Russisk balansekunst

Dette året har så langt vært preget av to store hendelser for russisk utenrikspolitikk. Først vinter-OL i Sotsji, som ble massivt kritisert i vestlige medier, så krisen i Ukraina. Disse hendelsene viser den nye russiske utenrikspolitikkens to sider: på den ene siden forsøket på å bruke soft power, på den andre den brutale og mer tradisjonelle bruken av rå makt.

Sotsji-OL skulle vise verden at Russland var i stand til å arrangere en verdensbegivenhet med de mest moderne midler – både i avviklingen av øvelsene og i sikkerheten til deltakerne i det urolige Kaukasus. OL skulle bedre Russlands omdømme internasjonalt og bidra til å gjøre landet til en viktig internasjonal aktør igjen. OL i Sotsji ble vellykket, trass i noen forvrengte historier i vestlig offentlighet, men ga ikke resultatene russerne håpet på. For de store vestlige mediene var det lett å skape et negativt inntrykk ved å vektlegge usikkerheten rundt OL-forberedelsene og de repressive lovene Putin har vedtatt etter at han kom til makten igjen: kontroll av NGO-er, begrensninger på internett og lover mot «homoseksuell propaganda». Inntrykket ble ikke endret av noen sendrektige frislipp – løslatelsen av Pussy Riot-medlemmene og oligarken Mikhail Khodorkovskij – og løfter om at homofile ikke ville bli trakassert under lekene.

Vil handle kompromissløst
Men OL i Sotsji ble først og fremst merket av de blodige hendelsene på Maidan, Uavhengighetsplassen i Kiev, som raskt ble etterfulgt av den militære annekteringen og innlemmelsen av Krim-halvøya i Den russiske føderasjon. Den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsjs fullstendig malplasserte reaksjon og en rekke beslutninger i Moskva, Kiev og Brussel, har kastet verden ut i kaos og utløst en russofobi uten sidestykke. Selv før annekteringen av Krim, var Russlands omdømme så svekket at ingen intern patriotisk mobilisering vil kunne veie opp for det. (…)