige psykologi som ikke er begrenset til en bestemt tid og et spesifikt sted – de er bestanddeler i vår menneskenatur.

Levestandard
Det er ikke det samme som å si at kultur ikke betyr noe. Mat, bolig og klessmak – alt dette formes av lokale skikker og historiens tilfeldigheter. Det er ikke uvanlig å se kulturteoretikere peke på slike variasjoner som et bevis på at behov er kulturelle konstruksjoner. Men det faktum at forbruksformen er formet av historien, er ikke et bevis mot at det finnes et grunnleggende behov for næring. De er alle, når alt kommer til alt, formen for noe.

Det er nettopp disse behovene kapitalismen spiller på i alle kulturer. Som Marx så, er det bare «presset fra de økonomiske relasjonene» som får arbeiderne til å la seg utbytte. Dette er sant uavhengig av kultur og ideologi – hvis de er i stand til å arbeide, vil de gjøre seg tilgjengelig for arbeid. Å gjøre sin arbeidskraft tilgjengelig for arbeidsgiverne, er det eneste valget de har hvis de vil bevare sin velferd. De står fritt til å nekte, selvfølgelig – men som Engels påpekte i sine tidlige skrifter, betyr det bare at de står fritt til å sulte.⁸

Dette ene aspektet ved menneskenaturen er fundamentet utbyttingen hviler på, og det er også årsak til motstanden. Den samme omsorgen for velferd som driver arbeiderne i armene på kapitalistene, motiverer dem også til å motsette seg betingelsene for utbyttingen. Arbeidsgivernes nådeløse profittjag innebærer en konstant jakt etter å minimere produksjonskostnadene. Den mest opplagte kostnaden er, selvsagt, lønningene. Lønnskutt er en betingelse for økt profittmargin, men innebærer nødvendigvis et press på arbeidernes levekår – og er dermed et angrep på deres velferd. For enkelte arbeidere i avanserte eller fagorganiserte sektorer, kan presset begrenses til et tålelig nivå, slik at det vil dreie seg om deres levestandard, men ikke nødvendigvis deres grunnleggende behov. Men for store deler av det globale Sør og et økende antall næringer i den utviklede verdenen, står langt mer på spill.

Legg til arbeidsgivernes forsøk på å redusere andre kostnader ved produksjonen – forsøk på å skvise ut ekstra tid fra utdatert utstyr, og dermed øke faren for arbeidsulykker, på å sette opp farten eller intensiteten i arbeidet, forlenge arbeidsdagen, raidene på pensjoner og andre goder – og vi kan se at akkumulasjonen går systematisk mot arbeidernes interesse i sin egen velferd. Arbeiderbevegelsene har ofte bare som mål å sikre grunnleggende vilkår, ikke høyere levestandard.

Foreldet eksotisme
Den første fasen i denne prosessen – arbeidskontrakten – forklarer hvorfor kapitalismen kan slå rot og sikre seg selv i alle verdenshjørner. Den andre dimensjonen – kampen for vilkårene for utbyttingen – forklarer hvorfor reproduksjon av klasse skaper klassekamp i alle regioner hvor kapitalismen etablerer seg. Motstykket til universialiseringen av kapital er arbeidernes universelle kamp for å forsvare sin velferd.

Vi har utledet begge disse universalismene fra én bestanddel ved menneskenaturen. Dette betyr ikke på noen måte at alt er sagt om den saken. De fleste progressive tenkere har ment at menneskenaturen har flere komponenter, andre behov som strekker seg utover regionale kulturer: behov for selvstendighet eller frihet fra tvang, for å få uttrykk for kreativitet, for verdighet – for å nevne noen. Mitt poeng her er ikke at menneskenaturen kan reduseres til ett grunnleggende biologisk behov. Snarere at dette behov eksisterer. Og enda viktigere, at det kan forklare forbløffende mange praksiser og institusjoner. At det i det hele tatt er nødvendig å argumentere for dette er et tegn på hvor dypt venstresiden har sunket.

Postkolonial teori har hatt stor betydning på flere områder, spesielt ved å spre litteratur fra det globale Sør. På 1980- og 1990-tallet spilte den en viktig rolle i å holde liv i ideen om antikolonialisme og anti-imperialisme. Og selvfølgelig har den belyst problemet med eurosentrisme. Men det har kostet. I en tid som denne virker det nokså bisart å være belemret med en teori som har skapt seg et navn ved å rive ned noen av de konseptuelle pilarene som kan hjelpe oss å forstå den politiske situasjonen, og utarbeide en effektiv strategi.

Postkoloniale teoretikere har sløst mye blekk på å slåss mot vindmøller de selv har skapt. Med det har de også banet vei for en massiv gjenoppblomstring av nativisme og orientalisme. Det er ikke riktig å si at de gir det lokale forrang foran det universelle. Deres valorisering av det lokale, deres besettelse av kulturelle særegenheter, og framfor alt, deres insistering på kultur som kilden til handling, har åpnet for den selvsamme eksotismen som venstresiden foraktet i de koloniale beskrivelsene av ikke-Vesten.

Gjennom hele det 20. århundret var ankeret for de antikoloniale bevegelsene, i det minste for venstresiden, en tro på at undertrykkelse er feil uansett hvor den finner sted, fordi den angriper noen grunnleggende menneskelige behov – for verdighet, frihet, velferd. Men nå, i navn av en anti-eurosentrisme, har postkolonial teori gjenopplivet den samme kulturessensialismen som progressive så – med rette – som den ideologiske begrunnelsen for imperialismen. Hvilken bedre unnskyldning for å nekte andre folk rettigheter enn å avvise selve ideen om rettigheter, og universelle interesser, som kulturelle forestillinger? Ingen gjenoppliving av en internasjonal og demokratisk venstreside er mulig hvis vi ikke fjerner dette spindelvevet, og dermed stadfester to universalismer – vår felles menneskehet og den trusselen mot denne som en brutalt universaliserende kapitalisme er.

Oversatt av R.N. En tidligere versjon av denne teksten er publisert i 2014-nummeret av tidsskriftet Socialist Register.

1
Bill Ashcroft, Gareth Griffiths og Helen Triffin (red.), The Postcolonial Studies Reader, Routledge, London 1995.
2
Dipesh Chakrabarty, Provincializing Europe: Postcolonial Thought and Historical Difference, Princeton University Press, 2000.
3
Gyan Prakash, «Postcolonial criticism and Indian historiography», Social Text, no. 31-32, Durham, 1992.
4
Chakrabarty, se over.
5
Dipesh Chakrabarty, Rethinking Working-Class History: Bengal 1890 to 1940, Princeton University Press, 1989.
6
Arturo Escobar, «After nature: Steps to an anti-essentialist political ecology», Current Anthropology, vol. 40. nr. 1, Chicago, februar 1999.
7
Karl Marx, Kapitalen, første bok, kapittel 28, Oktober, Oslo 2005.
8
Friedrich Engels, Die Lage der arbeitenden Klasse in England, 1845.