Tradisjonens tvetydige tilbakekomst

Krigersk dans og poesi, «våkenetter for selvutvikling», høydehopp, brytekamp, samfunnsarbeid, nye økonomiske utfordringer. Paul Kagames regjering har bestemt seg for å gjøre en førkolonial krigersk opplæringsinstitusjon, itorero, til et av de viktigste redskapene i gjenoppbyggingen av landet. Medlemmene, kalt ntore («valgte», eller «utvalgte»), er flere hundre tusen i tallet. Regimet til Front patriotique rwandais (FPR), Kagames parti, har opplært dem til å bli gjenoppbyggingens pedagogiske, militære, politiske og økonomiske disipler. Mellom 2009 og 2013 ble mer enn en million rwandere (av en befolkning på ti og en halv millioner i 2010) innviet i itorero både for å innta stillinger i landet og for å passe på rwandere i utlandet.

Myndighetene forsikrer at det dreier seg om å minne om krigerne som forsvarte fedrelandet før koloniseringen, og om å bekjempe ideologien som førte til folkemordet på tutsiene i 1994. I Kigalis øyne er denne ideologien fremdeles en trussel mot befolkningen og landets territoriale integritet. Ideologien skal ha blusset opp igjen i de berømte rwandiske åsene, og i flyktning- og utvandrernettverkene i utlandet, som mistenkes for å fyre opp under de sosiale og politiske skillene som forårsaket nedslaktningene, særlig i Den demokratiske republikken Kongo (RDC), der Rwanda anklages for å blande seg inn i RDCs indre anliggender. Mer enn 20 år er gått siden massakren av rundt 800 000 tutsier, og av hutuer som opponerte mot regimet. Hensikten med å påtvinge rwanderne den krigerske itorero-kulturen nå, er å skape en nasjonal bevegelse for å styrke legitimiteten til myndighetene, som spiller på minnet om folkemordet. Men gjenopplivingen av militærkulten fører til undertrykkende og kriminelle handlinger mot opposisjonelle individer og grupper, som fremdeles er aktive i Kivu (RDC) og i Sør-Afrika. (…)