Etter valgsuksessen til EU-skeptiske innvandrerfiendtlige partier i land som Frankrike og Storbritannia har mange liberalere ytret sjokk og vantro. Men det er noe påtatt naivt over deres overraskelse og indignasjon, i deres undring over hvordan det var mulig at det populistiske høyre kunne få så stor oppslutning. Det man heller burde undre seg over er hvorfor det tok den innvandringsfiendtlige høyresiden så lange tid å få sitt endelige gjennombrudd.
Da Jean-Marie Le Pen nylig kom med en smakløs gasskammervits om en fransk-jødisk popsanger – «vi fyller ovnen neste gang» (Le Pen benekter at dette var antisemittisk) – kritiserte hans datter, Marine Le Pen, ham offentlig og frontet dermed sitt image som sin fars menneskelige ansikt. Det er irrelevant om denne familiekonflikten er et spill for galleriet eller ikke – vekslingen mellom disse to ansiktene, det ene brutalt og det andre sivilisert, er det som definerer dagens populistiske høyreside. Under det siviliserte offentlige ansiktet lurer det en obskøn og brutal underside, og forskjellene angår ikke bare i hvilken grad denne undersiden vedkjennes offentlig. Selv om denne obskøne undersiden forblir ute av syne, selv om det ikke finnes noen sprekker den kan trenge seg gjennom, er den der som en taus forutsetning, som et usynlig referansepunkt. Uten farens spøkelse, eksisterer ikke Marine Le Pen. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
